Åpen grunnlendt mark

NA-TA02

Hovedtype

Hovedtypen omfatter naturlig åpen jorddekt fastmark under den klimatiske skoggrensa, som verken er betinget av spesielle naturgitte miljøstress- eller forstyrrelsesprosesser eller menneskepåvirkning i form av beiting eller annen jordbruksrelatert virksomhet.

Se kartleggingsenheter arrow_downward

NA-TA02 Åpen grunnlendt mark omfatter jorddekt, naturlig åpen fastmark som verken tilfredsstiller skogsmarksdefinisjonen, er betinget av spesielle miljøstress- eller forstyrrelsesprosesser som for eksempel vannbetinget forstyrrelse (flomfastmark), fuglegjødsling (fuglefjell-eng) eller isbetinget forstyrrelse (isinnfrysingsmark), eller er betinget av menneskeaktivitet (avskoging, beite eller slått). Åpen grunnlendt mark gror derfor ikke til med trær og busker umiddelbart dersom eventuell menneskepåvirkning opphører. En eventuell utvikling til skogsmark forutsetter jordsmonnsutvikling. Åpen grunnlendt mark dekker lite areal og omfatter først og fremst borden med åpen, grunnlendt, jorddekt fastmark under skoggrensa som skiller bergknauser og fastmarksskogsmark. Oftest forekommer NA-TA02 Åpen grunnlendt mark som et relativt smalt overgangsbelte (økoton), men hovedtypen dekker iblant noe større sammenhengende arealer. Særlig er dette tilfellet langs kysten og langs større innsjøer der skogsmarka av ulike grunner ikke strekker seg helt ned til flommarka. Dette kan dels skyldes at miljøforholdene der ikke er gunstige for vekst av trær (vindutsatthet, saltsprut etc.), men det kan også komme av langsom primær suksesjon (inkludert jordsmonndannelsen) på grunn av vindeksponering.NA-TA02 er normal hovedtype innenfor NA-T Fastmarkssystemer fordi åpen jorddekt mark er vesentlig forskjellig både fra nakent berg og fra skogsmark.Åpen grunnlendt mark deler artstilfang med uttørkingseksponert nakent berg og med uttørkingsutsatt fastmarksskogsmark.

NA-TA02 Åpen grunnlendt mark er normal hovedtype på jorddekt, lite endret fastmark under den klimatiske skoggrensa, uten trær som strukturerende artsgruppe.

NA-TA02 er definert som en lavlandstype, det vil si begrenset til den boreonemorale og de boreale bioklimatiske sonen (under den klimatiske skoggrensa). Hovedtypen finnes overalt der nakent berg møter skogsmark. Den er derfor vanligst langs kystlinje og i deler av landet der sammenhengende løsmassedekke mangler. Kalkfattig åpen grunnlendt mark er vanlig i deler av landet med harde, isskurte grunnfjellsbergarter, for eksempel i Østfold og indre deler av Agder og Telemark.

