Temmelig til ekstremt kalkrik åpen grunnlendt mark

Kartleggingsenheten omfatter naturlig åpen, grunnlendt og temmelig til ekstremt kalkrik mark under skoggrensa. Den dekker vanligvis lite areal, typisk som smale overgangssoner mellom NA-TA01 Nakent berg og NA-TB01 Fastmarksskogsmark. Kartleggingsenheten forekommer oftest langs kysten eller på eksponerte strekninger langs store innsjøer. Her hindrer grunt jordsmonn, tørkeutsatthet, sterk vindeksponering og saltsprut varig forekomst av trær. Særlig sør til sørvestvendte lokaliteter kan være tørkeutsatte. Langsom primær suksesjon etter landheving bidrar også til at jordsmonnutviklingen på berg foregår langsomt. Kartleggingsenheten opptrer derfor ofte i mosaikk med NA-TA01 Nakent berg. Enheten kan også forekomme på berghyller og andre grunt jorddekte arealer i tilknytning til nakent berg, og i åpninger i skog på steder der sammenhengende løsmassedekke mangler.

Artssammensetningen preges av tørketolerante, lyselskende arter. Lavvokste urter og gress er vanlig, mer spredt kan lyng og busker også inngå. Oftest er både feltsjikt og bunnsjikt glissent med mye naken jord og berg i dagen. Forekomst av arter som krever temmelig til ekstremt kalkrik mark (LM-KA_ghi) skiller kartleggingsenheten fra TA02-M020-02 Intermediær til litt kalkrik åpen grunnlendt mark, selv om også mer nøysomme arter kan inngå. Enheten er tørkeutsatt og omfatter både åpen grunnlendt lyngmark og lavmark, og bunnsjiktet preges av tørketolerante moser og lav. Kortlevde arter som drar nytte av høyere fuktighet tidlig i vekstsesongen, slik som for eksempel smånøkkel Androsace septentrionalis og bergskrinneblom Arabis hirsuta kan inngå, sammen med sukkulente arter. Bunnsjiktet inneholder lav og tørketolerante moser. Fuktmarkstypen kan forekomme særlig i oseaniske områder med høy og hyppig nedbør. Her kan fuktmarksarter også forekomme på grunnlendt mark. Eksempler på fuktmarksarter i kartleggingsenheten er hjertegress Briza media, hårstarr Carex capillaris, blåstarr Carex flacca, engstarr Carex hostiana, loppestarr Carex pulicaris, brudespore Gymnadenia conopsea, vill-lin Linum catharticum og storblåfjær Polygala vulgaris. I bunnsjiktet kan flere moser inngå, blant annet kammose Ctenidium molluscum, storkransmose Hylocomiadelphus triquetrus og putevrimose Tortella tortuosa. Dessuten kan arter fra TA02-M020-01 og TA02-M020-02 inngå. Oftest er både feltsjikt og bunnsjikt glissent med en del naken jord og berg i dagen.

Forekomst av jordboende karplantearter skiller enheten fra nakent berg der kun steinboende lav og moser kan forekomme. Urter og gress dominerer, mens lyngarter som melbær Arctostaphylos uva-ursi forekommer mer spredt. Artssammensetningen bærer mindre preg av arter som foretrekker semi-naturlig mark enn i NA-TK01 semi-naturlig eng, selv om en del arter også er felles.

• Identifisering

  Typisk små arealer eller smale soner, gjerne i overganger mellom skog og berg i dagen. Ofte i mosaikk med nakent berg, men kan danne større sammenhengende arealer i kyststrøk. Ofte grønn i flyfoto, men mørkner ved økt dekning i busksjiktet. Grå til hvit farge i flyfoto ved dominans av lav, og da gjerne jevn tekstur. Lysebrun ved tidlige eller seine fotoopptak (på grunn av gressdekke). Tekstur og farge konsistent innen regioner, men tekstur og til dels farge varierer svært mye mellom ulike flyfotoserier.

• Utbredelse og forekomst

  Utbredelse og forekomst mangelfullt kjent, men kartleggingsenheten forekommer trolig spredt i store deler av landet under skoggrensen, fra boreonemoral til nordboreal sone (BN-NB), og fra sterkt oseanisk til svakt kontinental seksjon (O3-C1). Forekomst av fuktmarkstyper er sterkt klima-avhengig og i sterkt og klart oseanisk seksjon (O3 og O2) i midtfjordsregionen langs vestkysten av Norge dekker fuktmarkstypen store arealer. Andelen avtar gradvis med økende kontinentalitet, gjennom svakt oseanisk (O1) og overgangsseksjonen (OC), og enheten finnes neppe i svakt kontinental seksjon (C1). Kartleggingsenheten forekommer der nakent berg møter skogsmark først og fremst langs kysten og langs store innsjøer på eksponerte steder og på steder der sammenhengende løsmassedekke mangler. Den er også avgrenset til deler av landet med temmelig til ekstremt kalkrik berggrunn, for eksempel på kalkbergarter langs kysten i Oslofjord-området og i Nordland.

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med naboenheten TA02-M020-02. Grensen mot NA-TA01 Nakent berg trekkes der det er nok jord til at karplanter kan forekomme. Den smale sonen med NA-TA02 Åpen grunnlendt mark som naturlig finnes mellom NA-TA01 Nakent berg og NA-TH01 Avskoget hei og eng, skal tilordnes NA-TH01 av praktiske grunner. Årsaken er at det ikke er mulig å trekke noen grense mellom en smal, naturlig åpen kant (NA-TA02) og et avskoget område (NA-TH01).

  NA-TA02 Åpen grunnlendt mark skilles fra NA-TK01 semi-naturlig eng ved at sistnevnte type holdes åpen ved hevd (rydding av busker og trær, slått og beite), mens åpen grunnlendt mark ikke gror igjen med trær på grunn av for grunnlendt mark. Forekomst av dypere jord i et område med åpen mark er derfor en indikasjon på hevd. Et område som nesten bare inneholder grunnlendt mark er sjelden ryddet og hevdet gjennom lang tid. Fordi et helt område som for eksempel beites, vil få et visst hevdpreg, er det en fast regel at all jorddekt mark fram til grensa mot nakent berg i et område med semi-naturlig hevdpreg skal tilordnes den semi-naturlige hovedtypen. Et område skal altså tilordnes NA-TA02 Åpen grunnlendt mark når beitetrykket er eller har vært for lavt til at artssammensetningen har fått klart preg av arter som foretrekker eller krever semi-naturlig mark, og til NA-TK01 semi-naturlig eng når artssammensetningen har et tydelig beitepreg og/eller det finnes opplysninger om at rydding er eller har vært en forutsetning for at området er åpent.

  Samme regel ligger til grunn for avgrensing mot NA-TK03 Kystlynghei. Soner med åpen grunnlendt mark mellom kystlynghei og nakent berg tilordnes kystlynghei.

• Relasjon til NiN 2.3

  Kartleggingsenheten inngår delvis i T2-E-3 og i T2-E-4 i NiN 2.