NA-MA06 Afotisk saltvanns-sedimentbunn er normal hovedtype på marin sedimentbunn i det afotiske beltet, uten en strukturerende artsgruppe.
-
MAREANO / Havforskningsinstituttet CC BY-SA 4.0Afotisk saltvann-sedimentbunn. Løs afotisk bunn med kontinuerlig oksygentilgang. Leirholdig bunn på ca. 350 m dyp (Ingøydypet utenfor Finnmark), med muddersjørose Bolocera tuediae. Ei reke kan også ses i bildet.
NA-MA06 Afotisk saltvanns-sedimentbunn omfatter marine bunnsystemer under kompensasjonsdypet, på sedimenter som ikke er stabile nok til å ha varige samfunn av påvekstalger. Hovedtypens øvre grense ved kompensasjonsdypet, det vil si så langt ned som det er mulig for fotosyntetiserende fastsittende organismer å opprettholde varige populasjoner, er derfor en teoretisk grense. Hovedtypen omfatter variasjonen fra steder dominert av silt og leire via sanddominerte steder til steder dominert av grus og småstein. Variasjonen i substratets dominerende kornstørrelse bestemmes, i hvert fall i noen grad, av strømningsforholdene på stedet. Innholdet av organisk finmateriale varierer fra mer eller mindre fraværende (rein leir, silt, sand, grus og/eller stein) til bunn som nesten er fullstendig dominert av organiske sedimenter (hovedsakelig dy og gytje). Bunnfaunaen domineres av arter som lever nedgravd i sedimentet (infauna) og arter som lever på bunnen (epifauna). Mengden infauna avtar og mengden epifauna øker med økende vannbevegelse og mot grovere og mer stabile sedimenter. Stedvis kan faunaen inneholde større, habitatdannende arter, f.eks. hornkoraller, sjøfjær-arter eller svamper. Med økende dyp finner det sted en gradvis artsutskifting og en gradvis reduksjon i arttilfanget innenfor de fleste dyregrupper. Denne gradvise reduksjonen i artsmangfoldet må ses i sammenheng med en tilsvarende gradvis reduksjon i næringstilgangen med økende dyp. Denne hovedtypen er totaldominerende på dyp havbunn og er sannsynligvis den av NiN-hovedtypene som har størst utstrekning.
NA-MA06 Afotisk saltvanns-sedimentbunn er normal hovedtype på marin sedimentbunn i det afotiske beltet, uten en strukturerende artsgruppe.
Havet utgjør 86% av hele Norges totale territoriale areal, og NA-MA06 Afotisk saltvanns-sedimentbunn dekker størstedelen av dette arealet. Hovedtypen finnes i alle norske havområder og er den arealmessig dominerende hovedtypen på dypt vann, det vil si under kompensasjonsdypet.
Hovedtypen er delt inn i 31 grunntyper på grunnlag av variasjon i følgende fem miljøvariabler:
LM-HV Havvannmasser (vLKM): Denne miljøfaktoren er delt i fem hovedtypetilpassede klasser: kystvann (LM-HV_A), atlantisk vann (LM-HV_B), intermediært vann (LM-HV_C), dyphavsvann (LM-HV_D) OG arktisk vann (LM-HV_E).
LM-ST Substrattype (vLKM): Denne miljøfaktoren er representert med seks hovedtypetilpassede klasser i denne hovedtypen: overveiende uorganisk substrat (LM-ST_0), skjellsand (LM-ST_A), svampspikelbunn (LM-ST_C), korallgrus (LM-ST_D), dy og gytje (LM-ST_F) og konsolidert leire (LM-ST_H). Den "normale" substratklassen, det vil si den desidert vanligste, er LM-ST_0 overveiende uorganisk substrat. 26 av de 31 grunntypene adresserer variasjon innenfor denne substratklassen, som deles videre inn i grunntyper for ulike kombinasjoner av de øvrige miljøvariablene. Variabelen åpner for å beskrive avvikende artssammensetning på fem ulike, spesielle bunnsubstrater som hver er representert med én grunntype. Korallgrus er ansamlinger av løse fragmenter av døde steinkoraller. Skjellsand, ruglbunn og korallgrus har kornstørrelser som er sammenliknbare med grov grus (16–64 mm), og en artssammensetning dominert av bevegelige og fastsittende arter. Dy og gytje består av finfordelt, overveiende organisk materiale som er svært ustabilt og vanligvis ikke inneholder fastsittende arter. Konsolidert leire er så fast at bare arter med de aller beste graveegenskapene finnes der.
