Avskoget hei og eng

NA-TH01

Hovedtype

Hovedtypen omfatter åpen, klart endret, jorddekt tidligere fastmarksskogsmark under den klimatiske skoggrensa, som først er avskoget og deretter holdt åpen i lang tid ved rydding og/eller ekstensiv beiting.

Se kartleggingsenheter arrow_downward

NA-TH01 Avskoget hei og eng omfatter jorddekt fastmark på fastlandet under den klimatiske skoggrensa, først og fremst i mellomboreal og nordboreal bioklimatisk sone. Hovedtypen oppsto fra NA-TB01 Fastmarksskogsmark ved avskoging, teknisk sett "menneskebetinget bortfall av trær som strukturerende artsgruppe". Perioden med omfattende avskoging strakte seg over c. 250 år, fra ca. 1650 til slutten av 1800-tallet. De to hovedårsakene til avskogingen var (1) økende behov for trevirke til mange formål som resultat av en økende befolkning, og (2) behovet for brensel til bergverksdrift og jernverk. Avskogingen var særlig omfattende i seterområdene, som resultat av mange samvirkende faktorer. Seterbruket, og i særdeleshet osteproduksjon på gamlemåten, var ekstremt energikrevende og førte til konstant mangel på ved (Reinton 1957). Tretilveksten avtar med høyden, og trærne vokser særlig langsomt i kontinentale (klimatisk tørre), høyereliggende områder. Disse forholdene kjennetegner kjerneområdet for seterbruk i Norge, i Hedmark og Oppland. I tillegg ble trevirke nyttet til bygningsmateriale, gjerdemateriale, emnevirke, trekull-, jern- og tjæreproduksjon. Sammen med husdyrbeite sørget den vedvarende etterspørselen etter ved for at de avskogete områdene ikke grodde igjen med kratt og trær. Omformingen av tidligere skogsmark til åpen mark pågikk i flere hundre år og kulminerte en gang mellom 1850 og 1930 da seterbruket, og intensiteten i bruken av utmark, nådde toppen. Samme periode, fram til siste halvdel av 1800-tallet, var også storhetstiden for bergverks- og jernverksdrift i Norge. I mange mils omkrets omkring de største verkene ble all skog hogd og vidstrakte områder ble konvertert til NA-TH01 Avskoget hei og eng i løpet av få tiår (se "utfyllende opplysninger).NA-TH01 Avskoget hei og eng kjennetegnes av svakere preg av beiting enn i NA-TK01 Semi-naturlig eng. Likevel har beiting vært en viktig medvirkende årsak til opprettholdelse av avskogete områder som åpent natursystem gjennom hundrevis av år. Dersom beitetrykket er sterkere, utvikler avskogete heier seg til engpregete, semi-naturlige systemer (NA-TK01). Dersom beitetrykket avtar og marka ikke lenger ryddes, starter en gjenvekstsuksesjon som ender i NA-TB01 Fastmarksskogsmark.NA-TH01 fyller samme "nisje" i det økologiske rommet som opphavet, NA-TB01 Fastmarksskogsmark, og de samme lokale komplekse miljøvariablene er viktige for å forklare variasjonen i artssammensetning i de to hovedtypene. Et fellestrekk for NA-TH01 Avskoget hei og eng og NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside er at begge hovedtypene omfatter åpen, mer eller mindre vindutsatt mark. Det gjør at den friskeste fastmarksskogsmarka i NA-TB01 (LM-UF_a frisk) mangler i NA-TH01 og at de mest vindeksponerte stedene, som sannsynligvis knapt var tresatt, blåser snøbare om vinteren og dekkes av NA-TD06 Rabbe.Vegetasjonen i NA-TH01 Avskoget hei og eng består av flerårige planter, oftest med et karakteristisk innslag av busker og/eller mykorrhizadannende dvergbusker. På kalkfattig mark dominerer blåbær Vacconium myrtillus, krekling Empetrum nigrum og blokkebær Vaccinium uliginosum, på kalkrik mark dominerer urter og gras. Et "oversjikt" av større busker, først og fremst dvergbjørk Betula nana, eller einer Juniperus communis, er vanlig. Jordsmonnet i kalkfattig avskoget hei er et typisk podsolprofil, som i tilsvarende skogsmark. Mangelen på tresjikt gjør at sopparter som har ektotrof mykorrhiza med skogdannende treslag mangler.

