Høgstaudeskog

map TB01-M005-15

Kartleggingsenhet 1:5000

Kartleggingsenheten omfatter frisk og kalkrik skogsmark med kildevannspåvirkning.

Se kartleggingsveiledere open_in_new

TB01-M005-15 Høgstaudeskog omfatter frisk, kalkrik og kildevannspåvirket fuktmark. Her tilføres marka fuktighet i form av bevegelig kalkrikt grunnvann med kildevannsegenskaper. Denne stabile tilførselen av friskt, oksygenrikt sigevann med vannbevegelse parallelt med markoverflata gir god næringstilgang til marka. TB01-M005-15 er derfor både åpne og skyggefulle, svært frodige og høyproduktive skoger. Feltsjiktet kan ha opptil manns¬høye urter, gras og bregner. Typiske arter er i tillegg til bregner "høgstauder", det vil si høye, flerårige urter, som tyrihjelm Aconitum lycoctonum, turt Cicerbita alpina, hvitbladtistel Cirsium heterophyllum og hvitsoleie Ranunculus platanifolius. Artsutvalget varierer en del, blant annet er de regionale forskjellene store. I kontinentale strøk opptrer TB01-M005-15 mest som smale belter i søkk, langs bekkesig og lignende setder, i oseaniske områder kan den noen ganger være arealdekkende over større flater, typisk i lisider. Kartleggingsenheten forekommer på kalkrik berggrunn og har brunjordsprofil. Gran Picea abies dominerer i tresjiktet i granskogsregionen, ellers er bjørk Betula pubescens vanlig i tresjiktet på Vestlandet, i Nord-Norge og i fjellskogen. TB01-M005-15 Høgstaudeskog omfatter også kalkrike, fuktige edelløvskoger dominert av ask Fraxinus excelsior, alm Ulmus glabra eller gråor Alnus incana i boreonemoral og sørboreal sone. Yngre suksesjonsstadier i sørboreal og mellomboreal sone kan ha rikelig med gråor. I Nordland og Troms kan det være et betydelig innslag av selje Salix caprea.

  • Utbredelse og forekomst

    TB01-M005-15 Høgstaudeskog forekommer over hele landet fra boreonemoral til nordboreal sone. Den har stor arealdekning i oseaniske strøk med kalkrik berggrunn, særlig i Midt- og Nord-Norge.

  • Forvekslingsenheter

    Kartleggingsenheten kan forveksles med TB01-M005-14 storbregneskog.

  • Identifisering

    Kartleggingsenheten er utbredt i forsenkninger eller slake partier, særlig i skyggefulle nordhellinger. Jo mer oseanisk klima, desto mindre grad er enheten begrenset til tydelige forsenkninger. Farge varierer avhengig av dominerende treslag og tresjiktstetthet, men er ofte smaragdgrønn eller oftest mørkt grønn ved høyt innslag av høystauder i feltsjiktet. Grandominans (mørkegrønn) skilles lett fra bjørkedominans (reinere grønn). Tekstur og farge er konsistent innen og mellom regioner.

Tilsvarer høgstaudeskog med unntak av basistrinn LM-KA-f, i NiN 2.3. Det vil si basistrinn fra temmelig til ekstremt kalkrik langs kalkinnhold-gradienten (LM-KA_ghi).

Kunnskapen om artssammensetning og miljøvariasjon i enheten er god. Det er er ønskelig med bedre kunnskap om regional variasjon.