Kartleggingsenheten omfatter litt til temmelig tørkeutsatt og kalkfattig lyngdominert skogsmark.
Kartleggingsenheten er en relativt åpen, lyngdominert skogtype som forekommer på kalkfattig og litt til temmelig tørkeutsatt mark. Den er derfor dominert av nokså tørketolerante og lite næringskrevende arter. I bunnsjiktet inngår både moser og lav. Jordprofilet er gjerne et podsolprofil, som mangler eller er svakt utviklet på mark med tynt jordsmonn. Den kan dekke store arealer på elve- og breelvavsetninger ("furumoer").
Kartleggingsenheten er oftest nokså artsfattig. I feltsjiktet er røsslyng Calluna vulgaris viktig, sammen med en del andre nøysomme og tørketolerante arter, blant annet tyttebær Vaccinium vitis-idaea. Blåbær Vaccinium myrtillus kan forekomme, men med lavere mengde sammenlignet med fattige og friskere kartleggingsenheter (blåbærskog og bærlyngskog). Bunnsjiktet er dominert av reinlaver i de mest kontinentale strøkene, mens andelen moser øker mot mer oseaniske strøk. Furumose Pleurozium schreberi er en vanlig art som kan dominere på veldrenert mark. Heigråmose Racomitrium lanuginosum spiller stor rolle og er dominerende mengdeart i oseaniske strøk. Lys reinlav Cladonia arbuscula og grå reinlav Cladonia rangiferina er karakteristiske innslag i bunnsjiktet og øker i mengde mot kontinentale strøk. Furu Pinus sylvestris er det dominerende treslaget i mesteparten av landet. I boreonemoral sone, særlig på Sørlandet, kan også eik Quercus robur være et viktig innslag. Innenfor granas Picea abies utbredelsesområde er dette en barblandingsskog, som varierer fra grandominans med konstant innslag av furu til mer likeverdig blanding av de to. Utenfor granas utbredelsesområde er dette gjerne en furu- og/eller bjørkeskog, eller ren bjørkeskog opp mot fjellet.
-
Identifisering
Kartleggingsenheten opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig på veldrenerte flater, rygger og toppområder. Fargen varierer avhengig av dominerende treslag og tresjiktstetthet. Furudominans i tresjiktet gir olivengrønn farge, oftest med brun til mørkere grønnbrun farge i glenner. Ved høyere innslag av heigråmose (i seksjonene O2-O3) eller lyse lavarter får kartleggingsenheten en mer grålig farge. Tekstur er ofte varierende. Tekstur og farge er ofte konsistent innen og mellom regioner gitt sammenliknbare dominansforhold i tre- og bunnsjikt.
-
Utbredelse og forekomst
Over hele landet fra boreonemoral til nordboreal sone. Lyngskog er en av de mest utbredte grunntypene i skog.
-
Forvekslingsenheter
Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er TB01-M005-04, TB01-M005-08 og TB01-M005-10.
-
Relasjon til NiN 2.3
Samme enhet som i NiN 2.3, men basistrinn svært kalkfattig KA_a er ikke inkludert i NiN 3.0.
KA_bc, UF_ef, VM_0a
Kielland-Lund, J. (1981). Die Waldgesellschaften SO-Norwegens. – Phytocoenologia, 9, 53-250.