NA-TH01 Avskoget hei og eng er en klart endret hovedtype som bare finnes under den klimatiske skoggrensa. Hovedtypen kjennetegnes ved at hevdintensiteten er for lav til at systemet kan karakteriseres hevdbetinget (og dermed også til å være jordbruksmark). Kombinasjonen klart endret, ikke hevdpreget og avskoget ("bortfall av strukturerende artsgruppe") plasserer hvedtypen som den eneste fastmarkshovedtypen i prosess- og prosedyrekategori H.

Arealandelen av NA-TH01 Avskoget hei og eng øker oppover mot skoggrensa. Hovedtypen har sin største relative arealutstrekning (andel av fastmarksarealet) i nordboreal bioklimatisk sone, i overgangsseksjonen og den svakt kontinentale bioklimatiske seksjonen. Hovedtypen dekker særlig store områder øverst i østlandsdalene, fra Numedal til Nord-Østerdalen, og i tilstøtende områder nord for vannskillet. I disse områdene stod (og står fortsatt ) seterdriften sterkest i Norge, og der når fast bosetning høyest opp mot fjellet (Bryn 2008). Hovedtypen finnes imidlertid i alle boreale bioklimatiske soner, over hele Fastlands-Norge. Bryn et al. (2013) har beregnet at ca. 15 % av det norske fastlandsarealet er potensiell skogsmark. En del av dette utgjøres av andre åpenmarkshovedtyper, f.eks. NA-TK03 Kystlynghei, og et realistisk anslag for arealandelen avskoget hei og eng kan kanskje være ca. 10 %.

