Nakne løsmasser

NA-TG01 Nakne løsmasser omfatter all fastmarksnatur som kan karakteriseres som \Ny mark eller bunn, først og fremst preget av historisk forstyrrelse\, og inkluderer også løsmasser som er resultatet av svært langsom forvitring på stedet (\blokkmark\ og \polarørken\). Hovedtypen omfatter at fastmark i prosess- og prosedyrekategorien G for inndeling av natursystemer. Natursystemer i denne gruppa holdes sammen av mangel på velutviklet jordsmonn og en \umoden\ artssammensetning, det vil si en artssammensetning med færre arter enn suksesjonens endepunkt (ettersuksesjonsstadiet).

Omfanget (arealdekningen) av NA-TG01 Nakne løsmasser øker mot kaldere bioklimatiske soner og er størst i den høyalpine og den nordarktiske sonen der kolonosering av nakent substrat går saktest. Omfanget øker også mot mer kontinentale bioklimatiske seksjoner der langvarige tørkeperioder begrenser biomasseproduksjonen. De ulike kategoriene av løsmassetyper (basisklasser for LM-LT Løsmassetype) har ulike utbredelsestyngdepunkt, som bestemmes av den geografiske variasjonen i intensiteten av de geomorfologiske prosessene som gir opphav til nakne løsmasser. For eksempel er LM-LT_D resente breavsetninger begrenset til områder som var nediset under den lille istiden som kulminerte omkring 1750, mens LM-LT_C løsmasser formet av strandprosesser med få unntak er knyttet til kystnære områder.

NA-TG01 Nakne løsmasser deles inn i hele 51 grunntyper på grunnlag av variasjon langs fem LKM hvorav hele fire er vLKM for hovedtypen: LM-LT Løsmassetype med 7 hovedtypetilpassete basisklasser representerer nakne løsmasser med ulike opphav, som gir grunnlag for ulike primære suksesjonsveger avhengig av lokale økologiske forhold. LM-DK Dominerende kornstørrelse er en nøkkelvariabel med hensyn til primærsuksesjonsforløp. De åtte basisklassene for LM-DK Dominerende kornstørrelse blir kombinert til hovedtypetilpassete klasser på ulike måter for hver av løsmassetypene. Flest hovedtypetilpassete klasser langs LM-DK, tre, finner vi for LM-LT_D resente breavsetninger og for LM-LT_F massetransportert materiale. For fem av løsmassetypene finnes observasjoner eller dokumentasjon som gir grunnlag for å definere et økologisk differensiert mellomstadium i primærsuksesjonen mot et ettersuksesjonsstadium. Til dette benyttes variabelen AD-ØD Økologisk differensiering med fem basisklasser som er relevante for fastmarkssystemer. For hver kombinasjon av LM-LT og LM-DK kan inntil fem basisklasser være relevante. Innenfor LM-LT_A stedegent forvitringsmateriale (forvitringsgrus- og blokkmark, inkludert \polarørken\) skilles mellom inntil tre trinn for LM-KA Kalkinnhold. Grunntypen NA-TG01-50 Synkehull i permafrost representerer en spesiell arktisk naturtype som er betinget av LM-PF Permafrost, hovedtypens femte LKM.
Variasjonen innenfor hovedtypen er grundigere beskrevet i \Utfyllende opplysninger\.

NA-TG01 omfatter foreløpig bare én oLKM fordi det meste av den systematiske variasjonen innenfor hovedtypen fanges opp som ulike klasser av AD-ØD Økologisk differensiering. Denne oLKM er:
LM-ST Substrattype. Variabelen kan benyttes for LM-LT_C løsmasser formet av strandprosesser til å spesifisere at substratet er LM-ST_A skjellsand.

NA-TE02 Aktiv skredmark og NA-TG01 Nakne løsmasser Grensa mellom NA-TE02 Aktiv skredmark og \historisk skredmark\, som i NiN 3 utgjør en egen løsmassetype, LM-LT_F massetransportert materiale og plasseres i hovedtypen NA-LG01 Nakne løsmasser, trekkes slik at områder med tydelige spor etter massive skred med stor romlig utstrekning skal plasseres i NA-LG01 dersom det er svært liten sannsynlighet for nye skred på stedet i løpet av en 100(–200)-årsperiode. Da fungerer skredområdet som et avgrenset økosystem preget av historisk disruptiv forstyrrelse og gjennomgår en langsom primær suksesjon.
