Skogsmarkspreget historisk silt- og leirskred

Historisk skredmark er oppstått etter ett enkeltstående, disruptivt skred, som ikke etterfølges av gjentatte, liknende skred. Den blottlagte marka gjennomgår deretter suksesjon mot en ettersuksesjonstilstand som typisk er fastmarksskogsmark. Disruptiv forstyrrelse har så stor intensitet at permanente populasjoner av stedstilknyttede arter fjernes, med påfølgende primær suksesjon.

Kartleggingsenheten finnes oftest i bratt terreng der erosjon i løsmassene har forårsaket ett skred. Omfanget kan variere, men må være stort nok til at det utgjør en egen arealenhet for natursystemer. Historiske silt- og leirskred omfatter silt- og/eller leirdominert mark som kan være uten vegetasjon eller preget av spredt pionerpreget vegetasjon. Den er i primær suksesjon og er skogsmarkspreget, det vil si at det har funnet sted differensiering av vegetasjonen mot fastmarksskogsmark, men at det fortsatt tar lang tid før ettersuksesjonstilstanden nås. Flekker med naken silt og leire, og spredt vegetasjon med skogsarter preger kartleggingsenheten, som er preget av noe tilfeldighet i forhold til hvilke arter som etablerer seg først. Den skilles fra andre historiske skredmarker etter substrat og ut fra forekomst av arter som indikerer skogsmark. Historisk skredmark skilles også fra aktiv skredmark på grunnlag av om marka er preget av aktive skred, eller er i suksesjon etter et tidligere, større skred, og er uten påvirkning fra aktive skredprosesser. Artssammensetningen er vesentlig forskjellig fra tilsvarende stabil mark, men er mangelfullt kjent.

Leirskred kan forekomme i marin leire, leire som er avsatt i havet, men som nå er tørt land på grunn av landheving etter siste istid. Skredene er knyttet til utvasking av saltmineraler i den marine leira. Når saltet er vasket ut mister leira stabilitet og kan bli kvikk, det betyr at den ved ytre påvirkning (erosjon, graving eller lignende) blir flytende og et leirskred oppstår. Slike leirskredgroper planeres oftest ut og blir til sterkt endret mark. Naturlige leirskredgroper som ikke blir planert, finnes oftest som små groper i skog eller nær vassdrag. Kvikkleire forekommer kun under marin grense, det høyeste nivået havet nådde under siste istid.

• Identifisering

  Kartleggingsenheten dekker små arealer ofte i bratte skråninger eller ravinelandskap. Silt- og leirskred skilles i flybilder fra omkringliggende vegetasjon etter farge (ofte grå) og terrengform, men med klart tredekke og begynnende skogsmarkspreg.

• Utbredelse og forekomst

  Kartleggingsenheten forekommer spredt i skrånende terreng der det har gått ett silt- og leirras, først og fremst i områder med marine sedimenter.

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen, kanskje først og fremst kartleggingsenheter med historisk skredmark. Den kan også forveksles med TE02-M005-01 Leir- og siltskred under hovedtypen TE02 Aktiv skredmark.

• Relasjon til NiN 2.3

  Kartleggingsenheten består av de delene av grunntypen T25-4 i NiN 2 som har skogsmarkspreget vegetasjon. T25-4 tilsvarer kartleggingsenheten T25-C-3.