Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Natursystem chevron_right Fastmarkssystemer chevron_right Fastmarksskogsmark chevron_right Kalk-bærlyngskog

Kalk-bærlyngskog

map TB01-M005-06

Kartleggingsenhet 1:5000

Kartleggingsenheten er engpreget skogsmark på litt frisk til middels tørkeutsatt og kalkrik mark med forekomst av klart kalkkrevende arter.

Se kartleggingsveiledere open_in_new

TB01-M005-6 Kalk-bærlyngskog er en engpreget, relativt frodig, urte- og gressrik skog. Bunnsjiktet er varierende, men det kan være velutviklet mosedekke, med både vanlige store skogsmoser og innslag av mer kalkkrevende arter. Kartleggingsenheten forekommer på sterkt intermediær til svært kalkrik mark (LM-KA_ghi), under ulike eksposisjons- og helningsforhold. Jordsmonnet er et typisk brunjordsprofil, men det er som regel tynnere enn i TB01-M005-03 Frisk kalkskog.

Kartleggingsenheten omfatter den friskeste og mest kalkrike delen av det som tradisjonelt betegnes urterik kalkfuruskog, med innslag av litt tørketålende lågurtindikatorer. Forekomst av klart kalkkrevende arter skiller kartleggingsenheten fra TB01-M005-05 Bærlyng-lågurtskog. Samtidig mangler eller forekommer friskmarksarter fra TB01-M005-03 Frisk kalkskog mer spredt. Kartleggingsenheten kan opptre som ganske åpen furuskog med skogkant mot TA02-M005-03 Temmelig til ekstremt kalkrik åpen grunnlendt lyngmark. Jordlaget er gjerne tynnere enn i TB01-M005-03 Frisk kalkskog og framstikkende kalkrike bergknauser med moseflora typisk for kalkrike berg kan gi indikasjoner på TB01-M005-06 Kalk-bærlyngskog. Kartleggingsenheten skilles også fra mer kalkfattige typer ved forekomst av flere kalkkrevende sopparter. I boreonemoral sone kan varmekjære løvtrær og busker utgjøre en viktig del av tre- og busksjiktet og noen ganger være dominerende (for eksempel tørkeutsatt kalklindeskog). Ellers inngår både gran Picea abies og furu Pinus sylvestris i tresjiktet.

  • Identifisering

    Kartleggingsenheten opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig på rygger og andre konvekse terrengformer. Farge i flyfoto varierer med dominerende treslag og tresjiktstetthet. Granskog gir mørk grønn farge som lysner med økende andel løvtrær. Grønnfargen er lysere i glenner. Tekstur er ofte varierende, men tekstur og farge er ofte konsistent innen regioner.

  • Utbredelse og forekomst

    Vidt utbredt og finnes i alle landsdeler fra boreonemoral til nordboreal sone, men overalt sjelden. Kjerneområder er kambrosilurområdene i Oslofeltet, Sunnhordland, Steinkjer-Snåsa og Salten.

  • Forvekslingsenheter

    Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er TB01-M005-03, TB01-M005-05 og TB01-M005-09.

  • Relasjon til NiN 2.3

    Tilsvarer bærlyng-kalklågurtskog og den rikeste delen av bærlyng-lågurtskog i NiN 2.3, det vil si basistrinn fra temmelig til ekstremt kalkrik langs kalkinnhold-gradienten (LM-KA_ghi).

KA_ghi, UF_cd, VM_0a

Bjørndalen, J.E. 1981. Classification of basiphilous pine forests in Telemark, SE Norway: a numerical approach. – Nordic Journal of Botany 1: 665-670.
Bjørndalen, J.E. 1980. Phytosociological Studies of Basiphilous Pine Forests in Greenland, Telemark, SE Norway. – Norwegian Journal of Botany 27: 139-161.
Bjørndalen, J.E. 1985. Some synchorological aspects of basiphilous pine forests in Fennoscandia. – Vegetatio 59: 211-224.
Bjørndalen, J.E. og Brandrud, T.E. 1989. Verneverdige kalkfuruskoger. Landsplan for verneverdige kalkfuruskoger og beslektede skogstyper i Norge. – Direktoratet for naturforvaltning, Trondheim.
Brandrud, T.E. og Bendiksen, E. 2018. Fagrunnlag for kalkbarskog. – NINA Rapport 1513: 1-89.
Kielland-Lund, J. (1981). Die Waldgesellschaften SO-Norwegens. – Phytocoenologia, 9, 53-250.