Brun dyne

Kartleggingsenheten opptrer på stabiliserte dyner i sandynemark langs kysten. Den forekommer innenfor grå dyner, typisk innerst i de åpne delene av store sanddyneområder på relativt eksponerte steder langs kysten. Sandtilførselen er lav, og vegetasjonen er urte- og gressdominert. I bunnsjikt inngår moser og lav. Enda lengre inne i sanddynene kan sanddynemarka få heipreg ved at lyngarter som krypvier Salix repens, røsslyng Calluna vulgaris eller krekling Empetrum nigrum erstatter gress og urter som dominanter. Kalkinnholdet avhenger av mengden skjellrester i sanda, graden av utvasking og hvor tykt humuslag som er bygd opp. Generelt øker humuslagets tykkelse og jordfuktigheten med økende avstand fra stranda. Innholdet av skjellrester i sanda er viktig for artssammensetningen. Moser og lav kan dominere, mens sandbindere som marehalm Ammophila arenaria og strandrug Leymus arenarius mangler, eller er sparsomt til stede. Kartleggingsenheten blir av og til utnyttet til spredt utmarksbeite og kan være vanskelig å skille fra NA-TK01_27 Kalkrik åpen semi-naturlig eng på stabilisert sand. Informasjon fra lokalkjente og sjekk av eldre flybilder kan være til hjelp. NA-TK01 Semi-naturlig eng skal ha et klart ekstensivt hevdpreg.

• Identifisering

  Kartleggingsenheten har mørk til grønn farge i flyfoto, ofte med noe varierende tekstur. Tekstur og farge konsistent innen og mellom regioner.

• Utbredelse og forekomst

  Kartleggingsenheten forekommer spredt langs kysten på eksponerte steder der sand fraktes på land og blåses videre innover land av sterke pålandsvinder. Store sanddynesystemer finnes på Lista, Jæren, Karmøy og mange steder i Nord-Norge.

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er først og fremst TE01-M005-02. Den kan også forveksles med NA-TK01_27 Kalkrik åpen semi-naturlig eng på stabilisert sand.