Snøleie

NA-TC08 Snøleie omfatter jorddekt fastmark preget av miljøstress i form av langvarig snødekke og kort vekstsesong. Hovedtypen defineres av miljøvariabelen LM-SV Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (dLKM). Vekstsesongreduksjonen må være målbar og tilsvare minst moderat snøleie (LM-SV_a).

NA-TC08 Snøleie er, som hovedtypenavnet sier, knyttet til steder med langvarig snødekke. Snøleier finnes i lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone på fastlandet og i mellomarktisk tundrasone på Svalbard, og finnes også spredt i høgalpin sone og den nordarktiske tundrasonen (RM-SO_e-g). Arealandelen av snøleier øker fra kontinentale mot oseaniske, mer nedbørrike områder. Det nedbørfattige klimaet på Svalbard, som gjør at snødekket de fleste steder er tynt, gjør at snøleier bare dekker små arealer der. I de mest nedbørrike områdene på vestsiden av fjellkjeden kan snøleier dekke en stor del av arealet. Der kan snøleier også finnes i forsenkninger i øvre del av nordboreal bioklimatisk sone.

NA-TC08 Snøleie deles inn i 11 grunntyper på grunnlag av variasjon langs tre miljøvariabler:
LM-SV Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (vLKM): Denne miljøvariabelen gir opphav til størst variasjon i artssammensetning innenfor hovedtypen. Den deles inn i fire hovedtypetilpassete trinn: moderat snøleie (LM-SV_ab), seint snøleie (LM-SV_cd), ekstremt snøleie (LM-SV_ef) og vegetasjonsfritt snøleie (LM-SV_g). Langs LM-SV finner det sted en gradvis artsuttynning mot høyere basistrinn. Flere arter gir tapt mot den korte vekstsesongen enn det kommer inn spesialister på kortvarig vekstsesong. Seint snøleie skiller seg fra moderat snøleie ved betydelig lavere artsrikdom og ved at vegetasjonen domineres av småvokste arter som musøre Salix herbacea, moselyng Harrimanella hypnoides og starr-arter Carex spp.. I ekstreme snøleier finnes bare moser som snøbinnemose Polytrichastrum sexangulare og enkelte lav, for eksempel safranlav Solorina crocea.
LM-KA Kalkinnhold (vLKM): Denne miljøvariabelen deles i tre hovedtypetilpassete trinn på samme vis som i de fleste andre jorddekte fastmarkshovedtyper. Det skilles mellom kalkfattig snøleie (LM-KA_bc), intermediært snøleie (LM-KA_def) og kalksnøleie (LM-KA_ghi). Kalkfattige moderate og seine snøleier domineres av grasvekster som smyle Avenella flexuosa og stivstarr Carex bigelowii mens kalksnøleier kan ha en artsrik flora av urter.
LM-KI Kildevannspåvirkning (bLKM): Kildevannspreg er en egenskap ved vannet som tilføres marka, og et gitt basistrinn langs LM-KI Kildevannspåvirkning forutsetter derfor minst det tilsvarende trinnet av vannmetning (LM-VM Vannmetning). Denne miljøgradienten deles i to hovedtypetilpassete trinn: lite kildevannspåvirket snøleie (LM-KI_0a) og tydelig kildevannspåvirket snøleie (LM-KI_bc). Moderate snøleier med tydelig kildevannspåvirkning kjennetegnes av en frodig vegetasjon dominert av høgstauder og bregner, som for eksempel tyrihjelm Aconitum septentriontale, turt Cicerbita alpina og fjellburkne Athyrium distentifolium.

