Hovedtypen omfatter overveiende uorganisk bunn med substrat som kan flyttes av bølger og strøm og tilstrekkelig lysinnstråling til at planteproduksjonen gir overskudd.
-
Børre K. Dervo CC BY-SA 4.0Tyrifjorden i Ringerike kommune med moderat kalkrikt (5,3 mg Ca/l) strandkant av sand. Kalsrudtangen, Ringerike, Buskerud.
-
Børre K. Dervo CC BY-SA 4.0Atnsjøen i Stor-Elvdal kommune med kalkfattig (0,9 mg Ca/l) strandkant av sand. Atna, Stor-Elvdal, Hedmark.
NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn omfatter bevegelig bunn i innsjøer med lite organisk materiale (< 5–10 %), hvor det er grunt nok og lysinnstrålingen stor nok til at plantenes fotosyntese resulterer i positiv netto produksjon (over kompensasjonsdypet). Bunnsedimentene kan være dominert av stein, grus, sand, silt eller leire. Med sedimentbunn i innsjø menes bunn som kan beveges av is, bølgeslag eller strømninger i innsjøen. Sedimentbunn kan i utgangspunktet omfatte sedimenter med dominerende kornstørrelse fra 512 mm og nedover til leire med kornstørrelse under 1/1000 mm (0,001 mm). Små blokker (kornstørrelser mellom 256 og 512 mm) langs innsjøer er svært sjelden utsatt for så store bølger eller så intens isskuring at de oppfører seg som sedimentbunn. I de fleste innsjøene vil derfor sedimentbunnen bestå av dominerende kornstørrelser som er mindre enn 64 mm. Stein (kornstørrelser mellom 64 og 256 mm) vil kun oppføre seg som sedimentbunn i større, vindutsatte innsjøer (areal oftest større enn 0,05 km2), og da bare i strandkanten. Med unntak av substrater med den største kornstørrelsen, som har sparsomt med vegetasjon, kan små karplanter finnes i til dels store bestander, som for eksempel pusleplanter på silt- og leirbunn. Uavhengig av sedimenttype inngår ikke tette bestander av store sumpplanter (makrohelofytter) og langskuddsvegetasjon med dekningsgrad over 25 % i denne hovedtypen. Slike bestander skaper et økosystem med så spesielle egenskaper at de utgjør egne hovedtyper. Påvekstsamfunn kan forekomme der sedimentbunnen er litt mer stabil. Artsrike samfunn av virvelløse dyr forekommer relativt ofte, spesielt i og på planterik sedimentbunn.
Hovedtypen forekommer over hele landet i de planteproduserende, grunnere delene av innsjøer med finere, flyttbare sedimenter med lavt innhold av organisk materiale (normalsubstrat). Den forekommer i innsjøer uavhengig av størrelse. NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn grenser ofte til NA-LA01 Eufotisk fast innsjøbunn, som har bunn av fast fjell eller blokker og stein (> 64 mm) som ikke beveges. Dominerende substratstørrelse varierer ofte gradvis, og avtar mot større dyp. Finmosaikk med stadig økende innslag av finsedimenter nedover i dypet, fra dominans av NA-LA01 Eufotisk fast innsjøbunn mot dominans av NA-LA02 Eufotisk sedimentbunn, er vanlig.
For denne hovedtypen kan fire underordnede miljøvariabler (oLKM) beskrive variasjon innenfor de 32 grunntypene i større detalj: LM-HH Høstingsintensitet kan brukes til å beskrive variasjon i høstingsintensitet, det vil si bruken tuil jordbruksformål. LM-HU Humusinnhold kan brukes til å beskrive variasjon i innhold av humus (vannfarge). LM-NE Naturlig eutrofiering (P-tilførsel) kan brukes til å beskrive variasjon i naturlig næringstilførsel. LM-SO Sedimentopphav (fra suspendert materiale) kan brukes til å beskrive variasjon i klasser av sedimentopphav.
