Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Natursystem chevron_right Fastmarkssystemer chevron_right Fastmarksskogsmark chevron_right Bærlyngskog

Bærlyngskog

map TB01-M005-04

Kartleggingsenhet 1:5000

Kartleggingsenheten omfatter litt frisk til middels tørkeutsatt kalkfattig lyngdominert skogsmark.

Se kartleggingsveiledere open_in_new

Bærlyngskog er oftest skyggefulle til halvåpne skoger preget av lyng i feltsjiktet. Blåbær Vaccinium myrtillus er vanlig, og flere av artene fra TB01-M005-01 inngår også, men oftest noe mer spredt. I tillegg opptrer mer tørketolerante arter med større mengde, slik som tyttebær Vaccinium vitis-idaea. Røsslyng Calluna vulgaris kan også forekomme. Kartleggingsenheten er oftest nokså artsfattig i feltsjiktet. Moser dominerer i bunnsjiktet og furumose Pleurozium schreberi er mer vanlig her enn i TB01-M005-01. Store skogsmoser som etasjemose Hylocomium splendens og sigdmoser Dicranum spp. forekommer også hyppig. Krussigd Dicranum polysetum er en typisk art i bunnsjiktet. Særlig mot mer kontinentale strøk kan det komme inn litt mer lav, for eksempel ulike reinlavarter Cladonia spp. Innenfor granas utbredelsesområde er dette gjerne en barblandingsskog, som varierer fra grandominans med konstant innslag av furu til mer likeverdig blanding av de to treslagene. Innslag eller dominans av eik er typisk i boreonemoral sone på Sørlandet. Tresjiktet har furu- og/eller bjørk utenfor granas utbredelsesområde, mens det er ren bjørkeskog opp mot fjellet. TB01-M005-04 forekommer på kalkfattig berggrunn. Jordsmonnet danner et podsolprofil, og er som regel tynnere og mer tørkeutsatt enn i blåbærskogen.

  • Identifisering

    Kartleggingsenheten opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig på rygger og svakt konvekse terrengformer. Den kan dekke store arealer på elve- og breelvavsetninger (furumoer). Dominerende treslag og tresjiktstetthet er styrende for gjenkjenning i flyfoto, mens tekstur er mer varierende. Mørkt grønn farge er typisk for granskog, lys grønn farge i løvskog, mens furuskog er mer grønn-grå. I flyfoto framtrer åpne partier oftest som grønne til grønnbrune. Tekstur og farge er konsistent innen og mellom regioner.

  • Utbredelse og forekomst

    Kartleggingsenheten forekommer over hele landet fra boreonemoral til nordboreal sone. Bærlyngskog er en av de mest utbredte grunntypene i fastmarksskog.

  • Forvekslingsenheter

    Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er TB01-M005-01, TB01-M005-05 og TB01-M005-07.

Samme enhet som i NiN 2.3, men basistrinn svært kalkfattig KA_a er ikke inkludert i NiN 3.0.

Kunnskapen om artssammensetning og miljøvariasjon i enheten er god. Det er er ønskelig med bedre kunnskap om regional variasjon.

Aune, E. I. (1973). Forest vegetation in Hemne, Sør-Trøndelag, Western Central Norway. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Miscellanea, 12, 1-87.
Bakkestuen, V., Aarrestad, P. A., Stabbetorp, O. E., Erikstad, L. og Eilertsen, O. (2010). Vegetation composition, gradients and environment relationships of birch forest in six reference areas in Norway. – Sommerfeltia, 33, 1-226.
Kielland-Lund, J. (1981). Die Waldgesellschaften SO-Norwegens. – Phytocoenologia, 9, 53-250.
Økland, R. H. og Eilertsen, O. (1993). Vegetation-environment relationships of boreal coniferous forests in the Solhomfjell area, Gjerstad, S Norway. – Sommerfeltia, 16, 1-254.
Økland, T. (1996). Vegetation-environment relationships of boreal spruce forests in ten monitoring reference areas in Norway. – Sommerfeltia, 22, 1-349.
Økland, T., Halvorsen, R., Lange, H., Nordbakken, J.-F. og Clarke, N. (2023). Climate change drives substantial decline of understorey species richness and abundance in Norway spruce forests during 32 years of vegetation monitoring. – Journal of Vegetation Science 34: e13191.