Kartleggingsenheten omfatter grusmark i høyfjellet dannet ved frostforvitring. Den består av stedegent forvitringsmateriale i tidlig langsom suksesjon. Åpent grussubstrat dominerer og vegetasjon mangler eller er pionérpreget og består av spredte karplanter, lav og moser.
Kartleggingsenheten består av grusdominert mark som er resultatet av frostforvitring på stedet. Forvitringsmateriale består kantete steiner, mens morenemateriale har mer avrundete former på grunn av isbreens sliping. Sporadisk kan det forekomme innslag av finere mineralmateriale, men jordsmonn mangler mellom blokkene. Kornstørrelsen for grus varierer mellom 2 og 64 mm.
Kartleggingsenheten forekommer sporadisk høyt til fjells på fastlandet og i Arktis. Grus-substrat i arealer som også blir kalt polarørken på Svalbard, inngår i kartleggingsenheten. Dette er vidder med forvitringsmateriale i nordarktisk bioklimatisk sone på Svalbard. Men også i høyfjellet på fastlandet kan det forekomme grusdominerte løsmasser, oftest på kalkrike bergarter, for eksempel i området Dovrefjell-Trollheimen og i indre deler av Nordland og Troms. Kartleggingsenheten er i et tidlig, men langvarig suksesjonsstadium, enten uten vegetasjon eller med udifferensiert pionérvegetasjon. Polararve Cerastium regelii og polarsildre Saxifraga hyperborea er eksempler på arter som kan opptre i Arktis. I øvrige kartleggingsenheter med økologisk differensiert grus-forvitringsmark innen nakne løsmasser er langsom suksesjonen mot etablert vegetasjon kommet lengre, og det er mulig å skille mellom rabbepregete eller snøleiepregete kartleggingsenheter på enten kalkfattig til svakt kalkrik mark eller sterkt kalkrik mark. Manglende frostsortering av løsmassene skiller kartleggingsenheten fra NA-TE05 Oppfrysingsmark.
-
Identifisering
Kartleggingsenheten består oftest store, sammenhengende grusdominerte flater nesten uten vegetasjon. Oftest grå til lyst brune i fargen.
-
Utbredelse og forekomst
Kartleggingsenheten finnes på Svalbard som vidstrakte vidder i nordarktisk bioklimatisk sone og som også blir (også i NiN 2.3) betraktet som egen bioklimatisk sone under navnet arktisk polarørkensone (APDZ, se for eksempel Elvebakk 1999). Kartleggingsenheten finnes også spredt på fastlandet på steder der løse, oftest kalkrike bergarter forekommer høyt til fjells, for eksempel i området Dovrefjell-Trollheimen og i indre deler av Nordland og Troms. Se også utfyllende forklaring under hovedtypen.
-
Forvekslingsenheter
Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen, først og fremst kartleggingsenheter med forvitringsmark på grus. Den kan også forveksles med NA-TE05 Oppfrysingsmark.
-
Relasjon til NiN 2.3
Kartleggingsenheten omfatter de deler av T28-1, T28-2 og T28-3 som har grus. De tre grunntypene utgjør hovedtypen T28 Polarørken i NiN 2.
LT_A, DK_D, ØD_0, [KA_abcdefghi, PF_0A]
Elvebakk A (1999) Bioclimatic delimitation and subdivision of the Arctic. Det norske Videnskaps-Akademi. I. Matematisk-naturvitenskapelig Klasse. Ny Serie 38: 81-112.