Fastmarksskogsmark

NA-TB01

Hovedtype

Hovedtypen omfatter all lite endret skogsmark på fastmark som ikke påvirkes av flom eller har nakent sandsubstrat, det vil si størstedelen av skogarealet i Norge.

Se kartleggingsenheter arrow_downward

NA-TB01 Fastmarksskogsmark omfatter lite endret mark som er sterkt preget av langvarig innflytelse fra trær. Hovedtypen omfatter nesten all skogsmark på fastmark i Norge, og dekker størstedelen av landarealet under skoggrensa. Trærne påvirker det fysiske miljøet på mange måter, blant annet ved å endre lysforholdene nær bakken og ved å øke luft- og markfuktigheten. Forekomsten av trær gir grunnlag for et stort mangfold av andre arter. Trerøttene har et underjordisk samliv med et stort mangfold av sopp (mykorrhiza). Over jorda gir trærne grunnlag for mange ulike levesteder (livsmedier) for andre arter, både mens de er levende (inkludert særpegede miljøer som sprekkebark på gamle trær og hulrom i trær), og i lang tid etter at de er døde (liggende og stående død ved i ulike dimensjoner og nedbrytningsstadier). Mange arter, særlig av sopp, lav og moser, er spesialister tilpasset spesifikke livsmedier, og noen arter finnes bare på eller i tilknytning til ett eller få treslag. Langs den vertikale gradienten fra skogbunn til trekrone endrer mikroklimaet seg gradvis. Fastmarksskogsmark huser en betydelig andel av artsmangfoldet i Norge, hvorav mange arter, særlig av sopp, lav, mose og insekter, er spesialister i større eller mindre grad, knyttet til ett eller noen få livsmedier eller treslag. Skogsmarka har stor samfunnsmessig betydning, både som kilde til trelast og andre produkter, og for rekreasjon.

NA-TB01 Fastmarksskogmark er normal hovedtype under skoggrensa, og omfatter jorddekt, lite endret fastmark med trær som strukturerende artsgruppe. Det innebærer at området må preges av sterk og langvarig innflytelse fra trær og at det enten er tresatt eller i nær fortid har vært og i nær framtid forventes igjen å være tresatt. Den siste formuleringen gjør at hogstflater også kan inngå i hovedtypen, men at skogsmark som holdes permanent avskoget ikke gjør det.

NA-TB01 er den arealmessig dominerende hovedtypen på fastmark under den klimatiske skoggrensa, over hele landet. Skogsmark på fastmark dekker ca. 37 % av det norske fastlandsarealet, men det er uklart hvor som andel av dette arealet som utgjøres av NA-TB01 og hvor stor andel som dekkes av andre skogsmarkshovedtyper.

NA-TB01 Fastmarksskogsmark deles inn i 18 grunntyper på grunnlag av variasjon langs tre miljøvariabler:

 

