Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Natursystem chevron_right Fastmarkssystemer chevron_right Fastmarksskogsmark chevron_right Kalklyng- og kalklavskog

Kalklyng- og kalklavskog

map TB01-M020-06

Kartleggingsenhet 1:20 000

Kartleggingsenheten omfatter litt til ekstremt tørkeutsatt og sterkt kalkrik skogsmark. I tillegg inngår tørkeutsatt fuktskog.

Se kartleggingsveiledere open_in_new

Kartleggingsenheten er en engpreget, relativt åpen skog karakterisert av tørketolerante lyng, urter og gress. Den forekommer på temmelig til ekstremt kalkrik mark (LM-KA_ghi), som også er litt til ekstremt tørkeutsatt (LM-UF_efgh). Den inkluderer også tørkeutsatte fuktmarksutforminger (LM-VM_bc), som er mest vanlig i oseanisk klima. Den friskeste delen (LM-UF_ef) kan ha et forholdsvis frodig feltsjikt med en del urter og gress, mens den tørreste delen (LM-UF_gh) har et sterkere innslag av tørketolerante lyng- og lavarter. Den finnes først og fremst på nokså tørr mark, men skilles fra TB01-M020-05 Lyng- og lav-lågurtskog ved å ha høyere kalkinnhold i marka. Jordsmonnet er oftest et tynt brunjordsprofil, som kan inneholde mye stein og grus, for eksempel kalkgrus og leirskifer. Den kan opptre som ganske åpen furuskog med kant mot NA-TA02 Åpen grunnlendt mark.

Kartleggingsenheten kan være artsrik. Mange av de samme artene fra tørre, men mer kalkfattige skogtyper kan forekomme. I tillegg opptrer svært kalkkrevende og tørketolerante arter. Dette skiller kartleggingsenheten fra mer kalkfattige og friskere skogtyper, blant annet TB01-M020-05 Lyng- og lav-lågurtskog, der disse artene mangler eller bare forekommer svært spredt og mer tilfeldig. I bunnsjiktet inngår kalkkrevende og nokså tørketolerante moser, mens lav øker i mengde i den tørreste typen og mot kontinentale strøk. Sterkt kalkskogtilknyttede sopper kan også forekomme i kartleggingsenheten. Disse er gode skillearter mot mer kalkfattige naboenheter.

Den tørkeutsatt fuktskogstypen som også inngår i kartleggingsenheten opptrer gjerne på grunn jord over skrånende berg i områder med fuktig klima. Her er den utsatt for uttørking i perioder med langvarig tørke samtidig som stadig tilførsel av kalkrikt sigevann gir typen et fuktmarkspreg. Fuktskogen karakteriseres derfor av klart kalkkrevende arter fra tørr kalkrik skog i kombinasjon med fuktmarksarter og arter som er tilpasset et vekselfuktig miljø med en kombinasjon av fuktig mark og periodevis uttørking. Også i denne kartleggingsenheten kan blåtopp Molinia caerulea inngå sammen med arter som for eksempel hårstarr Carex capillaris, kornstarr Carex panicea, brudespore Gymnadenia conopsea og vill-lin Linum catharticum. I bunnsjiktet inngår flere torvmoser Sphagnum spp. Kartleggingsenheten kan også forekomme på mer fattig berggrunn med tilførsel av klart kalkrikt sigevann som periodevis tørker ut. Furu Pinus sylvestris er vanlig i tresjiktet. I boreonemoral sone kan varmekjære løvtrær og busker inngå i tre- og busksjiktet. I nordboreal sone er bjørk Betula pubescens vanlig i tresjiktet.

  • Identifisering

    Kartleggingsenheten opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig i konvekse lisider med gunstig eksposisjon, gjerne i karstlandskap. Fuktmarkstypen forekommer gjerne i hellende terreng over skråberg. Farge i flyfoto varierer med dominerende treslag og tresjiktstetthet. Fargen er ofte brun til grønn-brun i åpne partier, lys grønn ved gras- eller urtedominans, mørkere grønn i skog med busksjikt. Dominans av kalkgrus gir grånende til gråsvart farge, lavdominans mer gråhvit farge. Tekstur er ofte varierende og tekstur og farge er konsistent innen regioner.

  • Utbredelse og forekomst

    Kartleggingsenheten forekommer i hele landet under skoggrensa på klart kalkrike bergarter.

  • Forvekslingsenheter

    Kartleggingsenheten kan forveksles med naboenhetene TB04-M020-03 og TB04-M020-05 langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen.

  • Relasjon til NiN 2.3

    Kartleggingsenheten omfatter i T4-E-6, unntatt basistrinn LM-KA_f i NiN 2.

TB01-M005-09,12,18(LM_UE_ef)

KA_ghi, UF_efgh, VM_0abc

Bjørndalen, J.E. 1981. Classification of basiphilous pine forests in Telemark, SE Norway: a numerical approach. – Nordic Journal of Botany 1: 665-670.
Bjørndalen, J.E. 1980. Phytosociological Studies of Basiphilous Pine Forests in Greenland, Telemark, SE Norway. – Norwegian Journal of Botany 27: 139-161.
Bjørndalen, J.E. 1985. Some synchorological aspects of basiphilous pine forests in Fennoscandia. – Vegetatio 59: 211-224.
Bjørndalen, J.E. og Brandrud, T.E. 1989. Verneverdige kalkfuruskoger. Landsplan for verneverdige kalkfuruskoger og beslektede skogstyper i Norge. – Direktoratet for naturforvaltning, Trondheim.
Brandrud, T.E. og Bendiksen, E. 2018. Fagrunnlag for kalkbarskog. – NINA Rapport 1513: 1-89.
Kielland-Lund, J. (1981). Die Waldgesellschaften SO-Norwegens. – Phytocoenologia, 9, 53-250.