NA-LA01 Eufotisk fast innsjøbunn og NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn Grensa mellom disse hovedtypene er ofte ikke veldig klar. Det skyldes både at overgangen mellom den helt faste bunnen og sedimentbunn er gradvis, og at de to hovedtypene ofte forekommer i en finmosaikk-blanding. En samlet vurdering av vindeksponering og LM-DK Dominerende kornstørrelse gir det beste grunnlaget for å avgrense de to hovedtypene. NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn og NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump Grensa mellom disse hovedtypene trekkes ved en dekningsgrad av makrohelofytter på 25 % i vekstsesongen. For eksempel vil en enkelt elvesnelle Equisetum fluviatile dekke et veldig lite areal og tettheten av strå må være høy før dekningsgraden skal overstige 25 %. Her må det utøves skjønn, men en glissen bestand av elvesnelle skal tilordnes NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn. NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn og NA-LB02 Innsjø-undervannseng. For å tilordnes NA-LB02 Innsjø-undervannseng må dekningen av langskuddsplanter være større enn 25 %. I elver opptrer ofte langskuddsplanter, inkludert kransalger og vannmoser, som såter med mindre utstrekning enn minstestørrelsen for utfigurering i kartleggingsmålestokk 1:5 000. I praktisk kartlegging kan det være aktuelt å utfigurere flekkvise forekomster av undervannseng som sammensatt polygon eller mosaikk mellom NA-LB02 innsjø-undervannseng og NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn hvis undervannsenga utgjør mer enn 20 % av totalarealet. NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn og NA-LC02 Dy- og gytjebunn i innsjø NA-LC02 Dy- og gytjebunn i innsjø skiller seg fra NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn ved høyt innhold av organisk materiale og en mye løsere struktur. Selv sedimentbunn av leire, for eksempel NA-LA02-15 Moderat kalkrik innsjø-sedimentbunn av silt og sand i strandkant), er fastere og lettere å gå på enn dy- og gytjebunn. NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn og NA-LJ01 Klart endret innsjøbunn preget av næringsstoff-overbelastning NA-LJ01 Klart endret innsjøbunn preget av næringsstoff-overbelastning skilles fra NA-LA02 eufotisk innsjø-sedimentbunn med finsubstrat (leire) i små dammer på innholdet av nitrogen og fosfor. Spesielt innholdet av fosfor er høyere i de klart endrete dammene enn på eufotisk sedimentbunn. NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn og NA-LM01 Ny sterkt endret innsjøbunn Forveksling mellom de to hovedtypene vil først og fremst kunne by på utfordringer mot slutten av suksesjonsforløpet, det vil si 20–25 år etter at den nye bunnen er etablert. Overgangen fra NA-LM01 til NA-LA02 skjer gradvis inntil ettersuksesjonsstadiet er nådd. Definisjonen av ettersuksesjonsstadiet, at artssammensetningen og dynamikken ikke skiller seg fra den vi finner i det lite endret bunnsystem, må legges til grunn for vurderingen. NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn og NA-LM02 Ny innsjøbunn med opphav i elvebunn Forveksling mellom de to hovedtypene vil først og fremst kunne by på utfordringer mot slutten av suksesjonsforløpet, det vil si 20–25 år etter at den nye bunnen er etablert. Overgangen fra NA-LM01 til NA-LA02 skjer gradvis inntil ettersuksesjonsstadiet er nådd. Definisjonen av ettersuksesjonsstadiet, at artssammensetningen og dynamikken ikke skiller seg fra den vi finner i det lite endret bunnsystem, må legges til grunn for vurderingen NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn og NA-LM03 Ny innsjøbunn med