Elvesedimentbunn

NA-OA02

Hovedtype

Hovedtypen omfatter overveiende uorganisk elvebunn med bunnsubstrat som regelmessig flyttes på av elvevannet.

Se kartleggingsenheter arrow_downward

NA-OA02 Elvesedimentbunn omfatter flyttbare bunnsedimenter i elv, det vil si kornstørrelser fra 512 mm (middels store blokker) i store, svært strømutsatte elver til fin leire i stilleflytende elver. Karplanter mangler på sedimentbunn dominert av blokker, ofte også på sedimentbunn dominert av stein. På litt mindre strømutsatt, finkornet bunn med middels kalkinnhold kan det imidlertid finnes en artsrik flora av begroingsalger og karplanter. Uavhengig av sedimenttype, inngår ikke bestander med dekning over 25 % av store sumpplanter (makrohelofytter) og/eller undervannsvegetasjon (langskuddsplanter, moser og kransalger) i denne hovedtypen. Slike bestander utgjør egne hovedtyper (NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump og NA-OB01 Elve-undervannseng). Samfunn av insekter, f.eks. steinfluer Plecoptera og vårfluer Trichoptera, er vanlig på ru sedimentbunn, f.eks. med små hulrom.Det er i flomsituasjoner at de største kornstørrelsesfraksjonene i elvene flyttes. For å flytte blokker mellom 256 and 512 mm kreves en strømningsenergi > 400 W/m2, noe vi bare finner i særlig store elver i bratte elveløp. I de fleste elvene i Norge, vil de største partiklene som kan regnes til sedimentbunn være mellom 128 og 256 mm. Uansett bekkenes eller elvenes størrelse, er det vannføringen og sedimentkilden som bestemmer om elvebunnen er sedimentbunn eller fastbunn. Elveløpets helning, vannføringen og flomregimet bestemmer hvilke kornstørrelser elvevannet kan flytte, og fastsetter dermed den øvre kornstørrelsesgrensa for hva som skal regnes som sedimentbunn i en gitt elv eller bekk.

NA-OA02 Elvesedimentbunn er "normal hovedtype" på elvebunn, og omfatter bunnsedimenter i elv som regelmessig flyttes av vannstrømmen, og som har lavt innhold av organisk materiale (< 5–10 %). Til sedimentbunn regnes all bunn som kan flyttes av elvevannets strømningsenergi i en 20-årsflom.

Hovedtypen NA-OA02 Elvesedimentbunn er svært vanlig i Norge og forekommer i et stort spekter av elveløpstyper, fra de minste bekkene til våre største elver. Selv i elver som renner over fast fjell, vil det finnes større eller mindre flekker med sedimentbunn, f.eks. i kulper, mellom steiner og blokker og i stille partier. I slike tilfeller dekker sedimentbunn oftest et mindre areal enn minstearealet for utfigurering, selv i de fineste kartleggingsmålestokkene. Sedimentbunnen vil da måtte inngå i mosaikker eller sammensatte kartfigurer (hvis arealet er stort nok) eller generaliseres bort. I store og mellomstore elver sorteres substratet av vannmassenes strømningsenergi i flomperioder slik at grensa mellom sedimentbunn og fastbunn (fast fjell) blir skarp. I mindre elver og bekker forekommer derimot fast elvebunn ofte i finmosaikk med sedimentbunn. På slike lokaliteter kan hele kornstørrelsesspekteret forekomme over relativt korte avstander.

NA-OA02 Elvesedimentbunn er delt inn i 21 grunntyper; 20 av disse på grunnlag av seks miljøvariabler: LM-DK Dominerende kornstørrelse (vKLM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i seks hovedtypetilpassede klasser: leire (LM-DK_A, < 1/512 mm), silt (LM-DK_B, 1/512–1/16 mm), sand (LM-DK_C, 1/16–2 mm), grus (LM-DK_D, 2–64 mm), stein (LM-DK_E, 64–256 mm) og små blokker (LM-DK_F, 256–512 mm).LM-KA Kalkinnhold (vLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i fire hovedtypetilpassede trinn: ekstremt kalkfattig (LM-KA_a, < 0,5 mg Ca/l), svært kalkfattig (LM-KA_b, 0,5–1 mg Ca/l), noe kalkfattig (LM-KA_cd, 1–4 mg Ca/l) og kalkrik (LM-KA_efghi, >-4 mg Ca/l), på grunnlag av variasjon i påvekstalger og bunndyr langs denne gradienten. Det er viktig å være klar over at de hovedtypetilpassede trinninndelingene av kalkinnholdsgradienten (KA) i elv og innsjø er forskjellige. Årsaken er at elvevannet generelt har lavere kalsiumkonsentrasjon enn vannet i innsjøer, det vil si at elvevann og innsjøvann i samme vassdrag, med samme nedbørfelt, normalt vil ha betydelig forskjellig kalsiumkonsentrasjon. Kalkinnhold over 20 mg Ca/l forekommer bare i bekker eller mindre "underjordiske" elver som renner igjennom kalkstein eller marmor. Merk også at begrepene som er brukt til å beskrive de hovedtypetilpassete trinnene langs LM-KA på elvebunn (og dermed til å navnsette grunntyper og kartleggingsenheter), ikke har samme betydning som på innsjøbunn. LM-HU Humusinnhold (vannfarge) (bLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i to hovedtypetilpassede trinne: klar (LM-HU_0a, 0–30 mg Pt/l) og humøs (HU_bcy, > 30 mg Pt/l). LM-TU Turbiditet (bLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i to hovedtypetilpassede trinn: klar (LM-TU_0ab, STS < 10 mg/l) og turbid (LM-TU_cy, STS > 10 mg/l).LM-NT Næringstilførselsstillegg (bLKM) For denne hovedtypen er variabelen delt inn i to hovedtypetilpassede trinn: ingen næringstilførselstillegg (LM-NT_0ab) og utstrømspåvirket (LM-NT_y). LM-GS Grottebetinget skjerming (bLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i to hovedtypetilpassede trinn: ingen grotte (LM-GS_0abcd) og indre deler av dyp grotte (LM-GS_y).Den 21. og siste grunntypen er definert på grunnlag av variabelen AD-VD Vegetasjonsdynamikk på stabilisert sedimentbunn, for basisklassen AD-VD_A stabilisert kortskuddvegetasjon.

NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn og NA-OA02 Elvesedimentbunn Denne grensa kan være problematisk å fastsette på grunn av en glidende overgang fra et elveøkosystem til et innsjø-økosystem. Innsjøen skal i utgangspunktet ha et komplett økosystem med planktoniske krepsdyr. Ofte er vannhastigheten litt høyere i ei elv. Overgangen fra ei veldig stilleflytende elv til en innsjø kan ofte spores ved en reduksjon av dolminerende kornstørrelse, for eksemepel fra sanddominans i elva til større finmaterialinnhold i innsjøen.NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump og NA-OA02 Elvesedimentbunn Grensa mellom disse hovedtypene trekkes ved en dekningsgrad av makrohelofytter på 25 % i vekstsesongen. For eksempel vil en enkelt elvesnelle Equisetum fluviatile dekke et veldig lite areal og tettheten av strå må være høy før dekningsgraden skal overstige 25 %. Her må det utøves skjønn, men en glissen bestand av elvesnelle skal tilordnes NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn. Merk at makrohelofytt-dominerte bestander i elv skal tilordnes innsjøbunn-typen NA-LB01 fordi kravene i NiN om hvor stor forskjellen i artssammensetning må være for å opprette en hovedtype, ikke gir grunnlag for å opprette en egen hovedtype for "elve-helofyttbunn".NA-OA01 Fast elvebunn og NA-OA02 Elvesedimentbunn Grensen mellom NA-OA01 Fast elvebunn og NA-OA02 Elvesedimentbunn er ofte ikke veldig klar. Det kan skyldes at overgangen mellom bunnen som ligger helt fast og sedimentbunn er gradvis eller at de to hovedtypene ofte forekommer i finmosaikk. Det er ofte tilfellet i mindre elver og bekker. Beregnet eller observert 10-års flomvannføring [se for eksempel NEVINA (https://nevina.nve.no)], vil være til hjelp når grensen mellom disse hovedtypene skal trekkes.NA-OA02 Elvesedimentbunn og NA-OB01 Elve-undervannseng Grensa mellom disse hovedtypene trekkes ved en dekningsgrad av langskuddsplanter på mer enn 25 % i vekstsesongen. I elver opptrer ofte langskuddsplanter, inkludert kransalger og vannmoser, som såter med mindre utstrekning enn minstestørrelsen for utfigurering i kartleggingsmålestokk 1:5 000. I praktisk kartlegging kan det være aktuelt å utfigurere flekkvise forekomster av undervannseng som sammensatt polygon eller mosaikk mellom NA-LB02 innsjø-undervannseng og NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn hvis undervannsenga utgjør mer enn 20 % av totalarealet. NA-OA02 Elvesedimentbunn og NA-OC01 Ferskvannskildebunn Selve ferskvannskilden utgjør ofte et lite areal. Nedstrøms kilden blandes kildevannet ut med "vanlig" elvevann, og det finner sted en gradvis overgang fra vann og bunn som er klart påvirket av vann fra kildeframspringet til "vanlig" elvebunn, det vil si hovedtypene NA-OA01 Fast elvebunn og NA-OA02 Elvesedimentbunn. Det gjør det vanskelig å trekke en klar grense mellom NA-OC01 Ferskvannskildebunn og andre hovedtyper. Grensa må trekkes på grunnlag av observasjoner av artssammensetning, temperatur og/eller andre egenskaper. Et kalkrikt kildeframspring kan være hovedårsaken til at en kalksjø er kalkrik. NA-OA02 Elvesedimentbunn og NA-OC03 Dy- og gytjebunn i elv NA-OC03 Dy- og gytjebunn i elv skilles fra NA-OA02 Elvesedimentbunn ved høyt innhold av organisk materiale og en mye løsere struktur, mens normal elvesedimentbunn oftest inneholder sand og grus. NA-OA02 Elvesedimentbunn og NA-OG01 Ny elvebunn Det kan i utgangspunktet være svært vanskelig å skille NA-OA02 elvesedimentbunn fra NA-OG01 Ny elvebunn, men NA-OG01 forekommer bare sammen med bekke- og elveskråninger som er ustabile og utsatt for erosjon og små skred (hovedtypen NA-TE02 Aktiv skredmark). Selve sedimentbunnen kan være vanskelig å skille fra NA-OA02, men inneholder ofte rester av nedraste landlevende karplanter, særlig dersom det nylig har gått et skred.

Denne enheten tilsvarer O2 Elvesedimentbunn i NiN versjon 2.3, men har fått to nye grunntyper – OA02-20 for sedimentbunn i grotte og OA02-21 for pusleplante-elvebunn.

Kartleggingsenheter under Elvesedimentbunn

En kartleggingsenhet er satt sammen av en eller flere grunntyper, avhengig av hvilken målestokk den er tilpasset kartlegging etter. Hver beskrivelse inneholder karakteristiske trekk ved enheten, lister med kjennetegnende arter og praktiske tips som kan være til hjelp i naturtypebestemmelse og kartlegging.
MÅLESTOKK