LM-UF Uttørkingsfare (vLKM): Denne miljøvariabelen er delt inn i fire hovedtypetilpassete trinn. I kalkfattig skog (LM-KA_bc) brukes navnene blåbærskog (LM-UF_ab), bærlyngskog (LM-UF_cd), lyngskog (LM-UF_ef) og lavskog (LM-UF_gh) om disse. Som navnene tilsier, gir miljøvariablelen uttrykk for hvor «frisk» marka er. Den minst uttørkingsutsatte (LM-UF_ab), kalkfattige skogen har feltsjikt dominert av blåbær Vaccinium myrtillus mens gras og urter karakteriserer mer kalkrik, frisk skog. Innenfor sitt utbredelsesområde dominerer oftest gran Picea abies mens edellauvtrær som alm Ulmus glabra og spisslønn Acer platanoides kan dominere på kalkrik grunn. I høyereliggende strøk og i Nord-Norge dominerer vanlig bjørk Betula pubescens. I mer tørkeutsatte skoger øker mengden av tørketolerante lyngarter som for eksempel tyttebær Vaccinium vitis-idaea, etter hvert også røsslyng Calluna vulgaris (som indikerer LM-UF_ef lyngskog). Furu Pinus sylvestris erstatter gran som dominerende treslag i tørkeutsatt skog (fra og med LM-UF_e). Fordi bærlyngskogen (LM-UF_cd) er mer lysåpen enn den friske skogen (LM-UF_ab), er blåbærlyngen større der, blomstrer oftere og produserer mer bær. Moser dominerer i lite tørkeutsatt skog, lav dominerer i den mest tørkeutsatte skogen. Dominerende mosearter i frisk skog (LM-UF_ab) er blanksigd Dicranum majus og etasjemose Hylocomium splendens. Etasjemose dominerer også i bærlyngskog (LM-UF_cd) mens krussigd Dicranum polysetum og furumose Pleurozium schreberi dominerer i lyngskog (LM_UF_ef). Skiftet fra mose- til lavdominans finner vanligvis sted i det temmelig tørkeutsatte basistrinnet (LM-UF_f). I lavskogen er bakken mer eller mindre fullstendig dominert av lav som for eksempel lys reinlav Cladonia arbuscula, grå reinlav Cladonia rangiferina og kvitkrull Cladonia stellaris. Arters fordeling langs denne gradienten er for eksempel beskrevet av R. Økland & Eilertsen 1993).

LM-KA Kalkinnhold (vLKM): Denne miljøvariabelen er delt i tre hovedtypetilpassete trinn i denne hovedtypen. Disse betegnes kalkfattig skog (LM-KA_bc), lågurtskog (LM-KA_def) og kalkskog (LM-KA_ghi). Kalkfattig skog er dominert av lyngarter, men kan også inneholde nøysomme urter og gras, for eksempel fugletelg Gymnocarpium dryopteris, skogstjerne Lysimachia europaea, maiblom Maianthemum bifolium og smyle Avenella flexuosa. Med økende kalkinnhold i jorda øker mengden kravfulle urter og gras mens lyngen går tilbake. Kalkskogen domineres av kalkkrevende urter og gras, og kjennetegnes av en lang rekke krevende kalkskogssopper. I skogsmark har LM-KA Kalkinnhold en såkalt "nøstet" artssammensetning, det vil si at økende kalkinnhold innebærer økende artsrikdom fordi nye arter kommer til samtidig som de fleste artene som kjennetegner kalkfattig skog fortsatt finnes, men i lavere mengde.

LM-VM Vannmetning (bLKM): Denne variabelen skiller mellom veldrenert mark (LM-VM_0a) og fuktmark (LM-VM_bc). Fuktmarka er fuktig mesteparten av tida uten å være våt. Kalkfattig fuktmark kjennetegnes først og fremst ved dominans av torvmoser, Sphagnum-arter. Frisk, nokså kalkrik eller kalkrik fuktmark (LM-KA_defgh) tilføres oftest bevegelig grunnvann med såkalte kildevannsegenskaper (LM-KI_bc), det vil si at vanntilførselen er stabil og at vannet har lav temperatur. Frisk, kildevannspåvirket fuktmark betegnes storbregneskog (LM-KA_def) fordi den domineres av store bregner som skogburkne Athyrium filix-femina og, i kyststrøk, smørtelg Oreopteris limbosperma. Frisk, kalkrik, kildevannspåvirket fuktmark betegnes høgstaudeskog (LM-KA_ghi). Høgstaudeskogen er frodig og domineres i tillegg til bregner av "høgstauder" (høye, flerårige urter) som tyrihjelm Aconitum lycoctonum, turt Cicerbita alpina, kvitbladtistel Cirsium heterophyllum og kvitsoleie Ranunculus platanifolius. På grunn jord over skrånende berg i områder med fuktig klima kan vi finne lyngfuktskog. Den er tydelig tørkeutsatt, men vanskelig å plassere langs LM-UF Uttørkingsfare fordi fuktmarkpreget "overstyrer" preget av uttørkingutsatthet. Kalkfattig lyngfuktskog er særlig vanlig i oseanisk klima (RM-SE_ab), mens kalkrik lyngfuktskog er en artsrik type som forekommer spredt i områder med kalkrik berggrunn.

