Grotte og overheng

NA-TC02

Hovedtype

Hovedtypen omfatter naturlige hulrom i fjell med redusert lystilgang og en artssammensetning som er preget av isolasjon fra andre, tilsvarende steder. Hovedtypen inkluderer overheng under utoverhengende berg som ikke direkte tilføres regnvann.

Se kartleggingsenheter arrow_downward

NA-TC02 Grotte og overheng omfatter all fastmarksnatur som skjermes mot direkte tilførsel av regnvann av et "tak" av fast fjell. Hovedtypen inkluderer all variasjon fra og med overheng under utoverhengende berg til de innerste, mørke delene av dype grotter (se utfyllende informasjon for definisjon av grotte og for en kort geomorfologisk beskrivelse av grotter). Denne variasjonen kommer til uttrykk som basistrinn langs LM-GS Grottebetinget skjerming, en miljøstressgradient som uttrykker gradvis lyssvekking inntil det blir helt mørkt. Fra og med LM-GS_d indre deler av dyp grotte er det for lite lys til positiv netto fotosyntese og også moser mangler. Innover i dype grotter blir miljøet gradvis mer stabilt. I de mørke, innerste delene av dype grotter endrer temperaturen og luftfuktigheten seg lite gjennom året. I dypet av norske grotter er det kjølig hele året, men frostfritt.Overheng er gjennomgående mer artsfattig enn åpent nakent berg (NA-TA01), men inneholder enkelte spesialiserte arter som for eksempel den gule klippepulverlaven Chrysothrix chlorina, som har gradienttyngdepunkt under overheng. Artssammensetningen i indre deler av dype grotter er sterkt preget av artsuttynning, og bare et fåtall arter er tilpasset miljøforholdene som råder der (se utfyllende informasjon). I tillegg til ekstreme miljøforhold må organismene takle isolasjon, at det knapt er mulig å spre seg til andre tilsvarende levesteder og at det heller ikke kommer nye individer av samme art utenfra. De fleste organismer som påtreffes i grotter er derfor "grottegjester" som mer eller mindre tilfeldig kommer inn i grottene og lever deler av sitt liv der. Norske grotter huser imidlertid også noen få arter som foretrekker grottemiljø, mens arter som utelukkende finnes i grotter knapt finnes i Norge. Hovedårsaken til dette er sannsynligvis at det har gått for få år siden siste istid til at artsdannelse har rukket å finne sted (se utfyllende opplysninger for mer informasjon om livet i grotter i Norge).

NA-TC02 Grotte og overheng omfatter ikke jorddekt, lite endret fastmark i grotte og under overheng, det vil si all fastmarksnatur betinget av LM-GS Grottebetinget skjerming, minst basistrinn LM-GS_a overheng.

I Norge er karstgrotter først og fremst konsentrert til Nordland (det er særlig mange store grottesystemer i Rana kommune), men slike grotter forekommer spredt i kalkområder over hele landet. Utenfor kalkområdene finnes grotter først og fremst i kystnære områder, formet av bølgevirkning over svært lang tid (for eksempel hullet i Torghatten, Brønnøy, Nordland).

NA-TC02 Grotte og overheng deles inn i 9 grunntyper på grunnlag av variasjon langs tre miljøvariabler:
LM-GS Grottebetinget skjerming (vLKM) deles i tre hovedtypetilpassete trinn, overheng (LM-GS_a), intervallet fra grotteinngangen til og med midtre del av grotta så langt inn som det er lys not til at moser kan vokse (LM-GS_bc) og indre, mørke deler av grotta (LM-GS_dy).
LM-KA Kalkinnhold (vLKM): Denne miljøvariabelen deles i tre hovedtypetilpassete trinn på samme vis som i de fleste andre jorddekte fastmarkshovedtyper. Det skilles mellom kalkfattige (LM-KA_abc), intermediære til litt kalkrike (LM-KA_def) og sterkt kalkrike (LM-KA_ghi) overheng. Innover i grotta "overstyres" effekten av variasjon i kalkinnhold av LM-GS Grottebetinget skjerming, og grunntypen NA-TC02-06 indre dyp grotte omfatter derfor basistrinnene LM-GS_dy uavhengig av kalkinnhold. Så dype grotter er imidlertid neste uten unntak karstgrotter, som plasserer seg i LM-KA_hi.
LM-UE Uttørkingseksponering (bLKM) skiller mellom ikke og lite uttørkingsutsatte overheng (LM-UE_0abc) som ikke mottar direkte sollys på den ene siden og uttørkingsutsatte overheng som i perioder utsettes for uttørking gjennom direkte sollys (LM-UE_defg) på den andre siden. Denne variabelen er bare relevant for overheng.

NA-TA01 Nakent berg og NA-TC02 Grotte og overheng Grensa mellom hovedtypene trekkes ved overgangen mellom loddrett bergvegg, som utgjør overgangstrinnet for LM-HF Helningsbetinget forstyrrelsesintensitet (LM-HF_z) og endetrinnet for LM-GS Grottebetinget skjerming (LM-GS_0 åpent og eksponert), og LM-GS_a overheng. Alt nakent berg som ikke direkte mottar nedbør tilhører NA-TC02.

Den geomorfologiske kunnskapen om grotter i Norge er god. Grotter har vært gjenstand for omfattende kartlegging og detaljerte studier gjennom mange tiår. Lauritzen (2010) oppsummerer denne kunnskapen. Livet i grotter, og særlig artsuttynningsforløpet langs LM-GS Grottebetinget skjerming, er derimot mangelfullt undersøkt.

NA-TC02 Grotte og overheng har samme avgrensning som hovedtypen med samme navn i NiN 2, T5.

Kartleggingsenheter under Grotte og overheng

En kartleggingsenhet er satt sammen av en eller flere grunntyper, avhengig av hvilken målestokk den er tilpasset kartlegging etter. Hver beskrivelse inneholder karakteristiske trekk ved enheten, lister med kjennetegnende arter og praktiske tips som kan være til hjelp i naturtypebestemmelse og kartlegging.
MÅLESTOKK