Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Natursystem chevron_right Fastmarkssystemer chevron_right Fastmarksskogsmark chevron_right Kalk-bærlyngskog

Kalk-bærlyngskog

map TB01-M005-06

Kartleggingsenhet 1:5000

Kartleggingsenheten er engprget skogsmark på litt frisk til middels tørkeutsatt og kalkrik mark med forekomst av klart kalkkrevende arter.

Se kartleggingsveiledere open_in_new

TB01-M005-6 Kalk-bærlyngskog er en engpreget, frodig, urte- og gressrik skog, oftest en ganske åpen furuskog med skogkant mot åpen grunnlendt kalkmark. Kartleggingsenheten omfatter den friskeste og mest kalkrike delen av det som tradisjonelt betegnes urterik kalkfuruskog, med innslag av litt tørketålende lågurtindikatorer. Forekomst av sterke kalkindikatorer, bl.a. orkideer, som mangler i TB01-M005-05, skiller typen fra denne. Også utforminger der kalkeffekten skyldes tilførsler av sigevann kombinert med periodevis uttørking og da gjerne som en mosaikk mellom en veldrenert utforming og en fuktmarksutforming. I boreonemoral sone kan varmekjære løvtrær og busker utgjøre en viktig del av tre- og busksjiktet og noen ganger være dominerende (for eksempel tørkeutsatt kalklindeskog). Ellers inngår både gran Picea abies og furu Pinus sylvestris i tresjiktet. Bunnsjiktet er varierende, men det kan være velutviklet mosedekke, med både vanlige store skogsmoser og innslag av mer kalkkrevende arter. Framstikkende kalkrike bergknauser med moseflora typisk for kalkrike berg indikerer også TB01-M005-06. Enheten forekommer på kalkrik berggrunn, under ulike eksposisjons- og helningsforhold. Jordsmonnet er et typisk brunjordsprofil, men det er som regel tynnere enn i TB01-M005-03 på frisk mark. Kartleggingsenheten skilles også fra kalkfattigere typer ved forekomst av flere kalkkrevende sopparter.

  • Identifisering

    Kartleggingsenheten opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig på rygger og andre konvekse terrengformer. Farge i flyfoto varierer med dominerende treslag og tresjiktstetthet. Granskog gir mørk grønn farge som lysner med økende andel løvtrær. Grønnfargen er lysere i glenner. Tekstur er ofte varierende, men tekstur og farge er ofte konsistent innen regioner.

  • Utbredelse og forekomst

    Vidt utbredt og finnes i alle landsdeler fra boreonemoral til nordboreal sone, men overalt sjelden. Kjerneområder er kambrosilurområdene i Oslofeltet, Sunnhordland, Steinkjer-Snåsa og Salten.

  • Forvekslingsenheter

    Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er TB01-M005-03, TB01-M005-05 og TB01-M005-09.

Tilsvarer bærlyng-kalklågurtskog og den rikeste delen av bærlyng-lågurtskog i NiN 2.3, det vil si basistrinn fra temmelig til ekstremt kalkrik langs kalkinnhold-gradienten (LM-KA_ghi).

Kunnskapen om artssammensetning og miljøvariasjon i enheten er god. Det er er ønskelig med bedre kunnskap om regional variasjon.

Bjørndalen, J.E. 1981. Classification of basiphilous pine forests in Telemark, SE Norway: a numerical approach. – Nordic Journal of Botany 1: 665-670.
Bjørndalen, J.E. 1980. Phytosociological Studies of Basiphilous Pine Forests in Greenland, Telemark, SE Norway. – Norwegian Journal of Botany 27: 139-161.
Bjørndalen, J.E. 1985. Some synchorological aspects of basiphilous pine forests in Fennoscandia. – Vegetatio 59: 211-224.
Bjørndalen, J.E. og Brandrud, T.E. 1989. Verneverdige kalkfuruskoger. Landsplan for verneverdige kalkfuruskoger og beslektede skogstyper i Norge. – Direktoratet for naturforvaltning, Trondheim.
Brandrud, T.E. og Bendiksen, E. 2018. Fagrunnlag for kalkbarskog. – NINA Rapport 1513: 1-89.
Kielland-Lund, J. (1981). Die Waldgesellschaften SO-Norwegens. – Phytocoenologia, 9, 53-250.