Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Natursystem chevron_right Fastmarkssystemer chevron_right Fastmarksskogsmark chevron_right Intermediær lyngfuktskog

Intermediær lyngfuktskog

map TB01-M005-17

Kartleggingsenhet 1:5000

Kartleggingsenheten omfatter middels kalkrik, tørkeutsatt fuktskogsmark.

Se kartleggingsveiledere open_in_new

TB01-M005-17 Intermediær lyngfuktskog opptrer gjerne på grunn jord over skrånende berg i områder med fuktig klima. På slike steder utvikles en tydelig tørkeutsatt fuktskog. Stadig tilførsel av sigevann medfører at typen har fuktmarkspreg. Samtidig er den utsatt for uttørking i perioder med langvarig tørke blant annet fordi typen ofte forekommer med grunt jordsmonn over skrånende berg. TB01-M005-17 Intermediær lyngfuktskog er en parallell til TB01-M005-16 Lyngfuktskog, men forekommer på mer kalkrik mark. Vegetasjonen har derfor likhetstrekk med TB01-M005-16 Lyngfuktskog, men har også innslag av mer kalkkrevende arter. Arter fra TB01-M005-05 Bærlyng-lågurtskog og TB01-M005-08 Lyng-lågurtskog forekommer i kombinasjon med både nøysomme og litt kalkkrevende fuktmarksarter. TB01-M005-17 Intermediær lyngfuktskog forekommer på middels kalkrik ofte grunnlendt mark og er særlig vanlig i oseanisk klima. Den kan også forekomme på mer fattig berggrunn med tilførsel av middels kalkrikt sigevann, som periodevis tørker ut.

  • Identifisering

    Enheten forekommer vanligvis i hellende terreng over skråberg. Fargen er olivengrønn med furu og lysere grønn der hvor det er mer løvtreinnslag.

  • Utbredelse og forekomst

    TB01-M005-17 Intermediær lyngfuktskog kan forekomme over det meste av landet der hvor det er middels kalkrik berggrunn, men er vanligst i oseaniske strøk.

  • Forvekslingsenheter

    Kartleggingsenheten kan forveksles med TB01-M005-16 Lyngfuktskog.

Enheten var inkludert med fuktmarksutforminger (VM·b som uLKM) av svak bærlyng-lågurtskog og svak lyng-lågurtskog og det fattigste kalktrinnet (LM-KA_f) i bærlyng-lågurtskog og lyng-lågurtskog i NiN 2.3. Det omfatter basistrinn fra svak intermediær til litt kalkrik langs kalkinnhold-gradienten (LM-KA_def).

Kunnskapen om artssammensetning og miljøvariasjon i enheten er forholdsvis god. Det er er ønskelig med bedre kunnskap om variasjon i artssammensetning og regional variasjon.

Bjørndalen, J.E. 1981. Classification of basiphilous pine forests in Telemark, SE Norway: a numerical approach. – Nordic Journal of Botany 1: 665-670.
Bjørndalen, J.E. 1980. Phytosociological Studies of Basiphilous Pine Forests in Greenland, Telemark, SE Norway. – Norwegian Journal of Botany 27: 139-161.
Bjørndalen, J.E. 1985. Some synchorological aspects of basiphilous pine forests in Fennoscandia. – Vegetatio 59: 211-224.
Bjørndalen, J.E. og Brandrud, T.E. 1989. Verneverdige kalkfuruskoger. Landsplan for verneverdige kalkfuruskoger og beslektede skogstyper i Norge. – Direktoratet for naturforvaltning, Trondheim.
Brandrud, T.E. og Bendiksen, E. 2018. Fagrunnlag for kalkbarskog. – NINA Rapport 1513: 1-89.
Kielland-Lund, J. (1981). Die Waldgesellschaften SO-Norwegens. – Phytocoenologia, 9, 53-250.