NA-TE05 Oppfrysingsmark og NA-TG01 Nakne løsmasser Grensa mellom de to hovedtypene må trekkes etter vurdering av intensiteten av oppfrysingsprosesser, slik de kommer til uttrykk i mer eller mindre tydelige mønstre i fordelingen av materiale med ulike kornstørrelser. Tilordning til NA-TE05 forutsetter LM-OF_b klart oppfrysingspreget, det vil si \mark med klar frostsortering av substratet og tydelig mønster i artenes fordeling som er relatert til graden av sortering av mineraljordmaterialet\. LM-OF_a litt oppfrysingspreget, dvs. \mark med antydning til frostsortering av substratet og observerbart ujevn fordeling av arter, relatert til graden av sortering av mineraljordmaterialet\ skal tilordnes NA-TE05. Det finnes ingen målbare kriterier som kan legges til grunn for avgrensning av de to hovedtypene.

NA-TG01 er en ny hovedtype i NiN 3, som samler all fastmarksnatur på ikke-koloniserte løsmasser som ikke er betinget av aktive forstyrrelsesprosesser. Variasjon i NiN 2.3 som inkluderes i NA-TG01 omfatter T17 Aktiv skredmark (bare grunntypen for jordskred), T25 Historisk skredmark, T26 Breforland og snæavsmeltingsområde, T27 Blokkmark, T28 Polarørken og T29 Grus- og steindominert strand- og strandlinje (bare grunntyper for LM-TV_ly epilittoralbeltet og annen fastmark over fjærebeltet). Flere av grunntypene i NA-LG01 representerer løsmassetyper eller variasjon innenfor løsmassetyper som ikke er fanget opp som separate enheter i NiN versjon 2.3, f.eks. grusdominert forvitringsmark (kombinasjonen av LM-LT_A stedegent forvitringsmateriale og DK_D grus), konsoliderte marine bresedimenter (LM-LT_E) og historisk flomskredmark (LM-LT_G).

Kunnskapen om de geomorfologiske prosessene som blottlegger mye løsmasser for kolonisering er god (se f.eks. Sulebak 2007), mens kunnskapen om koloniseringsmønstrene på ulike typer løsmasser varierer mye fra løsmassetype til løsmassetype og er gjennomgående svak. Grunntypeinndelingen er derfor tentativ. Ett unntak er koloniseringen av breforland, områder der løsmasser blottlegges når breene trekker seg tilbake. Vegetasjonen i breforland er beskrevet i en rekke studier fra Norge: Nigardsbreen (Jostedal, Luster, Sogn og Fjordane – Fægri 1934, Rydgren et al. 2014), Storbreen (Lom, Oppland – Matthews 1979a, 1979b) og Hardangerjøkulen/Blåisen (Elven 1978).

Under denne overskriften er samlet forklaringer og grundigere beskrivelser av variasjonen innenfor hver av de sju løsmassetypene (basisklasser for LM-LT Løsmassetype):
- Grus-forvitringsmark og \polarørken\ (NA-TG01, grunntyper 1–8 for LM-LT_A stedegent forvitringsmateriale, DK_D grusdominert) Stedegent forvitringsmateriale kan ha kornstørrelser fra grus (ofte med innslag av finere materiale) til blokker . Grusdominert forvitringsmark (LM-DK_D) er ikke vanlig på fastlandet, men finnes spredt på steder der løse, oftest kalkrike bergarter forekommer høyt til fjells, for eksempel i området Dovrefjell-Trollheimen og i indre deler av Nordland og Troms. Slik grus-forvitringsmark har likhetstrekk med \polarørken\ på Svalbard. \Polarørken\ brukes som begrep for vidstrakte vidder i nordarktisk bioklimatisk sone, og blir ofte (også i NiN 2.3) betraktet som egen bioklimatisk sone under navnet arktisk polarørkensone (APDZ; se f.eks. Elvebakk 1999). Polarørkenen er imidlertid ikke klimatisk betinget, men resultatet av geomorfologisk frostforvitringsprosess som ender med et fint til middels grovt substrat, for det meste dominert av grus og stein og med varierende innhold av finere materiale. Dersom variasjonen i kornstørrelser er stor, vil flat grus- eller steindominert forvitringsmark utsettes for frostsortering og utvikle seg til NA-TE05 Oppfrysingsmark (se \forvekslingsenheter\). En forutsetning for forvitringsgrusmark er derfor at det er liten variasjon i kornstørrelser i det grusdominerte substratet. Innenfor økologisk differensiert grus-forvitringsmark (AD-ØD_ABC) er det grunnlag for å skille mellom kalkfattige, intermediære og litt kalkrike, og sterkt kalkrike grunntyper (LM-KA_abc|def|ghi).
