NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn omfatter fast fjell og stabile substrater mellom nedre fjæremål og kompensasjonsdypet. Hovedtypen inkluderer variasjonen fra flat til skrånende bunn og videre til loddrette bergvegger.
-
Kjell Magnus Norderhaug CC BY 4.0
NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn omfatter fast fjell og stabile substrater mellom nedre fjæremål og kompensasjonsdypet, altså bunn som konstant er dekket av havvann. Ved kompensasjonsdypet er solinnstrålingen så lav at det ikke lenger opprettholdes en positiv netto fotosyntese og produksjon av biomasse gjennom året. I norske åpne farvann varierer kompensasjonsdypet fra 20 m ned mot 100 m. Ved kompensasjonsdypet forekommer opprette alger bare sporadisk, men kalkalger kan fortsatt være vanlige. Hovedtypen omfatter variasjon i helning fra flat bunn via skrånende terreng til loddrette bergvegger. I hele denne variasjonsbredden finnes permanente samfunn av flerårige alge- og dyrearter. Bunn med stabile grove sedimenter har høy artsrikdom fordi den ujevne overflata inneholder egnete levesteder for mobile organismer som småfisk og krepsdyr i hulrom og på blokkundersider.
Like under fjærebeltet, på grunt vann, dominerer arter som sagtang Fucus serratus og fingertare Laminaria digitata. På middels eksponert bunn på litt dypere vann ("tarebeltet") finnes tareskog, det vil si tette bestander av sukkertare Saccharina latissima, stortare Laminaria hyperborea eller butare Alaria esculenta. Fordelingen av artene bestemmes av vannforstyrrelsesintensiteten (eksponeringsgraden). Tareskogen er et av de mest produktive økosystemene i Norge, og dekker store arealer langs kysten. Beskyttet fastbunn har stort innslag av opportunistiske grønnalger, for eksempel arter i slekten Ulva (som blant annet inneholder tarmgrønske Ulva flexuosa og havsalat Ulva lactuca) og den store brunalge-ordenen Ectocarpales. I dag er 112 Ectocarpales-arter kjent fra norske farvann, men sannsynligvis finnes mange flere. Under tarebeltet dominerer rødalger, for eksempel fagerving Delesseria sanguinea og eikeving Phycodrys rubens. Bergvegger og bergknauser som er svært sterkt eksponert for bølger eller tidevannsstrømmer har spesielle påvekstsamfunn som er dominert av fastsittende dyr, som dødningehånd Alcyonium digitatum, sjøanemoner (Actiniaria) og flere arter av sekkdyr (Ascidiacea).
NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn er normal hovedtype på marin fastbunn i det eufotiske beltet, uten en strukturerende artsgruppe.
Hovedtypen finnes langs hele kysten der det finnes fast fjell og stabile substrater mellom nedre fjæremål og kompensasjonsdypet. Hovedtypeforekomstenes lokale utstrekning kan variere mye, fra bratte smale belter mellom fjærebeltet og NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn til store, sammenhengende fastbunnsområder. Hovedtypen finnes over hele variasjonsbredden fra beskyttede viker til ekstremt eksponert kyst som vender ut mot åpent hav, på bergknauser, loddrette vegger og kystklipper.
Hovedtypen er delt inn i 20 grunntyper på grunnlag av variasjon i fem miljøvariabler:
LM-VF Vannforstyrrelsesintensitet (vLKM): Denne miljøgradienten er delt i fem hovedtypetilpassede trinn: minimal vannforstyrrelsesintensitet til temmelig beskyttet (LM-VF_0ab), litt beskyttet til svakt eksponert (LM-VF_cd), litt til temmelig eksponert (LM-VF_ef), svært til ekstremt eksponert (LM-VF_g) og ekstremt eksponert (LM-VH_h). På grunt vann (LM-DL_bcd) omfatter de tre midtre hovedtypetilpassete trinnene tareskog dominert av de tre store tare-artene sukkertare, stortare og butare. Dominans av hver av de tre artene kjennetegner de tre grunntypene MA02-05 Sukkertarebunn, MA02-06 Stortarebunn og MA02-07 Butarebunn.
LM-DL Dybderelatert lyssvekking (vLKM): Denne miljøgradienten er delt i tre hovedtypetilpassede trinn: nedre sjøkantbelte (LM-DL_a), sjøkantnær til midtre sublitoral (LM-DL_bcd) og nedre sublitoral/rødalgebelte (LM-DL_e). Det midtre hovedtypetilpassete trinnet utgjør "tarebeltet", som på steder med middels eksponering (LM-VF_cdef) er dominert av store tarearter, først og fremst sukkertare og stortare.
LM-HF Helningsbetinget forstyrrelsesintensitet (bLKM): Denne miljøgradienten er delt i to hovedtypetilpassede trinn: flatt til svært bratt bergknaus (LM-HF_0abcd) og loddrett bergvegg (LM-HF_y).
