Grå og brun dyne

Kartleggingsenheten forekommer på eksponerte steder langs kysten der bølger og vind frakter sand på land. Den ligger innenfor TE01-M005-01 Embryonal- primær- og hvit dyne og omfatter nokså sluttet vegetasjon innover i de åpne delene av store sanddyneområder. Med økende avstand fra stranda avtar sandtilførselen og substratet blir mer stabilt. Skjellrester øker kalkinnholdet i jorda, og tang- og tare bidrar også med næringsstoffer. Det åpner for jordsmonnutvikling slik at et humuslag gradvis bygges opp og jordfuktigheten øker. Vegetasjonen er urte- og gressdominert med gradvis økning i dekning av lavvokste urter og gress. I de ytre delene forekommer moser og lav bare flekkvis, men bunnsjiktet blir mer sluttet i de indre delene (brun dyne).

Enda lengre inne i sanddynene kan sanddynemarka få heipreg ved at lyngarter som krypvier Salix repens, røsslyng Calluna vulgaris eller krekling Empetrum nigrum erstatter gress og urter som dominanter. Kalkinnholdet avhenger av mengden skjellrester i sanda, graden av utvasking og hvor tykt humuslag som er bygd opp. Generelt øker humuslagets tykkelse og jordfuktigheten med økende avstand fra stranda. Innholdet av skjellrester i sanda er viktig for artssammensetningen. Moser og lav kan dominere, mens sandbindere som marehalm Ammophila arenaria og strandrug Leymus arenarius mangler, eller er sparsomt til stede i de indre delene av sanddynemarka.

Kartleggingsenheten omfatter også dynetrau som er fuktmarksområder i forsenkninger indre deler av sanddynemarka. Disse har sannsynligvis oppstått etter erosjon av sand ned til grunnvannsspeilet fulgt av kolonisering og etter hvert etablering av en stabil fuktmarksvegetasjon. I vinterhalvåret kan de fylles opp med vann og is, mens de i sommerhalvåret tørker opp. Dynetrauene består av sluttet, ofte heipreget vegetasjon, dominert av lavvokste urter og gress, ofte også lave busker. De har betydelig humusdannelse og sterkt innslag av fuktighetskrevende arter. Innholdet av skjellrester i sanda er viktig for artssammensetningen. Kalkkrevende arter og en artsrik flora kan forekomme. Bunnsjiktet kan ha høy mosedekning.

Kartleggingsenheten blir av og til utnyttet til spredt utmarksbeite og kan være vanskelig å skille fra NA-TK01 Semi-naturlig eng på stabilisert sand. Informasjon fra lokalkjente og sjekk av eldre flybilder kan være til hjelp. NA-TK01 Semi-naturlig eng skal ha et klart ekstensivt hevdpreg.

• Identifisering

  Fargen i kartleggingsenheten varierer fra lys grønn til mørkere grønn eller lys brun farge, mot gråhvit ved høy dekning av naken sand. Ofte noe varierende tekstur og med mindre jevn tekstur enn forstrand og primærdyner. Tekstur og farge er konsistent innen og mellom regioner. Dynetrau har lyst brungrønne til grågrønne fargetoner (for eksempel ved dominans av krypvier). De forekommer i forsenkninger i etablerte dyner, med jevn struktur i bunnen som gir meget jevn tekstur.

• Utbredelse og forekomst

  Kartleggingsenheten forekommer spredt langs kysten på eksponerte steder der sand fraktes på land og blåses videre innover land av sterke pålandsvinder. Store sanddynesystemer finnes på Lista, Jæren, Karmøy og mange steder i Nord-Norge.

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er først og fremst TE01-M020-01 og TE01-M020-04. Den kan også forveksles med NA-TK01 Semi-naturlig eng på stabilisert sand.

• Relasjon til NiN 2.3

  Kartleggingsenheten omfatter T21-C-2, T21-C-3 og T21-C-4 i NiN 2 (grå og brune dyner og dynetrau). Den inngår i T21-E-1.