Polarørkenen på Svalbard er levested for isbjørn. Polarrev og ismåke har rester etter isbjørnens byttedyr som viktig næringskilde. Polarørkenen har også en særpreget, artsfattig planteartssammensetning. Svalbardvalmuen Papaver dahlianum ssp. polare er en høyarktisk sirkumpolar art som er skilt fra nærstående valmuer i høyfjellet på fastlandet. Polararve Cerastium regelii og polarsildre Saxifraga hyperborea, to andre vanlige arter innenfor økologisk differensiert grus-forvitringsmark (inkludert \polarørken\) har samme utbredelsesmønster som svalbardvalmuen. Nyere forskning har vist at polarørkenens snøarve Cerastium arcticum er en høyarktisk art som skiller seg fra arten som tidligere gikk under samme navn på fastlandet. Det sirkumarktiske særpreget har også blitt grundig demonstrert for arter med videre utbredelse. Tidligere trodde man at de fleste planteartene koloniserte Svalbard sørfra. Flesteparten av de karplanteartene som Alsos et al. (2007) har studert innvandringshistorien til ved hjelp av populasjonsgenetiske sammenligninger, synes imidlertid å ha vandret inn til Svalbard fra Nord-Grønland eller fra Sibir. Dette forklares med at transporten av frø og andre diasporer med vind over den sammenhengende polarisen er mye mer effektiv enn spredning over lange frie havstrekninger, for eksempel med fugl. Funnene til Alsos et al. (2007) innebærer at det sirkumpolare utbredelsesmønsteret ikke bare finnes blant mange arter på Svalbard, men at det også dominerer genetisk innenfor arter som også finnes i alpine områder (men uten tydelige morfologiske forskjeller mellom alpine og arktiske populasjoner). Polarørkenens vegetasjonen er således del av et høyarktisk sammenhengende kompleks, med artsinventar som deles mellom de aller nordligste delene av Canada og Grønland, Svalbard og de nordligste delene av de arktiske øyene i Russland. Biologisk kan polarørken-områdene ses på som ei \biogeografisk øy\ til tross for at de geografisk består av mange, til dels sterkt atskilte, områder. Mange plantearter på Svalbard har altså en lignende biogeografisk historie som isbjørnen!
'- Stein- og blokkforvitringsmark (NA-TG01, grunntyper 9–13 for LM-LT_A stedegent forvitringsmateriale, DK_EF stein og blokker), oftest kalt \blokkmark\, er sammenhengende områder dominert av stein og/eller blokker som er resultatet av forvitring på stedet. På harde bergarter på fastlandet , for eksempel i Jotunheimen og i Rondane, dekker slik blokkmark vidstrakte områder i mellom- og høyalpin bioklimatisk sone. Stort sett mangler finmateriale mellom blokkene og, bortsett fra steinboende lav- og mosearter, er vegetasjonen svært sparsom eller mangler helt. Løsmasser med større innhold av finmateriale har sterk tendens til å utsettes for frostprosesser som leder til dannelse av NA-TE05 Oppfrysingsmark. Forvitringsblokkmark deles inn i grunntyper på grunnlag av kombinasjoner av AD-ØD Økologisk differensiering og KA Kalkinnhold.