Observerbar variasjon innenfor hovedtypens 18 grunntyper kan beskrives ved hjelp av 12 miljøvariabler (oLKM-er):

LM-BK Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning er relevant for å skille "olivinskog", det vil si skogsmark for LM-BK_A ultramafisk berggrunn (olivinstein eller dunitt, peridotitt), fra skogsmark på berggrunn med "normal" kjemisk sammensetning (LM-BK_0). "Olivinskog", som først og fremst finnes på Sunnmøre og på Helgeland inneholder en del spesialiserte sopparter, men vegetasjonen ellers skiller seg lite fra vegetasjonen i annen skogsmark (Holtan 2008).

LM-FT Fastmarkstorvdannelse kan brukes til å beskrive tendensen til dannelse av et tjukt organisk jordlag, det vil si torv, på steder med veldrenert eller fuktig, men ikke permanent våt mark (LM-FT_b). Skogsmark med fastmarkstorv finner vi først og fremst i Troms og Finnmark, men forekommer også opp mot fjeller ellers i landet. Effekten på artssammensetningen er ikke stor, men krekling *Empetrum nigrum* kan dominere på slike steder. Det er mulig at kreklingens allelopatiske egenskaper der medvirker til redusert nedbrytning, og dermed også opphoping av organisk materiale.

LM-HG Gjødslingsintensitet åpner for å beskrive et langvarig preg av gjødsling med nitrogen, men som ikke er sterkt nok til at området kvalifiserer for NA-TI01 Klart endret skogsmark med gjennomgripende preg av gjødsling (LM-MS_C). Kortvarig gjødslingseffekt kan beskrives med korttidsmiljøvariabelen KM-AS Aktuell skogbruksaktivitet. Basisklasse KM-AS_KC angir at marka er gjødslet.

LM-HH Høstingsintensitet kan brukes til å beskrive at et område brukes som utmarksbeite (LM-HH_a lav utnyttingsgrad). Utmarksbeite i skog var vanligere før, men har fått et oppsving de siste årene som følge av økt interesse for ammekyr. Utmarksbeite setter tydelige spor i artssammensetningen, med økende hyppighet av ugrasarter som groblad Plantago major, tunrapp Poa annua og krypsoleie Ranunculus repens, og arter som av ulike grunner begunstiges av beiting, slike som engsoleie Ranunculus acris og føllblom Scorzonerioides autumnalis (Bjor & Graffer 1963).

LM-KI Kildevannspåvirkning åpner for å differensiere mellom frisk fuktmark (LM-UF_ab & VM_bc) med vann som har kildevannsegenskaper og gir opphav til storbregne- eller høgstaudevegetasjon (se omtale i kapitlet  Inndeling) og fuktmark der vannet mangler slike egenskaper.

LM-NB Naturlig beiting (av ville dyr) kan brukes for å tilkjennegi omfattende, langvarige effekter av beiteskader forårsaket av store hjortedyr (elg Alces alces, rådyr Capriolus capriolus eller hjort Cervus elaphus) på trær eller liknende. Beitepåvirkning fra ville dyr vil imidlertid oftest ha kortvarig effekt og kan da beskrives ved bruk av variablene KM-BA Naturgitt bestandsavgang på tresatt areal eller KM-NF Ikke gjennomgripende naturgitt forstyrrelse. Begge disse har basisklasser for forstyrrelser forårsaket av dyrs aktivitet.