NA-TA02 Åpen grunnlendt mark deles inn i 9 grunntyper på grunnlag av variasjon langs tre miljøvariabler:
LM-KA Kalkinnhold (vLKM): Denne miljøvariabelen er delt i tre hovedtypetilpassete trinn i denne hovedtypen. Disse betegnes kalkfattig (LM-KA_bc), intermediær til litt kalkrik (LM-KA_def) og temmelig til ekstremt kalkrik åpen grunnlendt mark (LM-KA_ghi). Kalkfattig åpen mark er dominert av lyngarter, først og fremst røsslyng Calluna vulgaris. Med økende kalkinnhold i jorda øker mengden kravfulle urter og gras mens det blir mindre lyng. Svært og ekstremt kalkrik mark (LM-KA_hi) domineres av urter og gras. Slik "åpen grunnlendt kalkmark" har stort artstilfang, og inneholder mange sjeldne og rødlistete arter. Særlig er det tilfellet på Sørøstlandet, der mange varme- og lyskrevende arter med sørøstlig utbredelse forekommer på slik mark. Eksempler er knollmjødurt Filipendula vulgaris, solrose Helianthemum nummularium, kubjelle Pulsatilla pratensis og hjorterot Seseli libanotis. På kalkfattig berggrunn i relativt kystnære områder, for eksempel i grunnfjellsområdet i ytre Østfold, finnes tilsvarende vegetasjon på skjellbanker (Halvorsen 1980, Eilertsen 1991) som imidlertid skal tilordnes hovedtypen NA-TG01.
LM-UF Uttørkingsfare (bLKM): Denne miljøvariabelen er delt inn i to hovedtypetilpassete trinn som er navnsatt etter mønster av navnsettingen i NA-TB01 Fastmarksskogsmark – lyngmark (LM-UF_ef) og lavmark (LM-UF_gh). Hovedtypen er begrenset til tørkeutsatte steder fordi alle steder under skoggrensa med frisk, lite uttørkingsutsatt jordekt mark og som ikke er preget av spesielle miljøstress- eller forstyrrelsesprosesser er dekt av skog. Moser dominerer i lyngmarka, men kan også finnes i den svært tørkeutsatte, lavdominerte lavmarka. Kjempesigd Dicranum drummondii, krussigd Dicranum polysetum og furumose Pleurozium schreberi er eksempler på mosearter som er vanlig i kalkfattioverstyrer uttørkingsfarebg åpen grunnlendt lyngmark (LM-KA_bc og LM_UF_ef). På kalkmark (LM-KM_hi) er granmose Abietinella abietina og kammose Ctenidium molluscum typiske dominanter. Åpen grunnlendt lavmark (LM-UF_gh) er de fleste steder mer eller mindre fullstendig dominert av lav, som for eksempel lys reinlav Cladonia arbuscula, grå reinlav Cladonia rangiferina og kvitkrull Cladonia stellaris, men erstattes i klart og sterkt oseaniske områder av heigråmose Racomitrium lanuginosum.
LM-VM Vannmetning (vLKM): Denne variabelen skiller mellom veldrenert mark (LM-VM_0a) og fuktmark (LM-VM_bc). Fuktmarka er, som navnet antyder, fuktig mesteparten av tida uten å være våt. Fuktmarksflekker kan unntaksvis forekomme i forsenkninger i lavmark, for eksempel i små groper på jorddekte bergknauser, men er mer eller mindre begrenset til steder som ikke er svært eller ekstremt tørkeutsatt (LM-UF_gh). Det er dessuten en tendens til at fuktmarksegenskapen "overstyrer" effekten av uttørkingsfare på artssammensetningen. Det skilles derfor ikke mellom fuktmarksgrunntyper for ulike nivåer av uttørkingsfare. Kalkfattig fuktmark kjennetegnes først og fremst ved forekomst av torvmoser, for eksempel furutorvmose Sphagnum capillifolium. Kalkrik fuktmark artsrik og kjennetegnes av stort artstilfang, inkludert mange sjeldne og rødlistete arter. Arealandelen av fuktmark er sterkt klimaavhengig, og i den sterkt oseaniske bioklimatiske seksjonen i midtfjordsregionen langs vestkysten av Norge, dekker åpen kalkfattig fuktmark betydelige arealer, oftest i mosaikk med NA-TA01 Nakent berg og NA-VA01 Åpen jordvannsmyr.