NA-TH01 Avskoget hei og eng deles inn i 14 grunntyper på grunnlag av variasjon langs tre miljøvariabler:
LM-UF Uttørkingsfare (vLKM) Som på normal mark i fjellet deles variasjonen langs LM-UF Uttørkingsfare inn i tre hovedtypetilpassete trinn. Disse betegnes henholdsvis avskoget bærlynghei (LM-UF_bc), avskoget lynghei (LM-UF_de) og avskoget lavhei (LM-UF_fg). Årsaken til at det er mindre variasjon i artssammensetning langs LM-UF i avskoget hei enn i NA-TB01 Fastmarksskogsmark, der variabelen deles i fire hovedtypetilpassete trinn, er den samme som i åpen mark over skoggrensa /NA-TA03 Arktisk-alpin fjellhei og leside): at endetrinnene langs LM-UF i åpne, fjellnære områder (LM-UF_a og LM-UF_h) ikke er realisert. I den uttørkingsutsatte enden av gradienten overstyres LM-UF av LM-VI Vindpåvirkning, mens den friske enden knapt er realisert.
Artssammensetningen av karplanter, moser og lav avviker lite fra steder med tilsvarende uttørkingsfare i NA-TB01 Fastmrksskogsmark. På kalkfattig grunn domineres feltsjiktet i avskoget bærlynghei (LM-UF_bc) av lyng-arter, først og fremst blåbær Vaccinium myrtillus og krekling Empetrum nigrum. Blåbærskogens urter, for eksempel fugletelg Gymnocarpium dryopteris, skogstjerne Lysimachia europaea og stormarimjelle Melampyru m pratense er vanlige. Innslaget av gras og urter øker mot mer kalkrik mark. Bunnsjiktet er mosedominert.
Det midtre trinnet langs LM-UF Uttørkingsfare – avskoget lynghei (LM-UF_de) – domineres også av dvergbusker. Blåbær er mindre framtredende enn i bærlyngheia. På kalkfattig grunn er krekling vanligvis den dominerende arten. På kalkrik grunn nær skoggrensa kan reinrose Dryas octopetala finnes i "lyngheia", som ofte er artsrik. Bunnsjiktet domineres vanligvis av moser, først og fremst etasjemose Hylocomium splendens og furumose Pleurozium schreberi. På kalkrik grunn er labbmose Rhytidium rugosum vanlig. Et skifte fra mose- til lavdominans finner vanligvis sted mellom det litt og det temmelig tørkeutsatte basistrinnet (mellom LM-UF_e og LM-UF_f), men i kontinentale områder kan også lyngheia være lavdominert. I avskoget lavhei (LM-UF_fg) er marka mer eller mindre fullstendig dominert av lav, som for eksempel lys reinlav Cladonia arbuscula, grå reinlav Cladonia rangiferina og kvitkrull Cladonia stellaris.
LM-KA Kalkinnhold (vLKM): Denne miljøvariabelen er delt i tre hovedtypetilpassete trinn i NA-TH01 Avskoget hei og eng, som i de fleste andre hovedtyper på vegetasjonsdekt fastmark. Disse trinnene betegnes kalkfattig hei (LM-KA_bc), intermediær til litt kalkrik hei/eng (LM-KA_def) og temmelig til ekstremt kalkrik hei/eng (LM-KA_ghi). Artsgruppene fordeler seg i store trekk på samme måte langs LM-KA Kalkinnhold i avskoget hei som i skogsmark. I kalkfattig hei dominerer lyngarter og noen få nøysomme urter og gras finnes (se LM-UF over). Med økende kalkinnhold i jorda øker innslaget av kravfulle urter mens lyngartene går tilbake. Den kalkrike heia domineres av kalkkrevende urter og gras, og kan inneholde reinrose.
LM-VM Vannmetning (bLKM): Denne variabelen skiller mellom veldrenert mark (LM-VM_0a) og fuktmark (LM-VM_bc). Fuktmarka er fuktig mesteparten av tida uten å være våt. Fuktig, lite uttørkingsutsatt mark (LM-UF_bc) er oftest resultat av tilførsel av bevegelig grunnvann med kildevannsegenskaper (LM-KI_bc), det vil si en stabil tilførsel av vann med nær konstante kjemiske og fysiske egenskaper. Frisk, kildevannspåvirket mark på intermediær og litt kalkrik grunn betegnes avskoget storbregne-eng (LM-KA_def) på grunn av dominans av store bregner som for eksempel fjellburkne Athyrium distentifolium og skogburkne Athyrium filix-femina. Tilsvarende kalkrik, kildevannspåvirket fuktmark betegnes avskoget høgstaude-eng (LM-KA_ghi). Høgstaude-enga er frodig og domineres i tillegg til bregner av "høgstauder" (høyvokste, flerårige urter) som tyrihjelm Aconitum lycoctonum, turt Cicerbita alpina, kvitbladtistel Cirsium heterophyllum og kvitsoleie Ranunculus platanifolius. Fuktmarksutforminger av avskoget lynghei finnes også, særlig i fuktig klima. Typiske arter er blokkebær Vaccinium uliginosum, blåtopp Molinia cerulea, furutorvmose Sphagnum capillifolium, lyngtorvmose Sphagnum quinquefarium og tvaretirvmose Sphagnum russowii.

NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside og NA-TH01 Avskoget hei og eng Grensa mellom disse hovedtypene er gradvis og ikke mulig å observere. Den trekkes på prinsipielt grunnlag langs den modellerte klimatiske skoggrensa (Bryn og Potthoff 2018) på normal fastmark. En del steder, særlig i svakt kontinentale områder, finnes forsenkninger i terrenget som ikke er lett å avgjøre om er treløse på grunn av avskoging eller på grunn av temperaturinversjon om vinteren (særlig streng kulde i høytrykksperioder med lite vind, som gjør at kald luft synker og blir stående i bunnen av forsenkningene i så lang tid at trærne tar skade og dør). Dette gjelder for eksempel bunnen av store dødisgroper i Folldal og dalbunnen i Grimsdalen (Folldal, Hedmark og Dovre, Oppland) og Finndalen (Vågå og Lom, Oppland). Forsenkninger som vurderes å være treløse av klimatiske årsaker, skal tilordnes NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside, og anses som asonale lavalpine eksklaver.
NA-TB01 Fastmarksskogsmark og NA-TH01 Avskoget hei og eng. Utmarksbruken i Norge er nå på et historisk lavt nivå (Bryn et al. 2013) og NA-TH01 Avskoget hei og eng er mange steder inne i en gjengroingssuksesjon med NA-TB01 Fastmarksskogsmark som ettersuksesjonsstadium. Den generelle regelen, at ettersuksesjonsstadiet er nådd "når det ikke lenger finner sted en systematisk ('rettet') endring i artssammensetningen som følge av påvirkningen som utløste suksesjonen (endringsgjelda er innfridd)", er i praksis vanskelig å bruke i dette tilfellet fordi de to hovedtypene ikke skiller seg mye med hensyn til artssammensetningen av karplanter, moser og lav. Dersom ikke andre kriterier kan benyttes (f.eks. mykorrhizasoppsammensetningen), trekkes grensa mellom hovedtypene når et antall klimakstreslag er etablert og bestandet har nådd AD-ST_e Suksesjon på tresatt mark: gammel skog.
NA-TH01 Avskoget hei og eng og NA-TI01 Semi-naturlig eng skilles på grunnlag av LM-HH Høstingsintensitet. LM-HH_b ekstensiv utnytting utløser tilordning til den semi-naturlige naturtypen NA-TI01 mens LM-HH_a lav utnyttingsgrad utløser tilordning til NA-TH01. På kalkfattig og intermediær mark indikerer lyngdominans NA-TH01, mens begge hovedtypene har engpreg på kalkrik mark og da ofte er vanskelig å skille. På kalkfattig mark kan seine gjengroingsstadier av NA-TI01 være dominert av lyng og dvergbusker og være vanskelig å skille fra NA-TH01.
NA-TH01 Avskoget hei og eng og NA-TI03 Kystlynghei Den prinsipielle grensa mellom disse hovedtypene går mellom mark som holdes i hevd av LM-HR_D lyngbrenningsregime og mark som enten beites (LM-HR_A beiting) med LM-HH_a lav utnyttingsgrad eller som ikke utnyttes til jordbruksformål. I NA-TI03 Kystlynghei som er i et seint gjengroingsstadium, kan det imidlertid være mer eller mindre umulig å påvise spor etter lyngbrenning uten omfattende undersøkelser. Som en pragmatisk løsning trekkes grensa i slike tvilstilfeller på grunnlag av en modell for den maksimale utbredelsen (horisontalt og vertikalt) av dokumentert lyngbrenningsregime.

Hovedtypen er knapt undersøkt i Norge til tross for at den dekker betydelige arealer. Fordi NA-TH01 Avskoget hei og eng står i en økologisk mellomstilling mellom NA-TB01 Fastmarksskogsmark, som den har oppstått fra, og NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside som den møter i den klimatiske skoggrensa og har det til felles med at de begge er åpenmarkssystemer, gir den omfattende kunnskapen om de to normale hovedtypene grunnlag for velbegrunnete antakelser om variasjonen i NA-TH01.

NA-TH01 har samme definisjon og lik avgrensning mot andre hovedtyper som T31 Boreal hei i NiN 2.3. Navneendringen er motivert av gjentatte misforståelser, for eksempel om typifisering av avskogingsområder i lavereliggende og oseaniske deler av Norge.

Kartleggingsenheter under Avskoget hei og eng

En kartleggingsenhet er satt sammen av en eller flere grunntyper, avhengig av hvilken målestokk den er tilpasset kartlegging etter. Hver beskrivelse inneholder karakteristiske trekk ved enheten, lister med kjennetegnende arter og praktiske tips som kan være til hjelp i naturtypebestemmelse og kartlegging.
MÅLESTOKK