Arktisk-alpin hei og leside

NA-TA03

Hovedtype

Hovedtypen omfatter naturlig åpen jorddekt fastmark over den klimatiske skoggrensa på fastlandet og i Arktis, som ikke er betinget av spesielle naturgitte miljøstress- eller forstyrrelsesprosesser som for eksempel sterk vindpåvirkning, langvarig snødekke eller frostprosesser.

Se kartleggingsenheter arrow_downward

NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside omfatter jorddekt fastmark på fastlandet over den klimatiske skoggrensa og i Arktis, som ikke er sterkt påvirket av spesielle naturgitte miljøstress- eller forstryrrelsesprosesser. Hovedtypen forekommer i et intervall mellom ytterpunktene i "rabbe-snøleiegradienten", den topografisk betingete vegetasjonssoneringen i fjellet. Oppover grenser dette intervallet mot NA-TD06 Rabbe, nedover grenser det mot NA-TC08 Snøleie. Rabber er sterkt vindutsatt og mangler stabilt snødekke om vinteren mens langvarig snødekke forårsaker redusert vekstsesonglengde og begrenser artenes forekomst i snøleiene."Rabbe-snøleiegradienten" er et resultat av at framherskende vindretning stort sett er den samme hver vinter, slik at snøen fordeler seg på samme, karakteristiske måte hvert år. NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside fyller intervallet langs "rabbe-snøleiegradienten" der verken LM-VI Vindutsatthet eller LM-SV Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon begrenser artenes forekomst. NA-TA03 fylles samme "nisje" i det økologiske rommet over den klimatiske skoggrensa som NA-TB01 Fastmarksskogsmark gjør under den klimatiske skoggrensa. De samme lokale komplekse miljøvariablene er viktige for å forklare variasjonen i artssammensetning i de to hovedtypene. Vegetasjonen består av flerårige planter, oftest med et karakteristisk innslag av busker og/eller mykorrhizadannende dvergbusker. På kalkfattig mark dominerer krekling Empetrum nigrum, greplyng Kalmia procumbens, blålyng Phyllodoce caerulea, blåbær Vacconium myrtillus og blokkebær Vaccinium uliginosum, på kalkrik mark dominerer reinrose Dryas octopetala. Et "oversjikt" av større busker, først og fremst dvergbjørk Betula nana, einer Juniperus communis, sølvvier Salix glauca eller lappvier Salix glauca er vanlig. Mot kaldere klima avløses NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside av NA-TA04 Arktisk-alpin grashei (se forvekslingsenheter). Jordsmonnet i kalkfattig og lavalpin fjellhei og leside er et typisk podsolprofil, som i tilsvarende skogsmark.

NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside er normal hovedtype på jorddekt, lite endret fastmark over den klimatiske skoggrensa, først og fremst i lavalpin bioklimatisk sone. Den forekommer også i mellomalpin og mellomarktisk bioklimatisk sone på steder der dvergbusker kan dominere.

Hovedtypen dekker størstedelen av arealet i lavalpin bioklimatisk sone på fastlandet. I mellomalpin sone på fastlandet og i mellomarktisk tundrasone på Svalbard dekker hovedtypen betydelige arealer på tørkeutsatt, men ikke sterkt vindutsatt mark (LM-UF_ef).

NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside deles inn i 16 grunntyper på grunnlag av variasjon langs tre miljøvariabler:
LM-UF Uttørkingsfare (vLKM) På normal mark i fjellet deles variasjonen langs LM-UF Uttørkingsfare inn i tre hovedtypetilpassete trinn. Disse betegnes henholdsvis leside (LM-UF_bc), lynghei (LM-UF_de) og lavhei (LM-UF_fg). Årsaken til at det er mindre variasjon i artssammensetning langs LM-UF på normal mark over enn under skoggrensa (dvs. i NA-TB01 Fastmarksskogsmark, der variabelen deles i fire hovedtypetilpassete trinn), er at endetrinnene langs LM-UF i fjellet (LM-UF_a og LM-UF_h) ikke er realisert innenfor normal variasjon: over skoggrensa er gradientendepunktene langs uttørkingsfaregradienten så sterkt preget av andre miljøstress- eller forstyrrelsesfaktorer at de må tilordnes andre hovedtyper (henholdsvis NA-TD06 Rabbe og NA-TC08 Snøleie). Mangelen på tresjikt og tynnere jordsmonn gjør at uttørkingsfaren i den uttørkingsutsatte enden overstyres av LM-VI Vindpåvirkning og at den friske enden knapt er realisert.
Lesida, den friske enden av LM-UF Uttørkingsfare i fjellet (LM-UF_bc), representerer en kombinasjon av miljøforhold som bare er realisert i lavalpin bioklimatisk sone. Lesida er det optimale levestedet i fjellet med hensyn til kombinasjonen av stabilt snødekke, lav uttørkingsfare og lang vekstsesong. Med økende høyde over havet og lengre mot nord blir kombinasjonen av miljøforhold som karakteriserer lesida gradvis "skviset ut" langs "rabbe-snøleiegradienten" på grunn av at varigheten av snødekket øker og vekstsesongen blir kortere. Overgangen mellom lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone er definert som øvregrensa for forekomst av typisk lesidevegetasjon mellom gjellheier og snøleier, det vil si omkring midten av "rabbe-snøleiegradienten". På kalkfattig grunn domineres feltsjiktet i lesida (LM-UF_bc) av lyng-arter, først og fremst blåbær Vaccinium myrtillus, men stedvis også krekling Empetrum nigrum eller blålyng Phyllodoce caerulea. Blåbærskogens urter, for eksempel fugletelg Gymnocarpium dryopteris, skogstjerne Lysimachia europaea og stormarimjelle Melampyrum pratense er vanlige, særlig i nedre del av lavalpin sone. Innslaget av gras og urter øker mot mer kalkrik mark. Den kalkrike lesida er en frodig, lågurt-eng som ofte har vært navnsatt flekkmure-harerug-eng etter flekkmure Potentilla crantzii og harerug Bistorta vivipara*, som er karakteristiske arter. Bunnsjiktet er mosedominert. Leside, slik den defineres her, finnes ikke på Svalbard.
Det midtre trinnet langs LM-UF Uttørkingsfare, lyngheia (LM-UF_de), domineres også av dvergbusker. Blåbær er mindre framtredende enn i lesida, på kalkfattig grunn er krekling vanligvis den dominerende arten. På kalkrik grunn dominerer reinrose Dryas octopetala i "lyngheia", som ofte er artsrik. Bunnsjiktet domineres vanligvis av moser, først og fremst etasjemose Hylocomium splendens og furumose Pleurozium schreberi. På kalkrik grunn er labbmose Rhytidium rugosum vanlig. Et skifte fra mose- til lavdominans finner vanligvis sted mellom det litt og det temmelig tørkeutsatte basistrinnet (mellom LM-UF_e og LM-UF_f), men i kontinentale områder kan også lyngheia være lavdominert og i oseaniske områder kan heigråmose Racomitrium lanuginosum dominere i lavheia (LM-UF_fg). Oftest kjennetegnes imidlertid lavheia av at marka er mer eller mindre fullstendig dominert av lav, som for eksempel fjell-reinlav Cladonia mitis, grå reinlav Cladonia rangiferina og kvitkrull Cladonia stellaris. Arter med hovedforekomst på rabber, f.eks. gulskinn Flavocetraria nivalis, er også vanlig i lavheia. Lavheia domineres av de samme lyngartene som lyngheia, og av reinrose på kalkrik mark, men feltsjiktet er mindre tett. På kalkrik grunn er bergstarr Carex rupestris reinrosas trofaste følgesvenn.
LM-KA Kalkinnhold (vLKM): Denne miljøvariabelen er delt i tre hovedtypetilpassete trinn i NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside. Disse trinnene betegnes kalkfattig hei/leside (LM-KA_bc), intermediær til litt kalkrik hei/leside (LM-KA_def) og temmelig til ekstremt kalkrik hei/leside (LM-KA_ghi). Fordelingen av artsgrupper langs LM-KA Kalkinnhold er i store trekk den samme som i skogsmark, med dominans av lyngarter og forekomst av noen få nøysomme urter og gras i kalkfattig hei eller leside (se LM-UF over). Med økende kalkinnhold i jorda øker innslaget av kravfulle urter mens lyng-artene går tilbake. Den kalkrike heia domineres av reinrose og/eller kalkkrevende urter og gras.
LM-VM Vannmetning (bLKM): Denne variabelen skiller mellom veldrenert mark (LM-VM_0a) og fuktmark (LM-VM_bc). Fuktmarka er fuktig mesteparten av tida uten å være våt. Kalkfattig fuktmark kjennetegnes først og fremst ved dominans av torvmoser, først og fremst furutorvmose Sphagnum capillifolium, grantorvmose Sphagnum girgensohnii og tvaretrvmose Sphagnum russowii. Fuktig mark i leside (LM-UF_bc) er oftest resultat av tilførsel av bevegelig grunnvann med kildevannsegenskaper (LM-KI_bc), det vil si at vanntilførselen er stabil og at vannet har konstante kjemiske og fysiske egenskaper. Frisk, kildevannspåvirket leside på intermediær og litt kalkrik grunn betegnes storbregne-fjelleng (LM-KA_def) på grunn av dominans av store bregner som for eksempel fjellburkne Athyrium distentifolium. Leside med kalkrik, kildevannspåvirket fuktmark betegnes høgstaude-fjelleng (LM-KA_ghi). Høgstaude-fjellenga er frodig og domineres i tillegg til bregner av "høgstauder" (høye, flerårige urter) som tyrihjelm Aconitum lycoctonum, turt Cicerbita alpina, kvitbladtistel Cirsium heterophyllum og kvitsoleie Ranunculus platanifolius. Fuktmarksutforminger av fjell-lynghei finnes også, særlig i fuktig klima. Typiske arter er furutorvmose Sphagnum capillifolium og storbjørnemose Polytrichum commune.

NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside og NA-TA04 Arktisk-alpin grashei NA-TA04 Arktisk-alpin grashei overtar som normal hovedtype på steder med moderat uttørkingsfare (LM-UF_cde) eller moderat snødekkevarighet (LM-SV_abc) i mellomalpin og mellom- og nordarktisk bioklimatisk sone, både på fastlandet og på Svalbard, der klimaet blir så ugjestmildt at dvergbusker og andre arter som kjennetegner leside og moderat snøleie gir tapt. Mens kalkfattig leside domineres av blåbær, domineres kalkfattig arktisk-alpin grashei på fastlandet av rabbesiv Juncus trifidus, som gir landslapet en karakteristisk rødbrun farge, særlig om høsten. Stor busker, det vil si dvergbjørk, einer og vier-arter, som er vanlige og kan dominere i NA-TA03, mangler i NA-TA04. På kalkrik grunn er forskjellen mellom NA-TA03 og NA-TA04 mindre distinkt, og gir seg først og fremst utslag i gradvis bortfall av arter mot høyden.
NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside og NA-TC08 Snøleie Det finnes en rekke skillearter mellom disse to hovedtypene, først og fremst arter som forekommer i lesida (grunntyper i NA-TA03 som grenser mot snøleiene), men mangler i snøleiene. Særlig markert er forskjellen mellom leside og moderat snøleie på kalkfattig grunn i lavalpin bioklimatisk sone (RM-SO_e) fordi store vedplanter (lyng og busker av vier Salix spp., dvergbjørk Betula nana subsp. nana og einer Juniperus communis) mangler i snøleiene. Nedre grense for blåbær Vaccinium myrtillus mot snøleiene er oftest skarp og kan brukes som grense mellom hovedtypene.
NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside og NA-TD03 Rasmarkeng Bratte skråninger i fjellet, for eksempel taluser (FL-L08), kan variere fra beskyttet mot snøras til sterkt snøraspåvirket. Klart preg av snørasutsatthet (LM-RU_b) skal utløse tilordning til NA-TD03, mens litt rasutsatt fjellhei eller leside (LM-RU_a) skal tilordnes NA-LA03. Ettersom ras resulterer i fysisk forstyrrelse og, dersom det også raser stein, små åpninger i marka som kan kololoniseres, finnes ikke spesifikke skillearter. Tegn på rasutsatthet er mangel på vedvekster og åpninger i bunnsjiktet som koloniseres av små moser.
NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside og NA-TD06 Rabbe Den økologske grensa mellom de to hovedtypene trekkes ved nedre grense for rabbe, som mangler stabilt snødekke om vinteren og de fleste steder gir seg klart utslag i en artssammensetning som skifter fra dominans av gule (og noen mørke) vindlav, først og fremst rabbeskjegg Alectoria ochroleuca, gulskjerpe Flavocetraria cucullata og gulskinn Flavocetraria nivalis til reinlav Cladonia subg. Cladina og kvitkrull Cladonia stellaris. Dvergbusker mangler også på rabbene eller forekommer bare som små, krypende individer.
NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside og NA-TC08 Snøleie Det finnes en rekke skillearter mellom disse to hovedtypene, først og fremst arter som forekommer i lesida (grunntyper i NA-TA03 som grenser mot snøleiene), men mangler i snøleiene. Særlig markert er forskjellen mellom leside og moderat snøleie på kalkfattig grunn i lavalpin bioklimatisk sone (RM-SO_e) fordi store vedplanter (lyng og busker av vier Salix spp., dvergbjørk Betula nana subsp. nana og einer Juniperus communis) mangler i snøleiene. Nedre grense for blåbær Vaccinium myrtillus mot snøleiene er oftest skarp og kan brukes som grense mellom hovedtypene.
NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside og NA-TD03 Rasmarkeng Bratte skråninger i fjellet, for eksempel taluser (FL-L08), kan variere fra beskyttet mot snøras til sterkt snøraspåvirket. Klart preg av snørasutsatthet (LM-RU_b) skal utløse tilordning til NA-TD03, mens litt rasutsatt fjellhei eller leside (LM-RU_a) skal tilordnes NA-LA03. Ettersom ras resulterer i fysisk forstyrrelse og, dersom det også raser stein, små åpninger i marka som kan kololoniseres, finnes ikke spesifikke skillearter. Tegn på rasutsatthet er mangel på vedvekster og åpninger i bunnsjiktet som koloniseres av små moser.
NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside og NA-TD06 Rabbe Den økologske grensa mellom de to hovedtypene trekkes ved nedre grense for rabbe, som mangler stabilt snødekke om vinteren og de fleste steder gir seg klart utslag i en artssammensetning som skifter fra dominans av gule (og noen mørke) vindlav, først og fremst rabbeskjegg Alectoria ochroleuca, gulskjerpe Flavocetraria cucullata og gulskinn Flavocetraria nivalis til reinlav Cladonia subg. Cladina og kvitkrull Cladonia stellaris. Dvergbusker mangler også på rabbene eller forekommer bare som små, krypende individer.
NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside og NA-TH01 Avskoget hei og eng Grensa mellom disse hovedtypene er gradvis og ikke mulig å observere. Den trekkes på prinsipielt grunnlag langs den modellerte klimatiske skoggrensa (Bryn og Potthoff 2018) på normal fastmark. En del steder, særlig i svakt kontinentale områder, finnes forsenkninger i terrenget som ikke er lett å avgjøre om er treløse på grunn av avskoging eller på grunn av temperaturinversjon om vinteren (særlig streng kulde i høytrykksperioder med lite vind, som gjør at kald luft synker og blir stående i bunnen av forsenkningene i så lang tid at trærne tar skade og dør). Dette gjelder for eksempel bunnen av store dødisgroper i Folldal og dalbunnen i Grimsdalen (Folldal, Hedmark og Dovre, Oppland) og Finndalen (Vågå og Lom, Oppland). Forsenkninger som vurderes å være treløse av klimatiske årsaker, skal tilordnes NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside, og anses som asonale lavalpine eksklaver.

