Elvesedimentbunn

Hovedtypen NA-OA02 Elvesedimentbunn er svært vanlig i Norge og forekommer i et stort spekter av elveløpstyper, fra de minste bekkene til våre største elver. Selv i elver som renner over fast fjell, vil det finnes større eller mindre flekker med sedimentbunn, f.eks. i kulper, mellom steiner og blokker og i stille partier. I slike tilfeller dekker sedimentbunn oftest et mindre areal enn minstearealet for utfigurering, selv i de fineste kartleggingsmålestokkene. Sedimentbunnen vil da måtte inngå i mosaikker eller sammensatte kartfigurer (hvis arealet er stort nok) eller generaliseres bort. I store og mellomstore elver sorteres substratet av vannmassenes strømningsenergi i flomperioder slik at grensa mellom sedimentbunn og fastbunn (fast fjell) blir skarp. I mindre elver og bekker forekommer derimot fast elvebunn ofte i finmosaikk med sedimentbunn. På slike lokaliteter kan hele kornstørrelsesspekteret forekomme over relativt korte avstander.

For denne hovedtypen kan fire underordnede miljøvariabler (oLKM) benyttes til å beskrive variasjon innenfor de 21 grunntypene i større detalj:

LM-KI Kildevannspåvirkning kan brukes til å beskrive variasjon i kildevannspåvirkning.
LM-FU flomskredutsatthet kan brukes til å beskrive variasjon i flomskredutsatthet.
LM-SO Sedimentopphav (fra suspendert materiale) kan brukes til å beskrive hvilket opphav sedimentene har. Alternativene er LM-SO_0 uspesifisert opphav, LM-SO_A marine leitrsedimenter og LM-SO_B breslam-sedimenter.
LM-SU skredutsatthet kan brukes til å beskrive variasjon i skredutsatthet.

NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn og NA-OA02 Elvesedimentbunn
Denne grensa kan være problematisk å fastsette på grunn av en glidende overgang fra et elveøkosystem til et innsjø-økosystem. Innsjøen skal i utgangspunktet ha et komplett økosystem med planktoniske krepsdyr. Ofte er vannhastigheten litt høyere i ei elv. Overgangen fra ei veldig stilleflytende elv til en innsjø kan ofte spores ved en reduksjon av dolminerende kornstørrelse, for eksemepel fra sanddominans i elva til større finmaterialinnhold i innsjøen.
NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump og NA-OA02 Elvesedimentbunn Grensa mellom disse hovedtypene trekkes ved en dekningsgrad av makrohelofytter på 25 % i vekstsesongen. For eksempel vil en enkelt elvesnelle Equisetum fluviatile dekke et veldig lite areal og tettheten av strå må være høy før dekningsgraden skal overstige 25 %. Her må det utøves skjønn, men en glissen bestand av elvesnelle skal tilordnes NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn. Merk at makrohelofytt-dominerte bestander i elv skal tilordnes innsjøbunn-typen NA-LB01 fordi kravene i NiN om hvor stor forskjellen i artssammensetning må være for å opprette en hovedtype, ikke gir grunnlag for å opprette en egen hovedtype for elve-helofyttbunn.
NA-OA01 Fast elvebunn og NA-OA02 Elvesedimentbunn
Grensen mellom NA-OA01 Fast elvebunn og NA-OA02 Elvesedimentbunn er ofte ikke veldig klar. Det kan skyldes at overgangen mellom bunnen som ligger helt fast og sedimentbunn er gradvis eller at de to hovedtypene ofte forekommer i finmosaikk. Det er ofte tilfellet i mindre elver og bekker. Beregnet eller observert 10-års flomvannføring [se for eksempel NEVINA (https://nevina.nve.no)], vil være til hjelp når grensen mellom disse hovedtypene skal trekkes.
NA-OA02 Elvesedimentbunn og NA-OB01 Elve-undervannseng Grensa mellom disse hovedtypene trekkes ved en dekningsgrad av langskuddsplanter på mer enn 25 % i vekstsesongen. I elver opptrer ofte langskuddsplanter, inkludert kransalger og vannmoser, som såter med mindre utstrekning enn minstestørrelsen for utfigurering i kartleggingsmålestokk 1:5 000. I praktisk kartlegging kan det være aktuelt å utfigurere flekkvise forekomster av undervannseng som sammensatt polygon eller mosaikk mellom NA-LB02 innsjø-undervannseng og NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn hvis undervannsenga utgjør mer enn 20 % av totalarealet.
NA-OA02 Elvesedimentbunn og NA-OC01 Ferskvannskildebunn Selve ferskvannskilden utgjør ofte et lite areal. Nedstrøms kilden blandes kildevannet ut med vanlig elvevann, og det finner sted en gradvis overgang fra vann og bunn som er klart påvirket av vann fra kildeframspringet til vanlig elvebunn, det vil si hovedtypene NA-OA01 Fast elvebunn og NA-OA02 Elvesedimentbunn. Det gjør det vanskelig å trekke en klar grense mellom NA-OC01 Ferskvannskildebunn og andre hovedtyper. Grensa må trekkes på grunnlag av observasjoner av artssammensetning, temperatur og/eller andre egenskaper. Et kalkrikt kildeframspring kan være hovedårsaken til at en kalksjø er kalkrik.
NA-OA02 Elvesedimentbunn og NA-OC03 Dy- og gytjebunn i elv NA-OC03 Dy- og gytjebunn i elv skilles fra NA-OA02 Elvesedimentbunn ved høyt innhold av organisk materiale og en mye løsere struktur, mens normal elvesedimentbunn oftest inneholder sand og grus.
NA-OA02 Elvesedimentbunn og NA-OG01 Ny elvebunn Det kan i utgangspunktet være svært vanskelig å skille NA-OA02 elvesedimentbunn fra NA-OG01 Ny elvebunn, men NA-OG01 forekommer bare sammen med bekke- og elveskråninger som er ustabile og utsatt for erosjon og små skred (hovedtypen NA-TE02 Aktiv skredmark). Selve sedimentbunnen kan være vanskelig å skille fra NA-OA02, men inneholder ofte rester av nedraste landlevende karplanter, særlig dersom det nylig har gått et skred.

