Kalkfattig grunnlendt åpen fukt-lyngmark

Kartleggingsenheten består av naturlig åpen, grunnlendt og kalkfattig mark under den klimatiske skoggrensen. Den er dominert av heipreget, lite kalkkrevende og fuktmarkspreget vegetasjon med lavvokste urter, gress og lyng, iblant også spredte busker. Den har fellestrekk med TA02-M005-01 Kalkfattig åpen grunnlendt lyngmark, men skilles fra denne ved å være fuktig mesteparten av tiden, uten å være permanent våt, som i våtmark. Fuktmark er først og fremst knyttet til litt tørkeutsatte områder, det vil si lyngmark (LM-UF_ef), men småflekker kan unntaksvis forekomme på lavmark (LM-UF_gh).

Kartleggingsenheten dekker vanligvis lite areal, typisk som relativt smale overgangssoner mellom NA-TA01 Nakent berg og NA-TB01 Fastmarksskogsmark. Den forekommer ofte langs kysten eller på eksponerte strekninger langs store innsjøer, men kan også opptre lenger inn i landet. Grunt jordsmonn, tørkeutsatthet og sterk vindeksponering hindrer varig forekomst av trær. Langsom primær suksesjon etter landheving bidrar også til at jordsmonnutviklingen på berg foregår langsomt. Kartleggingsenheten opptrer derfor ofte i mosaikk med NA-TA01 Nakent berg. Enheten kan også forekomme på berghyller og andre grunt jorddekte arealer i tilknytning til nakent berg, og i åpninger i skog på steder der sammenhengende løsmassedekke mangler.

Artssammensetningen preges av en kombinasjon av nokså tørketolerante, lyselskende arter og fuktmarksarter. Lite næringskrevende og lavvokste urter og gress er typisk. Lyngarter kan inngå, spredt også busker. Eksempler på fuktmarksarter i kartleggingsenheten er rome Narthecium ossifragum, klokkelyng Erica tetralix og blåtopp Molinia caerulea. I sør opptrer ofte hundekvein Agrostis canina, småsmelle Atocion rupestre og kornstarr Carex panicea sammen. Oftest er både feltsjikt og bunnsjikt glissent med en del naken jord og berg i dagen. I bunnsjiktet er torvmoser Sphagnum typisk, for eksempel furutorvmose Sphagnum capillifolium og stivtorvmose Sphagnum compactum, ofte også einerbjørnemose Polytrichum juniperinum og rabbebjørnemose Polytrichum piliferum, sammen med begerlav-arter Cladonia spp. Forekomst av jordboende karplantearter skiller enheten fra nakent berg der kun steinboende lav og moser kan forekomme. Artssammensetningen bærer mindre preg av arter som foretrekker semi-naturlig mark enn i NA-TK01 semi-naturlig eng, selv om noen arter er felles.

• Identifisering

  Typisk små arealer, gjerne i overganger mellom skog og berg i dagen. Ofte mosaikk med nakent berg. Ofte brun og jevn tekstur i flyfoto. Tekstur og farge konsistent innen regioner.

• Utbredelse og forekomst

  Utbredelse og forekomst mangefullt kjent, men kartleggingsenheten forekommer trolig spredt under skoggrensen, fra boreonemoral til nordboreal sone (BN-NB). Forekomst er sterkt klima-avhengig og i sterkt og klart oseanisk seksjon (O3 og O2) i midtfjordsregionen langs vestkysten av Norge dekker fuktmarkstypen store arealer. Andelen avtar gradvis med økende kontinentalitet, gjennom svakt oseanisk (O1), overgangsseksjonen (OC), og enheten finnes neppe i svakt kontinental seksjon (C1). Kartleggingsenheten forekommer der nakent berg møter skogsmark først og fremst langs kysten og langs store innsjøer på eksponerte steder og på steder der sammenhengende løsmassedekke mangler. Kalkfattig åpen grunnlendt mark er vanlig i deler av landet med harde, isskurte grunnfjellsbergarter, for eksempel i Østfold og indre deler av Agder og Telemark.

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er først og fremst TA02-M005-01 og TA01-M005-08. Grensen mot NA-TA01 Nakent berg trekkes der det er nok jord til at karplanter kan forekomme. Den smale sonen med NA-TA02 Åpen grunnlendt mark som naturlig finnes mellom NA-TA01 Nakent berg og NA-TH01 Avskoget hei og eng, skal tilordnes NA-TH01 av praktiske grunner. Årsaken er at det ikke er mulig å trekke noen grense mellom en smal, naturlig åpen kant (NA-TA02) og et avskoget område (NA-TH01).

  NA-TA02 Åpen grunnlendt mark skilles fra NA-TK01 semi-naturlig eng ved at sistnevnte type holdes åpen ved hevd (rydding av busker og trær, slått og beite), mens åpen grunnlendt mark ikke gror igjen med trær på grunn av for grunnlendt mark. Forekomst av dypere jord i et område med åpen mark er derfor en indikasjon på hevd. Et område som nesten bare inneholder grunnlendt mark er sjelden ryddet og hevdet gjennom lang tid. Fordi et helt område som for eksempel beites, vil få et visst hevdpreg, er det en fast regel at all jorddekt mark fram til grensa mot nakent berg i et område med semi-naturlig hevdpreg skal tilordnes den semi-naturlige hovedtypen. Et område skal altså tilordnes NA-TA02 Åpen grunnlendt mark når beitetrykket er eller har vært for lavt til at artssammensetningen har fått klart preg av arter som foretrekker eller krever semi-naturlig mark, og til NA-TK01 semi-naturlig eng når artssammensetningen har et tydelig beitepreg og/eller det finnes opplysninger om at rydding er eller har vært en forutsetning for at området er åpent.

  Samme regel ligger til grunn for avgrensing mot NA-TK03 Kystlynghei. Soner med åpen grunnlendt mark mellom kystlynghei og nakent berg tilordnes kystlynghei.