'- Moreneblokkmark (NA-TG01, grunntyper 14–18 for LM-LT_B gamle breavsetninger) er blokkmark dannet fra grovkornet morene (f.eks. FL-H24 Rogenmorene), eventuelt som resultat av at finmaterialet i morenen har blitt vasket ut og/eller at blokkene har kommet opp til overflata ved oppfrysing av grovt morenemateriale (overgang til oppfrysingsblokkmark). Moreneblokkmark forekommer hovedsakelig på lavere høyder over havet enn forvitringsblokkmark, under miljøforhold som er gunstigere for kolonisering. Bare i de svakt kontinentale områdene i nordboreal og lavalpin bioklimatisk sone (Østerdalen og tilgrensende fjellområder) og øst i Finnmark er det vanlig å finne moreneblokkmark som fortsatt ikke har fullført primær suksesjon. Moreneblokkmark deles i grunntyper på grunnlag av AD-ØD Økologisk differensiering. LM-KA Kalkinnhold ikke er inkludert som LKM for gale breavsetninger fordi morenematerialet oftest består av godt blandet materiale med opphav i ulike bergarter fra et større område.
'- Hevet strand (NA-TG01, grunntyper 19–26 for LM-LT_C løsmasser formet av strandprosesser) omfatter fossile grus- og (rulle)steinstrender som er hevet over fjærebeltet på grunn av landhevingen, og som ennå ikke har nådd ettersuksesjonsstadiet etter langvarig primær suksesjon mot skogsmark eller hei. Slik natur kan finnes som tydelige strandlinjer flere kilometer innenfor kysten opp opp mot 100 meter over havet. Suksesjonen på grus- og steindominerte fossile strender drives først og fremst av landhevingen (tid siden området stedet steg av hav), men graden av vegetasjonsetablering og vegetasjonsutvikling på et gitt sted avhenger også av den dominerende kornstørrelsen og regionale og andre lokale miljøforhold som for eksempel fuktighetstilførsel og vindeksponering. Fossile strandlinjer finnes også langs postglasiale bredemte sjøer, f.eks. i Nord-Østerdal, men det er tvilsomt om noen av disse fortsatt er i primær suksesjon. I så fall skal de også tilordnes en grunntype for NA-TG01 og LM-LT_C. De åtte grunntypene representerer ulike kombinasjoner av LM-DK_D|EF og AD-ØD_0|A|B|D.
Opprinnelsen til grus- og steindominerte strender er sedimenter som er tilført fra landsiden, transportert av breer eller (bre)elver. Disse sedimentene har på ett eller annet tidspunkt blitt liggende i fjærebeltet på en eksponert kyststrekning der de har blitt utsatt for bølgebetinget erosjon. Erosjonen har vasket ut finmaterialet og sørget for at alt materialet har fått sin karakteristiske, avrundete form. Kornstørrelsesfordelingen i fossile strandavsetninger bestemmes derfor av en kombinasjon av de opprinneloige sedimentenes størrelsesfordeling og bølgeeksponeringen i perioden systemet ble formet. Den maksimale helningen marka kan ha på en strand er en funksjon av bølgeenergien – jo større bølgeenergi, desto grovere substrat og større helning (Sulebak 2007).
'- Løsmasser på fastmark i breforlandet (NA-TG01, grunntyper 27–39 for LM-LT_D resente breavsetninger). Begrepet breforland omfatter landområder som har smeltet fram etter lille istids maksimum, det vil for det norske fastlandet si etter ca. 1750 og for norske områder i Arktis noe seinere. Fordi dannelsen av et jordsmonn i arktisk-alpine områder tar mye lengre tid enn 200–300 år, skiller breforlandet seg fra historisk eldre natursystem-hovedtyper på jorddekt fastmark utenfor de ytterste side- og endemorenene ved å mangle jordsmonn eller ved at jordsmonnet er tynt uten velutviklet sjiktning. Et typisk jordsmonn (over eventuell mineraljord) i breforlandet er bare noen få cm tjukt, uten humuslag. Det er uvisst hvor lang tid breforlandet trenger for å utvikle økosystemer som med hensyn til jordsmonns- og andre økosystemegenskaper ikke kan skilles fra fjellhei, leside og tundra, snøleie, fastmarksskogsmark etc., men sannsynligvis dreier det seg om vesentlig mer enn 250 år. Arealenheter i breforlandet vil derfor i overskuelig framtid bevare sine distinkte karaktertrekk som for eksempel mangel på velutviklet jordsmonn. Regelen om at natur skal tilordnes samme hovedtype inntil ettersuksesjonsstadiet er nådd sørger for at breforlandet, til tross for at vegetasjonen kan ha overflatisk likhet med vegetasjonen på tilsvarende arealer utenfor breforlandet, i overskuelig framtid skal tilordnes hovedtypen NA-TG01.