opphav i våtmark Forveksling mellom de to hovedtypene vil først og fremst kunne by på utfordringer mot slutten av suksesjonsforløpet, det vil si 20–25 år etter at den nye bunnen er etablert. Overgangen fra NA-LM01 til NA-LA02 skjer gradvis inntil ettersuksesjonsstadiet er nådd. Definisjonen av ettersuksesjonsstadiet, at artssammensetningen og dynamikken ikke skiller seg fra den vi finner i det lite endret bunnsystem, må legges til grunn for vurderingen. NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn og NA-OA02 Elvesedimentbunn Denne grensa kan være problematisk å fastsette på grunn av en glidende overgang fra et elveøkosystem til et innsjø-økosystem. Innsjøen skal i utgangspunktet ha et komplett økosystem med planktoniske krepsdyr. Ofte er vannhastigheten litt høyere i ei elv. Overgangen fra ei veldig stilleflytende elv til en innsjø kan ofte spores ved en reduksjon av dolminerende kornstørrelse, for eksemepel fra sanddominans i elva til større finmaterialinnhold i innsjøen. NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn og NA-OB01 Elve-undervannseng Skillet mellom disse hovedtypene trekkes ved å kombinere kriteriene for å skille innsjø og elv og vurdere om langskuddsplanter dekker mer enn 25 % i vekstsesongen. NA-LA02 Innsjø-sedimentbunn og NA-OC01 Ferskvannskildebunn Selve ferskvannskilden utgjør ofte et lite areal. Nedstrøms kilden blandes kildevannet ut med vanlig elvevann, og det finner sted en gradvis overgang fra vann og bunn som er klart påvirket av vann fra kildeframspringet til vanlig elvebunn, det vil si hovedtypene NA-OA01 Fast elvebunn og NA-OA02 Elvesedimentbunn. Det gjør det vanskelig å trekke en klar grense mellom NA-OC01 Ferskvannskildebunn og andre hovedtyper. Grensa må trekkes på grunnlag av observasjoner av artssammensetning, temperatur og/eller andre egenskaper. Et kalkrikt kildeframspring kan være hovedårsaken til at en kalksjø er kalkrik.
NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn er normal hovedtype på innsjøbunn, og omfatter overveiende uorganiske sedimenter dominert av stein, grus, sand, silt og leire over kompensasjonsdypet i innsjøen. Dette er bunn som kan flyttes av bølger eller strømmer.
NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn er delt inn i 32 grunntyper på grunnlag av fire miljøvariabler: LM/KA Kalkinnhold (vLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i de fire hovedtypetilpassede trinn: svært kalkfattig (LM-KA_ab, < 1 mg Ca/l), noe kalkfattig (LM-KA_cd, 1–4 mg Ca/l), moderat kalkrik (LM-KA_efg, 4–20 mg Ca/l) og svært kalkrik (LM-KA_hi, > 20 mg Ca/l). LM/DL Dybderelatert lyssvekking (vLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i tre hovedtypetilpassede trinn: strandkantbeltet (LM-DL_0a), karplantebeltet (LM-DL_bc) og mosebeltet (LM-DL_de). Første trinn omfatter den delen av stranda som periodevis blir tørrlagt, ned til like under laveste normale vannstand. Mellomtrinnet omfatter karplantebeltet, og trinn tre omfatter mosebeltet så langt ned som det foregår planteproduksjon. LM-DK Dominerende kornstørrelse (vKLM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i fire hovedtypetilpassede klasser: leire (LM-DK_A, < 1/512 mm), silt og sand (LM-DK_BC, 1/512–2 mm), grus (LM-DK_D, 2–64 mm) og stein og små blokker (LM-DK_EF, 64–512 mm). LM-TU Turbiditet (bLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i to hovedtypetilpassede trinn: klart vann (LM-TU_0ab, STS < 10 mg/l.) og turbid vann (TU_cy, STS > 10 mg/l).
Denne enheten er uendret og tilsvarer L2 Eufotisk innsjø-sedimentbunn i NiN versjon 2.3.
Relevante empiriske data finnes og er tilfredsstillende analysert.