Fjellhei og leside i lavalpin bioklimatisk sone på fastlandet er en av de best undersøkte naturtypene i Norge, takket være de klassiske monografiene over fjellvegetasjon (Nordhagen 1928, 1943, Dahl 1957) og enkelte nyere arbeider (bl.a. Baadsvik 1974, Økland & Bendiksen 1985). Blant kunnskapshull kan nevnes regional variasjon i artssammensetningen og variasjon i mykorrhizasoppsammensetning langs de viktige LKM. Det er dessuten behov for mer kunnskap om "inverterte soneringer", det vil si treløse områder under skoggrensa, slik vi finner i dødisgroper i Folldal og i dalbunnen i Grimsdalen (Dovre, Oppland) og Finndalen (Vågå, Oppland). Skyldes dette vinterkulde eller er det et resultat av menneskeaktivitet?

NA-TA03 omfatter hovedtypene T3 Fjellhei, leside og tundra og deler av T10 Arktisk steppe i NiN 2.3 (se utfyllende opplysninger).

Kartleggingsenheter under Arktisk-alpin hei og leside

En kartleggingsenhet er satt sammen av en eller flere grunntyper, avhengig av hvilken målestokk den er tilpasset kartlegging etter. Hver beskrivelse inneholder karakteristiske trekk ved enheten, lister med kjennetegnende arter og praktiske tips som kan være til hjelp i naturtypebestemmelse og kartlegging.
MÅLESTOKK