NA-OA02 Elvesedimentbunn er normal hovedtype på elvebunn, og omfatter bunnsedimenter i elv som regelmessig flyttes av vannstrømmen, og som har lavt innhold av organisk materiale (< 5–10 %). Til sedimentbunn regnes all bunn som kan flyttes av elvevannets strømningsenergi i en 20-årsflom.

NA-OA02 Elvesedimentbunn er delt inn i 21 grunntyper; 20 av disse på grunnlag av seks miljøvariabler: LM-DK Dominerende kornstørrelse (vKLM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i seks hovedtypetilpassede klasser: leire (LM-DK_A, < 1/512 mm), silt (LM-DK_B, 1/512–1/16 mm), sand (LM-DK_C, 1/16–2 mm), grus (LM-DK_D, 2–64 mm), stein (LM-DK_E, 64–256 mm) og små blokker (LM-DK_F, 256–512 mm).LM-KA Kalkinnhold (vLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i fire hovedtypetilpassede trinn: ekstremt kalkfattig (LM-KA_a, < 0,5 mg Ca/l), svært kalkfattig (LM-KA_b, 0,5–1 mg Ca/l), noe kalkfattig (LM-KA_cd, 1–4 mg Ca/l) og kalkrik (LM-KA_efghi, >-4 mg Ca/l), på grunnlag av variasjon i påvekstalger og bunndyr langs denne gradienten. Det er viktig å være klar over at de hovedtypetilpassede trinninndelingene av kalkinnholdsgradienten (KA) i elv og innsjø er forskjellige. Årsaken er at elvevannet generelt har lavere kalsiumkonsentrasjon enn vannet i innsjøer, det vil si at elvevann og innsjøvann i samme vassdrag, med samme nedbørfelt, normalt vil ha betydelig forskjellig kalsiumkonsentrasjon. Kalkinnhold over 20 mg Ca/l forekommer bare i bekker eller mindre "underjordiske" elver som renner igjennom kalkstein eller marmor. Merk også at begrepene som er brukt til å beskrive de hovedtypetilpassete trinnene langs LM-KA på elvebunn (og dermed til å navnsette grunntyper og kartleggingsenheter), ikke har samme betydning som på innsjøbunn. LM-HU Humusinnhold (vannfarge) (bLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i to hovedtypetilpassede trinne: klar (LM-HU_0a, 0–30 mg Pt/l) og humøs (HU_bcy, > 30 mg Pt/l). LM-TU Turbiditet (bLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i to hovedtypetilpassede trinn: klar (LM-TU_0ab, STS < 10 mg/l) og turbid (LM-TU_cy, STS > 10 mg/l).LM-NT Næringstilførselsstillegg (bLKM) For denne hovedtypen er variabelen delt inn i to hovedtypetilpassede trinn: ingen næringstilførselstillegg (LM-NT_0ab) og utstrømspåvirket (LM-NT_y). LM-GS Grottebetinget skjerming (bLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i to hovedtypetilpassede trinn: ingen grotte (LM-GS_0abcd) og indre deler av dyp grotte (LM-GS_y).Den 21. og siste grunntypen er definert på grunnlag av variabelen AD-VD Vegetasjonsdynamikk på stabilisert sedimentbunn, for basisklassen AD-VD_A stabilisert kortskuddvegetasjon.

Denne enheten tilsvarer O2 Elvesedimentbunn i NiN versjon 2.3, men har fått to nye grunntyper – OA02-20 for sedimentbunn i grotte og OA02-21 for pusleplante-elvebunn.

Relevante empiriske data finnes og er tilfredsstillende analysert.

-Pusleplante-samfunn På blokker og steiner er en påvekstflora med kombinasjon av grønnalger og moser vanligst. Karplanter forekommer bare der det ikke er for sterk strøm. På finsubstrat, med eventuelt innslag av silt og leire, kan det finnes en arts- og individrik karplanteflora. Spesielt i de nedre og mer sakteflytende partiene av store vassdrag som Glomma- og Drammensvassdraget, finnes store forekomster av pusleplanter. Til denne plantegruppen hører arter som trefelt evjeblom Elatine triandra, vasskryp Lythrum portula, evjesoleie Ranunculus reptans, sylblad Subularia aquatica, og firling Tillaea aquatica. Pusleplantesamfunnene kommer ofte til syne på seinsommeren og høsten, når vannstanden synker. Mange av pusleplantene er varmekjære, med sørlig utbredelse i Norge.