LM-RU Rasutsatthet gir mulighet for å identifisere skogsmark over ur, det vil si på landformen FL-L08 Talus. Skogsmark forekommer ofte i kanten av store taluser, der raspåvirkningen er liten (LM-RU_a lite rasutsatt). Skog over ur kjennetegnes ved at marka er dominert av stein eller blokker med jordfylte hulrom imellom. Ofte er undervegetasjonen, inkludert steinene og blokkene, overvokst av moser som for eksempel etasjemose, mens karplanter forekommer sparsomt. En art som er vanlig å finne på slike steder, er stankstorkenebb Geranium robertianum. På steder der det jevnlig går ras, domineres tresjiktet av boreale lauvtrær, ofte vanlig bjørk, med innslag eller med-dominans av gråor Alnus incana, osp Populus tremula, selje Salix caprea eller rogn Sorbus aucuparia (Evju et al. 2011). De boreale lauvtrærne tåler påvirkning fra snøras bedre enn gran.

LM-ST Substrattype gjør det mulig å angi at kalkrik skog er betinget av skjellsandsubstrat (LM-ST_A). Skjellsand er resultatet av akkumulering av skjell, først og fremst av vanlig sandskjell Mya arenaria eller blåskjell Mytilus edulis, i grunne viker. På grunn av landheving har mange skjellbanker endt opp på land. Over tid brytes skjellene ned til et svært kalkrikt jordsmonn (LM-KA_hi). Skjellsandbanker på kalkfattig berggrunn, for eksempel på grunnfjellet i Østfold, skiller seg derfor markert ut fra den tilstøtende, kalkfattige vegetasjonen (Breien 1933).

LM-SU Skredutsatthet angir skogsmark på ustabilt substrat, for eksempel marin leire. I bratte skråninger, for eksempel FL-D05 Leirravine, går det ofte "mikroskred" etter langvarig regn. Da blottlegges leira for kolonisering. Litt skredutsatt skogsmark (LM-SU_a) kjennetegnes av rikelig forekomst av små pionérmoser, for eksempel lommemoser Fissidens spp. (Økland 1988). Gråor og hegg Prunus padus er treslag som liker seg godt på slike steder.

LM-UE Uttørkingseksponering kan brukes til å karakterisere skogsmark i baklier, skyggefulle bekkekløfter eller liknende, med høy luftfuktighet. Slik skogsmark skiller seg ikke nødvendigvis fra annen frisk skogsmark med hensyn til karplante- og moseartssammensetningen, men kan ha en artsrik flora av epifyttiske moser og lav som foretrekker steder med høy og stabil luftfuktighet (LM-UE_abc).

LM-VS Vannsprutintensitet angir at skogsmarka påvirkes av fosserøyk (LM-VS_a). På samme vis som lite uttørkingseksponert skog kjennetegnes "fosserøykskog" først og fremst av en mer artsrik epifyttflora. Markvegetasjonen skiller seg lite fra tilsvarende skog uten fosserøykpåvirkning (Bratli et al. 2020).

LM-VT Vanntilførsel gjør det mulig å identifisere skogsmark nær eksponert kyst som utsettes for påvirkning fra havvann, f.eks. i form av saltsprut (LM-VT_C).

NA-TB01 Fastmarksskogsmark og NA-TF01 Sand- og dyneskogsmark

Hovedregelen for å skille disse to hovedtypene er at NA-TF01 Sand- og dyneskogsmark kjennetegnes ved forekomst av nakent sandsubstrat, som er levested for en spesiell insektfauna og mange karakteristiske "sandskogssopper" (Brandrud & Bendiksen 2014). I innlandet finnes skogsmark på naken sand først og fremst på steder der elver skjærer gjennom store sanddominerte løsmasser, mens flate, sanddominerte løsmasser i dalbunner ("furumoer") vanligvis har et tjukt humuslag over sanda og mangler "sandskogsartene". Slik skog skal derfor tilordnes NA-TB01 Fastmarksskogsmark.

