Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Natursystem chevron_right Fastmarkssystemer chevron_right Fastmarksskogsmark chevron_right Kalk-lyngskog

Kalk-lyngskog

map TB01-M005-09

Kartleggingsenhet 1:5000

Kartleggingsenheten omfatter litt til temmelig tørkeutsatt og kalkrik skogsmark med forekomster av klart kalkkrevende arter.

Se kartleggingsveiledere open_in_new

Kartleggingsenheten er en engpreget, relativt åpen, frodig, urte- og gress-dominert skog. Den er oftest dominert av furu Pinus sylvestris i tresjiktet, og grenser ofte mot åpen grunnlendt kalkmark. TB01-M005-09 omfatter den tørrere og mest kalkrike delen av det som tradisjonelt betegnes urterik kalkfuruskog. Forekomst av sterke kalkindikatorer, bl.a. orkideer skiller mot TB01-M005-08, der disse artene mangler. Kartleggingsenheten er artsrik og inneholder en rekke kalkkrevende urter og gress. I bunnsjiktet inngår kalkkrevende og tørektolerante moser. Mange sterkt kalkskogtilknyttede sopper kan også forekomme i kartleggingsenheten. I boreonemoral sone kan varmekjære løvtrær og busker utgjøre en viktig del av tre- og busksjiktet. Jordsmonnet er oftest et tynt brunjordsprofil, som kan inneholde mye stein og grus, for eksempel kalkgrus og leirskifer.

  • Eksempel

    Opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig i konvekse lisider med gunstig eksposisjon. Farge i flyfoto varierer med dominerende treslag og tresjiktstetthet. Fargen er ofte brun til grønn-brun i åpne partier, lys grønn ved gras- eller urtedominans, mørkere grønn i skog med busksjikt. Dominans av kalkgrus gir grånende til gråsvart farge. Tekstur er ofte varierende og tekstur og farge er konsistent innen regioner.

  • Utbredelse og forekomst

    Forekommer fra boreonemoral til nordboreal sone over hele landet, men overalt sjelden. Kjerneområder er på kambrosilur-bergarter i Oslofeltet, Sunnhordland, Steinkjer-Snåsa og Salten.

  • Forvekslingsenheter

    Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er TB01-M005-06, TB01-M005-08 og TB01-M005-12.

Tilsvarer lyng-kalklågurtskog og den mest kalkrike delen av lyng-lågurtskog i NiN 2.3, det vil si basistrinn fra temmelig til ekstremt kalkrik langs kalkinnhold-gradienten (LM-KA_ghi).

Kunnskapen om artssammensetning og miljøvariasjon i enheten er forholdsvis god. Det er er ønskelig med bedre kunnskap om variasjon i artssammensetning og regional variasjon.

Bjørndalen, J.E. 1981. Classification of basiphilous pine forests in Telemark, SE Norway: a numerical approach. – Nordic Journal of Botany 1: 665-670.
Bjørndalen, J.E. 1980. Phytosociological Studies of Basiphilous Pine Forests in Greenland, Telemark, SE Norway. – Norwegian Journal of Botany 27: 139-161.
Bjørndalen, J.E. 1985. Some synchorological aspects of basiphilous pine forests in Fennoscandia. – Vegetatio 59: 211-224.
Bjørndalen, J.E. og Brandrud, T.E. 1989. Verneverdige kalkfuruskoger. Landsplan for verneverdige kalkfuruskoger og beslektede skogstyper i Norge. – Direktoratet for naturforvaltning, Trondheim.
Brandrud, T.E. og Bendiksen, E. 2018. Fagrunnlag for kalkbarskog. – NINA Rapport 1513: 1-89.
Kielland-Lund, J. (1981). Die Waldgesellschaften SO-Norwegens. – Phytocoenologia, 9, 53-250.