LM-BU Bunnujevnhet (bLKM): Denne miljøgradienten er delt i to hovedtypetilpassede trinn: glatt til små hulrom (LM-BU_0abc) og store hulrom (LM-BU_y).
**LM-IF Isbetinget forstyrrelsesintensitet (bLKM)**: Denne miljøgradienten er delt i to hovedtypetilpassede trinn: uten isforstyrrelsespreg til klart isforstyrrelsespreget (LM-IF_0ab) og disruptiv isforstyrrelse (LM-IF_y).
Variabelen brukes til å definere én grunntype (MA01_20) som er preget av distruptiv isforstyrrelse, som kan gi seg utslag i tap av arter og at samfunn av flerårige organismer ikke opprettholdes over lengre tid.
Observerbar variasjon innenfor hovedtypens 20 grunntyper kan beskrives ved hjelp av to variabler:
LM-RU Rasutsatthet (oLKM) gir mulighet for å skille mellom eufotisk fast saltvannsbunn med observerbart preg av gjentatt raspåvirkning (LM-RU_a lite rasutsatt), for eksempel fra snøskred, og steder uten raspåvirkning.
AD-UT Balanseforhold mellom trofiske nivåer åpner for å skille mellom "normale utforminger" av grunntyper innenfor denne hovedtypen (AD-UT_0 balanse mellom trofiske nivåer) og utforminger for AD-UT_A alternative stabile artssammensetninger. Et velkjent eksempel på et slikt par av AD-UT_0 og AD-UT_A er tareskog (grunntypene MA02-05, -06 og -07) som over store områder langs kysten er, eller nylig har vært, fullstendig nedbeitet av drøbaksjøpiggsvin (drøbakkråkebolle) *Strongylocentrotus droebachiensis*. Det har hittil ikke vært mulig å finne klare årsaker til de store kråkebollepopulasjonene, men flere teorier har vært lansert. De siste årene har bestandene av kråkeboller mange steder blitt redusert. Da etableres tareskog på ny.
NA-MA01 Fast saltvanns-fjærebeltebunn og NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn: NA-MA01 Fast saltvanns-fjærebeltebunn skilles fra NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn ved å ligge i tidevannsbeltet. Grensen mellom de to hovedtypene trekkes ved middel spring lavvann. NA-MA01 Fast saltvanns-fjærebeltebunn opptrer gjerne som en tynn stripe langs land og kan være vanskelig å skille fra NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn. Dette gjelder særlig på Sør- og Østlandet hvor høy- og lavvann bestemmes mer av atmosfærisk trykk og vind enn av den vanlige tidevannssyklusen.
NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn og NA-MA03 Afotisk fast saltvannsbunn: Skillet mellom NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn og NA-MA03 Afotisk fast saltvannsbunn skal trekkes ved kompensasjonsdypet, det vil si grensa mellom bunn med positiv og bunn med negativ netto fotosyntese. I noen tilfeller kan grensa være vanskelig å identifisere fordi fravær av permanente algesamfunn ikke nødvendigvis skyldes lav lysinnstråling.
NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn og NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn: NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn skilles fra NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn ved at førstnevnte har et fast substrat, det vil si fast fjell, blokker eller steiner som er så store at de ikke flyttes av bølger og strømmer, og derfor kan huse organismesamfunn med flerårige arter som kan være dynamisk stabile over en periode på minst 20–25 år.
NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn og NA-MC02 Fast brakkvannsbunn**: NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn skilles fra NA-MC02 Fast brakkvannsbunn på grunnlag av havvannets gjennomsnittlige saltholdighet, med en grenseverdi på 18 ‰ (18 psu), det vil si mellom LM-SA Marin salinitet, trinnene LM-SA_c brakt og LM-SA_d temmelig salt vann. Det kan være vanskelig å fastsette en eksakt grensa fordi dette teknisk sett forutsetter målinger over lang tid. I praksis bør derfor grensa trekkes på grunnlag av en modell for variasjon i vannets salinitet.
Denne hovedtypen tilsvarer delvis M1 Eufotisk fast saltvannsbunn i NiN 2.3. Den tilsvarende hovedtypen i NiN 2.3 inneholdt også det som i NiN 3 er skilt ut som en egen hovedtype, NA-MC02 Fast brakkvannsbunn.
Det er mangel på kunnskap om variasjon i artssammensetning langs LKM-er som definerer grunntyper innenfor NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn. Det mangler generaliserte artslistedata for en del av grunntypene, og trinn- og grunntypeinndelingen er bare delvis testet. Kunnskapsmangelen er særlig stor for den faunadominerte artssammensetningen på loddrette bergvegger og i områder med disruptiv isforstyrrelse.