NA-TB01 Fastmarksskogsmark og NA-TF02 Flomskogsmark

Grensa mellom disse to hovedtypene trekkes øverst i flommarka, det vil si mellom mark som i hvert fall tidvis påvirkes av forstyrrelse fra flom (LM-VF_a) og mark som ikke utsettes for flom. Langs elver kan forstyrrelseseffekten av ekstreme flomtopper som inntreffer med 10–50 års mellomrom være stor, mens flomtopper langs innsjøer medfører mindre grad av forstyrrelse. Der er det heller varigheten av vanndekt mark som gjør utslaget. Dersom det ikke er mulig å trekke en klar grense på grunnlag av egenskaper som kan observeres i felt, kan grensa for modellert 10-årsflom benyttes som en tentativ grense. Skogsmark preget av langvarig oversvømmelse av stillestående vann (LM-OV Oversvømmingsvarighet basistrinn A) skal også plasseres i flomskogsmarkshovedtypen.

NA-TB01 Fastmarksskogsmark og NA-TH01 Avskoget hei og eng.

Utmarksbruken i Norge er nå på et historisk lavt nivå (Bryn et al. 2013) og NA-TH01 Avskoget hei og eng er mange steder inne i en gjengroingssuksesjon med NA-TB01 Fastmarksskogsmark som ettersuksesjonsstadium. Den generelle regelen, at ettersuksesjonsstadiet er nådd "når det ikke lenger finner sted en systematisk ('rettet') endring i artssammensetningen som følge av påvirkningen som utløste suksesjonen (endringsgjelda er innfridd)", er i praksis vanskelig å bruke i dette tilfellet fordi de to hovedtypene ikke skiller seg mye med hensyn til artssammensetningen av karplanter, moser og lav. Dersom ikke andre kriterier kan benyttes (f.eks. mykorrhizasoppsammensetningen), trekkes grensa mellom hovedtypene når et antall klimakstreslag er etablert og bestandet har nådd AD-ST_e Suksesjon på tresatt mark: gammel skog.

NA-TB01 Fastmarksskogsmark og NA-TI01 Klart endret skogsmark

For at en skogsmark skal tilordnes den klart endrete hovedtypen, må følgende tre generelle kriterier være oppfylt: - Området må tilfredsstille skogsmarkskriteriet, det vil si være preget av trær som strukturerende artsgruppe. - Området må være preget av en gjennomgripende påvirkning, det vil at si minst én av klassene LM-MS_ABCDEFGH for variabelen LM-MS Kategorier av endret skogsmark må være realisert. Det innebærer at påvirkningen gir opphav til en artssammensetning som er vesentlig forskjellig fra ellers sammenliknbar, lite endret skogsmark og at den er langvarig (fortsatt observerbar en tregenerasjon, ca. 100 år, seinere). - Påvirkningen må være så sterk at artssammensetningen får et karakteristisk preg av en MS-klasse, men likevel ikke sterkere enn at det på grunnlag av artssammensetningen skal være mulig å plassere området langs naturgitte LKM i skogsmark, det vil si LM-KA Kalkinnhold, LM-UF Uttørkingsfare og LM-VM Vannmetning. De spesifikke kravene som må oppfylles for at et område skal tilordnes til de enkelte LM-MS-klassene er gitt i beskrivelsen av denne variabelen.

NA-TB01 Fastmarksskogsmark og NA-TM06 Sterkt endret skogsmark

Lite endret fastmarksskogsmark og sterkt endret skogsmark representerer endetrinnene langs tretrinnsgradienten i menneskebetinget forstyrrelse og har derfor bare ett "møtepunkt" i det økologiske rommet, det vil si direkte overganger fra NA-TB01 til NA-TM06. Alle andre endringer mellom de to hovedtypene skjer med NA-TI01 Klart endret skogsmark som mellomtrinn. Direkte overgang mellom NA-TB01 og NA-TM06 kan, i teorien, skje, dersom en lite endret skogsmark snauhogges og tilplantes uten at kravene for tilordning til klart endret skogsmark er oppfylt, for seinere i suksesjonen å komme inn i et mellomsuksesjonsstadium der spor etter artssammensetningen i lite endret skogsmark er tapt. *

NA-TB01 har samme avgrensning som hovedtypen med samme navn i NiN 2, T4, med unntak for at sand- og dyneskogsmark, det vil si skogsmark som karakteriseres av LM-SS Sandstabilisering trinn LM-SS_jk, i NiN 3 er skilt ut som egen hovedtype, NA-TF01.