LM-DK Dominerende kornstørrelse (vLKM): Denne miljøfaktoren er representert med tre hovedtypetilpassede klasser i denne hovedtypen: leire og silt (LM-DK_AB), sand (LM-DK_C), grus (LM-DK_D). Mengden epifauna øker med økende vannbevegelse, det vil si mot grovere og mer stabile sedimenter.
LM-FI Finmaterialinnhold (vLKM): Denne miljøgradienten er delt i tre hovedtypetilpassede trinn: uten finmateriale til finmaterialfattig (LM-FI_0a), litt til temmelig finmaterialrik (LM-FI_bc) og finmaterialrik til finmaterialdominert (LM-FI_dy). Sedimenter med høyt innhold av uorganisk finmateriale (leir og silt) domineres av gravende arter, spesielt flerbørstemark og bløtdyr, mens sedimenter med høyt innhold av løse, overveiende organiske sedimenter (løst mudder, det vil si dy og gytje) er vanskelig å kolonisere.
LM-AN Abyssal næringstilførselsreduksjon (bLKM): Denne miljøgradienten er delt i to hovedtypetilpassede trinn: ingen (LM-AN_0) og moderat til sterk næringstilførselsreduksjon (LM-AN_ab). Denne variabelen definerer en egen grunntype, MA06-31 Overveiende uorganisk dyphavsvannssedimentbunn med abyssal næringstilførselsreduksjon, for den dypeste havbunnen (under ca. 2 000 m), der dyresamfunnene er preget av ekstem artsfattigdom.
Ingen kjente LKM beskriver ytterligere observerbar variasjon (oLKM) innenfor hovedtypen.
NA-MA03 Afotisk fast saltvannsbunn og NA-MA06 Afotisk saltvanns-sedimentbunn: NA-MA03 Afotisk fast saltvannsbunn skilles fra NA-MA06 Afotisk saltvanns-sedimentbunn ved at førstnevnte har et fast substrat, det vil si fast fjell, blokker eller steiner som er så store at de ikke flyttes av bølger og strømmer, og derfor kan huse organismesamfunn med flerårige arter som kan være dynamisk stabile over en periode på minst 20–25 år.
NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn og NA-MA06 Afotisk saltvanns-sedimentbunn: Skillet mellom NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn og NA-MA06 Afotisk saltvanns-sedimentbunn skal trekkes ved kompensasjonsdypet, det vil si grensa mellom bunn med positiv og bunn med negativ netto fotosyntese. I noen tilfeller kan grensa være vanskelig å identifisere fordi fravær av permanente algesamfunn ikke nødvendigvis skyldes lav lysinnstråling.
NA-MA06 Afotisk saltvanns-sedimentbunn og NA-MB03 Korallrev: NA-MA06 Afotisk saltvanns-sedimentbunn skilles fra NA-MB03 Korallrev ved at førstnevnte mangler revdannende steinkoraller som strukturerende artsgruppe. Korallrev skiller seg spesifikt fra grunntypen MA06-28 Korallgrusbunn i hovedtypen Afotisk saltvanns-sedimentbunn ved å bestå av et fast, sammenhengende substrat (et korallrev) og ikke av løse fragmenter fra dette revet. Sonen med korallgrus som ofte finnes rundt et korallrev, for eksempel i fallsonen under korallrev med bratte vegger, skal følgelig tilordnes NA06-28. Korallgrusbunn kan være rester etter døde korallrev eller mindre forekomster av steinkoraller. Korallgrusbunn kan finnes et stykke fra intakte korallrev dit korallgrusen har blitt flyttet av vannstrømmer.
NA-MA06 Afotisk saltvanns-sedimentbunn og NA-MC08 Marine bunnsystem preget av oksygenmangel: NA-MA06 Afotisk saltvanns-sedimentbunn skilles fra NA-MC08 Marint bunnsystem preget av oksygenmangel ved at periodisk oksygenmangel, det vil si episoder med oksygenfrie forhold, inntreffer sjeldnere enn hvert 6. år (LM-OM Oksygenmangel, basistrinn OM_0a), mens sistnevnte har periodisk eller permanent oksygenfrie forhold (LM-OM_by).
Denne hovedtypen tilsvarer M5 Afotisk marin sedimentbunn i NiN 2.3, men gruppa av komplekse miljøvarabler som er lagt til grunn for grunntypeinndelingen er endret og antallet grunntyper er redusert fra 38 til 31.
Kunnskap om sammensetning av lokale komplekse miljøvariabler og viktigheten av dem for å beskrive variasjonen i artssammensetningen er relativt godt kjent, blant annet ved analyse av videotransektdata fra MAREANO og analyser av generalisterte artslistedata fra Søre Sunnmøre. Kunnskapsstatus blir gradvis dårligere mot større dyp og er særlig svak for dyp under 2000 m.