Innenfor breforlandet finnes samme kombinasjoner av regional, klimatisk variasjon og lokal variasjon i berggrunn, løsmasser og markfuktighet som på ’gammel mark’ like utenfor breforlandet. Breforland finnes hovedsakelig i alpine bioklimatiske soner og i Arktis, men forekommer unntaksvis helt ned til sørboreal sone (f.eks. i Jostedalen, Luster, Sogn og Fjordane). Den store regionale variasjonen i hastigheten på økologiske prosesser er, sammen med variasjon i tid siden framsmelting, vesentlige årsaker til variasjon innenfor natursystem-hovedtypen breforland og snøavsmeltingsområde. Mens betydningen av alder avtar med tid siden framsmelting (Rydgren et al. 2014), øker graden av økologisk differensiering. De 13 grunntypene er definert for realiserte kombinasjoner av LM-DK_AB|CD|EFG og inntil fem klasser for AD-ØD.
'- Konsoliderte marine bresedimenter (NA-TG01, grunntype 40 for LM-LT_E) adresserer et løsmassesubstrat med svært spesielle egenskaper, oppstått ved at morenemateriale som er avsatt i marint miljø blir skylt på land ved et plutselig, kraftig breframstøt (\surgende bre\). På nordsiden av Flintholmen i Ekmanfjorden på Svalbard (R. Halvorsen et al., upubl. observasjoner), som var dekket av denne substrattypen, besto materialet av et panserhardt substrat med svakt rødlig, tett sammenkittet finmateriale isprengt enkelte gruspartikler og småstein. Overflata hadde en svak tendens til frostsortering av materiale i polygon-liknende strukturer med størrelse som varierte fra ca. 20 cm til over 1 m. Svart crust på marka og sjøsaltutfellinger forekom en del steder. Med noen få unntak manglet moser og lav. De eneste vanlige karplanteartene var jøkelarve Sagina nivalis og tuesildre Saxifraga cespitosa.
'- Historisk skredmark (NA-TG01, grunntyper 41–50 for LM-LT_F massetransportert materiale) omfatter mark dominert av jord (LM-DK_0) eller relativt fint mineralmateriale (kornstørrelser fra leire til grus; LM-DK_ABCD), som er blottlagt i relativt ny tid (i mange tilfeller for mindre enn ca. 100 år siden) gjennom én disruptiv skredbegivenhet med tilstrekkelig stor romlig utstrekning til å utgjøre en egen arealenhet på natursystemnivået. Historisk skredmark oppstår altså når én enkeltstående forstyrrelsesbegivenhet ikke etterfølges av gjentatte, liknende forstyrrelsesbegivenheter. Den blottlagte (mineral)jorda gjennomgår en rask eller langsom suksesjon via skogsmarksinitialer (AD-ØD_D) mot en ettersuksesjonstilstand som typisk er NA-TB01 Fastmarksskogsmark. Historisk skredmark er en sjelden naturtype som finnes hyppigst på marine leirsedimenter (LM-DK_A) og steder der det har gått jordras (LM-DK_0). Skred som resulterer i historisk skredmark kan imidlertid også forekomme i sand- eller grusdominerte morener (LK-DK_CD). Ni av de 10 grunntypene representerer ulike kombinasjoner av jord eller fire kornstørrelser (LM-DK) og graden av økologisk differensiering mot snøleie eller skogsmark (AD_ØD_0|C|D) mens den tiende, for synkehull i permafrost, som er knyttet til landformen FL-F06 Termokarst, omfatter \skredmark\ som oppstår når permafrosten tiner og etterlater seg et hull i bakken. Innenfor området som dekkes av NiN finnes slike synkehull bare på Svalbard.
'- Historisk flomskredmark (NA-TG01, grunntype 51 for LM-LT_G Flomskredmateriale) omfatter en spesialutforming av historisk skredmark som er resultatet av flomskred. Den kjennetegnes ved en blanding av finmateriale og grovere materiale, og kan finnes i slakt terreng i utkanten av FL-D10 Elvevifte, typisk på LM-PF_A permafrost. Historisk flomskredmark er begrenset til Svalbard.