Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Natursystem chevron_right Fastmarkssystemer chevron_right Fastmarksskogsmark chevron_right Bærlyngskog

Bærlyngskog

map TB01-M005-04

Kartleggingsenhet 1:5000

Kartleggingsenheten omfatter litt frisk til middels tørkeutsatt kalkfattig lyngdominert skogsmark.

Se kartleggingsveiledere open_in_new

TB01-M005-04 Bærlyngskog er oftest skyggefulle til halvåpne skoger preget av lyng i feltsjiktet. Kartleggingsenheten forekommer på kalkfattig mark som er litt frisk til middels tørkeutsatt. Den er derfor dominert av litt tørketolerante og lite næringskrevende arter. Jordsmonnet danner et podsolprofil, og er som regel tynnere og mer tørkeutsatt enn i blåbærskog. Kartleggingsenheten er oftest nokså artsfattig i feltsjiktet. Blåbær Vaccinium myrtillus er vanlig, og flere av artene fra blåbærskog inngår også, men oftest noe mer spredt. I tillegg opptrer mer tørketolerante arter med større mengde, slik som tyttebær Vaccinium vitis-idaea. Spredt røsslyng Calluna vulgaris kan også forekomme. Moser dominerer i bunnsjiktet og furumose Pleurozium schreberi er mer vanlig her enn i blåbærskog. Store skogsmoser som etasjemose Hylocomium splendens og sigdmoser Dicranum spp. forekommer også hyppig. Krussigd Dicranum polysetum er en typisk art i bunnsjiktet og skiller mot blåbærskog. Særlig mot mer kontinentale strøk kan det også komme inn litt mer lav enn i blåbærskog, for eksempel ulike reinlavarter Cladonia spp. Innenfor granas utbredelsesområde er dette gjerne en barblandingsskog, som varierer fra grandominans med konstant innslag av furu til mer likeverdig blanding av de to treslagene. Innslag eller dominans av eik er typisk i boreonemoral sone på Sørlandet. Tresjiktet har furu- og/eller bjørk utenfor granas utbredelsesområde, mens det er ren bjørkeskog opp mot fjellet.

  • Identifisering

    Kartleggingsenheten opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig på rygger og svakt konvekse terrengformer. Den kan dekke store arealer på elve- og breelvavsetninger (furumoer), men også på grov morene. Dominerende treslag og tresjiktstetthet er styrende for gjenkjenning i flyfoto, mens tekstur er mer varierende. Mørkt grønn farge er typisk for granskog, lys grønn farge i løvskog, mens furuskog er mer grønn-grå. I flyfoto framtrer åpne partier oftest som grønne til grønnbrune. Tekstur og farge er konsistent innen og mellom regioner.

  • Utbredelse og forekomst

    Kartleggingsenheten forekommer over hele landet fra boreonemoral til nordboreal sone. Bærlyngskog er en av de mest utbredte grunntypene i fastmarksskog.

  • Forvekslingsenheter

    Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er TB01-M005-01, TB01-M005-05 og TB01-M005-07.

  • Relasjon til NiN 2.3

    Samme enhet som i NiN 2.3, men basistrinn svært kalkfattig KA_a er ikke inkludert i NiN 3.0.

KA_bc, UF_cd, VM_0a

Aune, E. I. (1973). Forest vegetation in Hemne, Sør-Trøndelag, Western Central Norway. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Miscellanea, 12, 1-87.
Bakkestuen, V., Aarrestad, P. A., Stabbetorp, O. E., Erikstad, L. og Eilertsen, O. (2010). Vegetation composition, gradients and environment relationships of birch forest in six reference areas in Norway. – Sommerfeltia, 33, 1-226.
Kielland-Lund, J. (1981). Die Waldgesellschaften SO-Norwegens. – Phytocoenologia, 9, 53-250.
Økland, R. H. og Eilertsen, O. (1993). Vegetation-environment relationships of boreal coniferous forests in the Solhomfjell area, Gjerstad, S Norway. – Sommerfeltia, 16, 1-254.
Økland, T. (1996). Vegetation-environment relationships of boreal spruce forests in ten monitoring reference areas in Norway. – Sommerfeltia, 22, 1-349.
Økland, T., Halvorsen, R., Lange, H., Nordbakken, J.-F. og Clarke, N. (2023). Climate change drives substantial decline of understorey species richness and abundance in Norway spruce forests during 32 years of vegetation monitoring. – Journal of Vegetation Science 34: e13191.