Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Natursystem chevron_right Fastmarkssystemer chevron_right Fastmarksskogsmark chevron_right Kalk-lyngskog

Kalk-lyngskog

map TB01-M005-09

Kartleggingsenhet 1:5000

Kartleggingsenheten omfatter litt til temmelig tørkeutsatt og kalkrik skogsmark med forekomster av klart kalkkrevende arter.

Se kartleggingsveiledere open_in_new

Kartleggingsenheten er en engpreget, relativt åpen og frodig, urte- og gress-dominert skog. Den er oftest dominert av furu Pinus sylvestris i tresjiktet. TB01-M005-09 Kalk-lyngskog omfatter den tørrere og mest kalkrike delen av det som tradisjonelt betegnes urterik kalkfuruskog. Den kan opptre som ganske åpen furuskog med kant mot TA02-M005-03 Temmelig til ekstremt kalkrik åpen grunnlendt lyngmark. Jordsmonnet er oftest et tynt brunjordsprofil, som kan inneholde mye stein og grus, for eksempel kalkgrus og leirskifer.

Kartleggingsenheten er artsrik og inneholder en rekke klart kalkkrevende urter og gress. Disse skiller kartleggingsenheten fra mer kalkfattige kartleggingsenheter, blant annet TB01-M005-08 Lyng-lågurtskog, der disse artene mangler eller bare forekommer svært spredt og mer tilfeldig. I bunnsjiktet inngår kalkkrevende og nokså tørketolerante moser. Mange sterkt kalkskogtilknyttede sopper kan også forekomme i kartleggingsenheten. Disse er gode skillearter mot mer kalkfattige naboenheter. Furu Pinus sylvestris er vanlig i tresjiktet. I boreonemoral sone kan varmekjære løvtrær og busker utgjøre en viktig del av tre- og busksjiktet.

  • Identifisering

    Opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig i konvekse lisider med gunstig eksposisjon. Farge i flyfoto varierer med dominerende treslag og tresjiktstetthet. Fargen er ofte brun til grønn-brun i åpne partier, lys grønn ved gras- eller urtedominans, mørkere grønn i skog med busksjikt. Dominans av kalkgrus gir grånende til gråsvart farge. Tekstur er ofte varierende og tekstur og farge er konsistent innen regioner.

  • Utbredelse og forekomst

    Forekommer fra boreonemoral til nordboreal sone over hele landet, men overalt sjelden. Kjerneområder er på kambrosilur-bergarter i Oslofeltet, Sunnhordland, Steinkjer-Snåsa og Salten.

  • Forvekslingsenheter

    Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er TB01-M005-06, TB01-M005-08 og TB01-M005-12.

  • Relasjon til NiN 2.3

    Tilsvarer lyng-kalklågurtskog og den mest kalkrike delen av lyng-lågurtskog i NiN 2.3, det vil si basistrinn fra temmelig til ekstremt kalkrik langs kalkinnhold-gradienten (LM-KA_ghi).

KA_ghi, UF_ef, VM_0a

Bjørndalen, J.E. 1981. Classification of basiphilous pine forests in Telemark, SE Norway: a numerical approach. – Nordic Journal of Botany 1: 665-670.
Bjørndalen, J.E. 1980. Phytosociological Studies of Basiphilous Pine Forests in Greenland, Telemark, SE Norway. – Norwegian Journal of Botany 27: 139-161.
Bjørndalen, J.E. 1985. Some synchorological aspects of basiphilous pine forests in Fennoscandia. – Vegetatio 59: 211-224.
Bjørndalen, J.E. og Brandrud, T.E. 1989. Verneverdige kalkfuruskoger. Landsplan for verneverdige kalkfuruskoger og beslektede skogstyper i Norge. – Direktoratet for naturforvaltning, Trondheim.
Brandrud, T.E. og Bendiksen, E. 2018. Fagrunnlag for kalkbarskog. – NINA Rapport 1513: 1-89.
Kielland-Lund, J. (1981). Die Waldgesellschaften SO-Norwegens. – Phytocoenologia, 9, 53-250.