Kartleggingsenheten omfatter frisk til middels tørkeutsatt og kalkrik skogsmark med forekomst av klart kalkkrevende arter. Den omfatter også frisk og kalkrik skogsmark med kildevannspåvirkning.
Kartleggingsenheten består oftest av forholdsvis skyggefulle skoger dominert av urter og gress, på frisk til middels tørkeutsatt (LM-UF_abcd) og temmelig til ekstremt kalkrik skogsmark (LM-KA_ghi). Den inkluderer også fuktmarksutforminger (LM-VM_bc) der også tilførsel av vann med kildevannsegenskaper inngår. Den forekommer under ulike eksposisjons- og helningsforhold. Særlig tørre utforminger kan opptre på mer eller mindre grunnlendt mark, som gir vegetasjonen bedre kontakt med mineraljord. Jordsmonnet kjennetegnes av et brunjordsprofil.
Kartleggingsenheten kan være temmelig artsrik, ofte mer gress- og urterik enn lyngdominert, men innslag av blåbær Vaccinium myrtillus, og mer spredt tyttebær Vaccinium vitis-idaea forekommer også. Den skilles fra mer kalkfattige typer ved forekomst av kalklågurtindikatorer. Blåveis Hepatica nobilis har optimum i denne skogtypen, og har gjerne rike forekomster innenfor artens utbredelsesområde, mens den opptrer mye mer spredt i TB1-M020-02 Lågurt-bærlyng-lågurtskog. Ellers er det innslag av sterkt kalkkrevende planter, men enkelte av disse er sjeldne og kan opptre sparsomt. Best karakteriseres enheten av en rekke kalkkrevende barskogs-sopper.
I kildevannspåvirket fuktmark dominerer høyvokste urter (høystauder) og gress, blant annet tyrihjelm Aconitum septentrionale, turt Cicerbita alpina, hvitbladtistel Cirsium heterophyllum og hvitsoleie Ranunculus platanifolius. Den stabile tilførselen av friskt, oksygenrikt sigevann med vannbevegelse parallelt med markoverflata gir god næringstilgang til marka i høystaudeskogene, som derfor er frodige og produktive skoger. De opptrer gjerne som smale belter i søkk og langs bekkesig, men kan også være arealdekkende over større flater, typisk i lisider. Fuktmarksutforminger kan også forekomme på grunnlendt mark, ofte over skrånende berg med stadig tilførsel av kalkrikt sigevann. Her opptrer tørkeutsatt fuktskog med arter som er tilpasset et vekselfuktig miljø med en kombinasjon av fuktig mark og periodevis uttørking.
Kartleggingsenheten kan være sterkt mosedominert, gjerne med etasjemose Hylocomium splendens, blanksigd Dicranum majus og andre store skogsmoser sammen med kalkkrevende arter. Lavarter forekommer mer spredt, men med økende mengde i den mest tørkeutsatte delen. På god bonitet kan tett tresjikt som slipper lite lys ned til bakken begrense undervegetasjonen, slik at skogbunnen dels kan bli dekket av mye barnåler eller løvstrø. Gran er vanlig i tresjiktet med innslag av løvtrær, også edelløvtrær som ask Fraxinus excelsior og alm Ulmus glabra innenfor deres utbredelsesområde. Bjørkeskog dominerer store arealer i nordboreal sone og landsdeler utenfor granas utbredelsesområde. Der kan også furu være dominant.
-
Identifisering
Kartleggingsenheten opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold. Bærlyngtypen finnes særlig på rygger og svakt konvekse terrengformer. Fuktmarkstypen er utbredt i forsenkninger eller slake partier, særlig i skyggefulle nordhellinger. Jo mer oseanisk klima, desto mindre fuktmarkstypen begrenset til tydelige forsenkninger. Granskog gir mørk grønn farge som lysner med økende andel løvtrær. Grønnfargen er lysere i glenner. Farge er ofte smaragdgrønn eller oftest mørkt grønn ved høyt innslag av høystauder i feltsjiktet. Farge i flyfoto varierer med dominerende treslag og tresjiktstetthet. Tekstur er ofte varierende, men tekstur og farge er ofte konsistent innen regioner.
-
Utbredelse og forekomst
Kartleggingsenheten forekommer i hele landet under skoggrensa på klart kalkrike bergarter.
-
Forvekslingsenheter
Kartleggingsenheten kan forveksles med naboenhetene TB04-M020-02 og TB04-M020-06 langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen.
-
Relasjon til NiN 2.3
Kartleggingsenheten omfatter i T4-E-3, unntatt basistrinn LM-KA_f i NiN 2.
TB01-M005-03,06,15,18(LM_UE_cd)
KA_ghi, UF_abcd, VM_0abc
Bjørndalen, J.E. 1981. Classification of basiphilous pine forests in Telemark, SE Norway: a numerical approach. – Nordic Journal of Botany 1: 665-670.
Bjørndalen, J.E. 1980. Phytosociological Studies of Basiphilous Pine Forests in Greenland, Telemark, SE Norway. – Norwegian Journal of Botany 27: 139-161.
Bjørndalen, J.E. 1985. Some synchorological aspects of basiphilous pine forests in Fennoscandia. – Vegetatio 59: 211-224.
Bjørndalen, J.E. og Brandrud, T.E. 1989. Verneverdige kalkfuruskoger. Landsplan for verneverdige kalkfuruskoger og beslektede skogstyper i Norge. – Direktoratet for naturforvaltning, Trondheim.
Brandrud, T.E. og Bendiksen, E. 2018. Fagrunnlag for kalkbarskog. – NINA Rapport 1513: 1-89.
Kielland-Lund, J. (1981). Die Waldgesellschaften SO-Norwegens. – Phytocoenologia, 9, 53-250.