Det finnes mye kunnskap om skogsmark i Norge, først og fremst som resultat av plantesosiologiske beskrivelser. Et eksempel på dette er Kielland-Lund (1981), som gir en oversikt over variasjonen i fastmarksskogsmark på Østlandet. En lang rekke hovedoppgaver i botanikk, publisert i 1970- og 1980-årene kompletterer dette bildet. Det meste av materialet som er samlet inn i denne perioden er vanskelig tilgjengelig eller upublisert. R. Økland og Bendiksen (1985) gir en oversikt over studier foretatt fram til da. Det er stort behov for å systematisere kunnskapen i en oversikt over artenes fordeling langs lokale og regionale komplekse miljøgradienter (f.eks. T. Økland 1996) og i form av nye generaliserte artslistedatasett. Det gjenstår også å teste hvorvidt noen av oLKM-ene faktisk gir grunnlag for egne grunntyper.

Skogsmarksøkosystemet inneholder en stor del, kanskje så mye som halvparten av vårt artsmangfold. En stor del av dette mangfoldet er knyttet til levende og døde trær, som ikke vektlegges i natursystem-inndelingen i NiN. En fullstendig beskrivelse av skogøkosystemet forutsetter derfor aktiv bruk av variabler fra variabelsystemet, for eksempel for treslagssammensetning (SA-AD Dominansutforming av tresjiktet), forekomst av  trær med spesielt livsmedium og dødvedmengde (en lang rekke enkeltvariabler).

Brandrud TE og Bendiksen E (2014) Sandfuruskog og sandfuruskogsopper. Viktige områder for biologisk mangfold. ‒ Norsk Institutt for Naturforskning Rapport 1042: 1-74.
Evju M (red.), Hofton TH, Gaarder G, Ihlen PG, Bendiksen E, Blindheim T og Blumentrath S (2011) Naturfaglige registreringer av bekkekløfter i Norge. Sammenstilling av registreringene 2007‒2010.  Norsk Institutt for Naturforskning Rapport 738: 1-231.
Breien K (1933) Vegetasjonen på skjellsandbanker i indre Østfold. Nyt Magazin for Naturvidenskaberne 72: 131-281.
Holtan D (2008) Olivinskogene i Norge - en oppsummering av status og verdi. Møre og Romsdal Fylke Areal-Miljøvernavdelingen Rapport 2008: 6: 1-53.
Kielland-Lund J (1981) Die Waldgesellschaften SO-Norwegens. Phytocoenologia 9: 53-250.
Økland RH og Bendiksen E (1985) The vegetation of the forest-alpine transition in the Grunningsdalen area, Telemark, SE Norway. Sommerfeltia 2: 1-224.
Økland RH og Eilertsen O (1993) Vegetation-environment relationships of boreal coniferous forests in the Solhomfjell area, Gjerstad, S Norway. Sommerfeltia 16: 1-254.
Økland T (1988) An ecological approach to the investigation of a beech forest in Vestfold, SE Norway. Nordic Journal of Botany 8: 375-407.
Økland T (1996) Vegetation-environment relationships of boreal spruce forest in ten monitoring reference areas in Norway. Sommerfeltia 22: 1-349.

Kartleggingsenheter under Fastmarksskogsmark

En kartleggingsenhet er satt sammen av en eller flere grunntyper, avhengig av hvilken målestokk den er tilpasset kartlegging etter. Hver beskrivelse inneholder karakteristiske trekk ved enheten, lister med kjennetegnende arter og praktiske tips som kan være til hjelp i naturtypebestemmelse og kartlegging.
MÅLESTOKK