Sanddynemark

NA-TE01

Hovedtype

Hovedtypen omfatter eng- og heipreget vegetasjon på vindtransportert sand langs en gradient fra ustabilt til gradvis mer stabilisert substrat.

Se kartleggingsenheter arrow_downward

Sanddynemark omfatter åpne områder, først og fremst langs kysten, med mer eller mindre stabilisert, sanddominert substrat. Sanddynemark er et særpreget, dynamisk økosystem betinget av stadig tilførsel av ny sand fra havet med sterke vinder. Hovedtypen dannes på steder der det er store sandforekomster i havet og sterk pålandsvind. Den inneholder variasjon langs en gradient (LM-SS Sandstabilisering) i stabilisering av sand fra stranda innover land. Denne gradienten er til dels en primærsuksesjonsgradient. Innover land avtar sandtilførselen mens substratstabiliteten og jordsmonnstykkelsen gradvis øker. Embryonal- og primærdynene i de ytterste delene av sanddynemarka har ustabil sand nesten fri for vegetasjon. I Sør-Norge er gressartene strandkveke Thinopyrum junceiforme og marehalm Ammophila arenaria viktigst i de ytterste sanddynene. De greier å etablere seg der fordi de tåler sterk sandpåleiring. De bidrar til å bremse standtransporten og legger grunnlaget for en mer sluttet vegetasjon der også andre arter finnes (såkalte hvite dyner). Lengre innover land stabiliseres sanden mer og mer, nye arter kommer til og gradvis utvikles en tettere vegetasjon (grå dyner). Når vegetasjon med gress, urter, moser og lav er etablert, har vi kommet inn i brune dyner. Enda lengre inne i sanddynene kan sanddynemarka få heipreg ved at lyngarter erstatter gress og urter som dominanter. Langs denne sandstabiliseringsgradienten finner det sted en gradvis utvikling av et jordsmonn, parallelt med at vegetasjonen blir mer sluttet. Et dypere jordlag holder bedre på fuktigheten, og samtidig vaskes næringsstoffer ut og pH i jorda avtar. Eroderte dyner med mye naken sand kan oppstå på sterkt vinderoderte steder i sanddynene. Dynetrau er fuktmarksflekker eller større fuktmarksområder i indre deler av sanddynemarka, sannsynligvis oppstått etter erosjon av sand ned til grunnvannsspeilet fulgt av kolonisering og etter hvert etablering av en stabil fuktmarksvegetasjon.Etter hvert som sanden stabiliseres et stykke innover land etableres også trær, og det finner sted en overgang fra NA-TE01 Sanddynemark til TF01-02 Dyneskogsmark. Sanddynemark kan også utvikles på nakne sandforekomster i innlandet, dersom de samme prosessene som i kystnær sanddynemark, det vil si sterk vind og sandtransport med gradvis stabilsering av sand, finner sted.

NA-TE01 Sanddynemark er betinget av destabiliserende forstyrrelse og definert av miljøvariabelen sandstabilisering med basistrinn fra LM-SSb Embryonaldyne til LM-SS_i Dynehei.

NA-TE01 Sanddynemark forekommer spredt langs kysten på eksponerte steder der sand fraktes på land og blåses videre innover land av sterke pålandsvinder. Store sanddynesystemer finnes på Lista, Jæren, Karmøy og mange steder i Nord-Norge, blant annet på Andøya og ved Varangerfjorden. NA-TE01 Sanddynemark finnes også, men svært spredt, i tilknytning til nakne sandavsetninger i innlandet der de samme vindprosessene som ved havet får virke. Eksempler er Grimsmoen i Folldal, og sandbanker langs Tanaelva.

Hovedtypen deles i ni grunntyper på bakgrunn av fire miljøvariabler: LM-SS Sandstabilisering, LM-VI Vindutsatthet, LM-VM Vannmetning og LM-SA Marin salinitet.LM-SS Sandstabilisering beskriver variasjonen fra naken ustabil sand nær sjøen til stabilisert sand der vinden ikke lenger får tak og kan frakte sanden videre. Miljøvariabelen deles i fem hovedtypespesifikke trinn: LM-SS_bc embryonal- og primærdyne, LM-SS_d hvit dyne, LM-SS_ef grå dyne, LM-SS_gh brun dyne og LM-SS_i dynehei.LM-VI Vindutsatthet deles i de hovedtypetilpassede trinnene LM-VI_abc temmelig til svært sterkt vindpreget og LM-VI_y disruptiv vindutsatthet, som karakteriserer eroderte dyner.LM-VM Vannmetning deles i de hovedtypetilpassede trinnene VM_0a veldrenert opg vekselfuktig, og VM_bc, temmelig fuktig og fuktig, som karakteriserer dynetrau.LM-SA Marin salinitet benyttes til å skille innlandsdyner fra sanddyner langs kysten. Miljøvariabelen deles i to hovedtypetilpassede trinn: LM-SA_abcdefg, fra saltpåvirket ferskvann til nesten normalsalt, og LM-SA_0 fersk.

NA-TC03 Løsmassestrand og NA-TE01 Sanddynemark . Bare den mer eller mindre vegetasjonsfrie, ytre delen av et sanddynelandskap eller en sandstrand, som regelmessig oversvømmes med havvann eller utsettes for bølgesprut, skal tilordnes NA-LC03. I et sanddynelandskap utgjør dette den ytterste delen der marka er plan. Sanddynemarka begynner der de første sanddynene (embryonaldyner) begynner å forme seg. NA-TE01 Sanddynemark og NA-TK01 Semi-naturlig eng. Grunntypen NA-TK01_27 Kalkrik åpen semi-naturlig eng på stabilisert sand har fått sitt hevdpreg gjennom langvarig bruk av indre deler av sanddynene til beite, tidligere også til slått. For å tilordnes NA-TK01 Semi-naturlig eng, må sanddynemarka ha et klart ekstensivt hevdpreg.