NA-TA01 Nakent berg og NA-TA02 Åpen grunnlendt mark Grensa trekkes der marka har et jordlag under kryptogamvegetasjonen som er tjukt nok til at det forekommer karplanter.
NA-TA02 Åpen grunnlendt mark og NA-TH01 Avskoget hei og eng Den grunnlendte borden mellom avskoget hei og eng på dypere jordsmonn og NA-TA01 Nakent berg skal tilordnes den klart endrete hovedtypen. Grunnen til dette er regelen som sier at all jorddekt mark fram til grensa mot nakent berg i et område med semi-naturlig hevdpreg skal tilordnes den seni-naturlige hovedtypen. Avskoging regnes ikke alene som hevd, men regelen gjøres gjeldende også for avskoging fordi det ikke er mulig å trekke noen grense mellom en smal, naturlig åpen kant og et avskoget område.
NA-TA02 Åpen grunnlendt mark og NA-TK01 Semi-naturlig eng De to hovedtypene er betinget av grunnleggende forskjellige prosesser. Åpen grunnlendt mark representerer et mellomsuksesjonsstadium i en langsom suksesjon fra NA-TA01 Nakent berg til NA-TB01 Fastmarksskogsmark, mens NA-TK01 er et resultat av avskoging etterfulgt av hevd i form av beiting (eller slått) og rydding av trær og busker. I teorien skal derfor grensa mellom de to hovedtypene trekkes slik at mark som aldri har vært ryddet for trær og der beite eller annen hevd ikke er en forutsetning for at marka forblir åpen tilordnes NA-TA02 Åpen grunnlendt mark. Det kan imidlertid være vanskelig å bruke dette kriteriet i praksis, både fordi sporene etter rydding for lengst kan være borte og fordi det mange steder har gått for kort tid siden bruken opphørte til av gjengroingssuksesjonen har skutt fart. Gjengroingen går dessuten langsommere på grunnlendt mark enn på dypere jordsmonn. Det hører imidlertid til sjeldenhetene at et område som nesten bare inneholder grunnlendt mark er ryddet og hevdet gjennom lang tid. Forekomst av større flekker med dyp jord i et åpenmarksområde er derfor en indikasjon på at det er holdt åpent av hevd. Fordi hele området som er gjenstand for hevd, for eksempel i form av beiting, nødvendigvis vil få et visst hevdpreg, er det en fast regel at all jorddekt mark fram til grensa mot nakent berg i et område med semi-naturlig hevdpreg skal tilordnes den seni-naturlige hovedtypen.
Et område skal altså tilordnes NA-TA02 Åpen grunnlendt mark når beitetrykket er eller har vært for lavt til at artssammensetningen har fått klart preg av arter som foretrekker eller krever semi-naturlig mark, og til NA-TK01 Semi-naturlig eng når artssammensetningen har et tydelig beitepreg og/eller det foreligger opplysninger om at rydding er eller har vært en forutsetning for at området er åpent. Forekomst av vitale ungplanter av bestandsdannende trær er et klart tegn på at et område er i gjengroing etter opphør av bruk, og at det skal tilordnes NA-TK01 Semi-naturlig eng. Sannsynligvis er en betydelig del av de grunnlendte områdene som i dag er treløse (eller krattbevokste), f.eks. på kalkgrunn i lavlandet langs Oslofjorden eller i innlandsdalene Østafjells, semi-naturlig mark i sakte gjengroing, opprinnelig formet av rydding og betinget av beiting.
NA-TA02 Åpen grunnlendt mark og NA-TK03 Kystlynghei Den grunnlendte borden mellom kystlynghei på dypere jordsmonn og NA-TA01 Nakent berg skal tilordnes kystlyngheia på grunn av regelen som sier at all jorddekt mark fram til grensa mot nakent berg i et område med semi-naturlig hevdpreg skal tilordnes den seni-naturlige hovedtypen (se sammenlikningn mellom NA-TA02 Åpen grunnlendt mark og NA-TK01 Semi-naturlig eng for utdypende drøfting).

Artssammensetningen på åpen grunnlendt kalkrik mark i Oslofjord-området er godt undersøkt (Bakkestuen et al. 2014), men det foreligger svært lite systematisert kunnskap om variasjonen innenfor hovedtypen for øvrig, og i andre deler av landet.
Grunntypeinndelingen er basert på antakelsen om at variasjonen innenfor åpen grunnlendt mark følger samme mønster som uttørkingsutsatt fastmarksskogsmark. Det er imidlertid mulig at mangel på trær som strukturerende artsgruppe åpner for større variasjon for eksempel langs LM-UF Uttørkingsfare. Dette bør undersøkes nærmere.

NA-TA02 har samme avgrensning som hovedtypen T2 i NiN 2.3 til tross for at hovedtypenavnet er forenklet ved å utelate "i lavlandet".

Kartleggingsenheter under Åpen grunnlendt mark

En kartleggingsenhet er satt sammen av en eller flere grunntyper, avhengig av hvilken målestokk den er tilpasset kartlegging etter. Hver beskrivelse inneholder karakteristiske trekk ved enheten, lister med kjennetegnende arter og praktiske tips som kan være til hjelp i naturtypebestemmelse og kartlegging.
MÅLESTOKK