Observerbar variasjon innenfor hovedtypens 11 grunntyper kan beskrives ved hjelp av 6 miljøvariabler (oLKM-er):
LM-VM Vannmetning: Miljøvariabelen gir uttrykk for variasjon i normal markfuktighet. De aller fleste snøleier er fuktige straks etter snøsmeltingen, men mange steder forblir marka relativt fuktig gjennom det meste av vekstsesongen. Det er særlig tilfellet i snøleier som ligger nederst i skråninger og som overrisles av smeltevann fra snøfonner som først smelter fram seint på sommeren. LM-VM Vannmetning benyttes som beskrivende variabel i NA-TC08 Snøleie dersom vannet som tilføres ikke har tydelige kildevannsegenskaper (LM-KI_bc). I motsatt fall skal en grunntype for tydelig kildevannspåvirket snøleie benyttes.
LM-JF Jordflyt, LM-FT Fastmarkstorvdannelse og LM-TO Tuedannelse: Variasjonen som beskrives av disse tre miljøvariablene henger sammen med vanntilførsel (LM-VM Vannmetning) og frostprosesser. Flytjordsmark, med FL-F05 Solifluksjonslobe, også kalt flytjordsvalk, kjennetegnes av lave voller som ligger på tvers av terrenghelningen. Vollene har ofte en bratt kant på nedsiden. Flytjordsvalker dannes når jorda under snøsmeltibgen blir mettet med vann og blir til en ustabil, nesten flytende masse som siger nedover skråningen. Tuet markoverflate (LM-TO_ab) kan oppstå på flat og svakt hellende mark når frostprosesser påvirker ujevn, gjerne steinete undergrunn. Torvlag med tykkelse inntil 50 cm (FT_ab) kan dannes i kalde områder (først og fremst Troms og Finnmark på fastlandet, og på Svalbard) der nedbrytningen av organisk materiale går langsommere enn tilførselen av nytt materiale.
LM-HH Høstingsintensitet: Denne variabelen åpner for å angi at et moderat snøleie (LM-SV_ab) har et visst preg av utmarksbeite (KM-HH_a lav utnyttingsgrad).
LM-NB Naturlig beiting (ville dyr): Denne variabelen gjør det mulig å angi langvarig preg av beiting av ville dyr, f.eks. villrein eller lemen. Rikelig forekomst av dyremøkk er et tydelig tegn på beitepåvirkning.

NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside og NA-TC08 Snøleie Det finnes en rekke skillearter mellom disse to hovedtypene, først og fremst arter som forekommer i lesida (grunntyper i NA-TA03 som grenser mot snøleiene), men mangler i snøleiene. Særlig markert er forskjellen mellom leside og moderat snøleie på kalkfattig grunn i lavalpin bioklimatisk sone (RM-SO_e) fordi store vedplanter (lyng og busker av vier Salix spp., dvergbjørk Betula nana subsp. nana og einer Juniperus communis) mangler i snøleiene. Nedre grense for blåbær Vaccinium myrtillus mot snøleiene er oftest skarp og kan brukes som grense mellom hovedtypene.
NA-TA04 Arktisk-alpin grashei og NA-TC08 Snøleie I mellomalpin bioklimatisk sone på fastlandet er artstilfanget redusert og skilleartene mot NA-TC08 Snøleie færre enn mellom NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside og NA-TC08 Snøleie. En tydelig forskjell som også kan brukes som skillekriterium i mellomarktisk bioklimatisk sone, er at dominansen av gras brytes og at dvergviere (musøre Salix herbacea og polarvier Salix polaris) overtar. Moser, som ofte danner tjukke puter og torv, dominerer i NA-TA04 og blir mindre framtrendende i NA-TC08. Mellomalpin mark som tydelig er preget av snødekke med varighet som svarer til LM-SV_a(b) tidlig moderat snøleie og som har sterkt innslag av tørrgrasheias karakteristiske arter, bl.a. rabbesiv Juncus trifidus på bekostning av smyle Avenella flexuosa, fjellgulaks Anthoxanthum nipponicum og finnskjegg Nardus stricta og som domineres av brune lav som islandslav Cetraria islandica og snøskjerpe Cetrariella delisei, skal tilordnes NA-LA04 Arktisk-alpin grashei.
NA-TC08 Snøleie og NA-VC04 Våtsnøleie
Disse to hovedtypene, som begge er betinget av LM-SV Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon, skiller seg med hensyn til LM-VM Vannmetning. Fuktig mark (LM-VM_c) og lavere basistrinn skal tilordnes fastmarkssystemer, mens våtmark (LM-VM_z) skal tilordnes våtmarkssystemer. De to hovedtypene finnes ofte sammen på snøleier under store snøfonner som tilføres smeltevann gjennom hele vekstsesongen. Da finnes NA-VC04 Våtsnøleie på flater og i forsenkninger som er mer eller mindre permanent våte, med karakteristiske arter som snøull Eriophorum scheuchzeri, blodnøkkemose Sarmentypnum sarmentosum og vrangnøkkemose Sarmentypnum exannulatum, ofte også med innslag av arter typisk for NA-TC03 Grunnkilde.

NA-TC08 Snøleie har samme definisjon og lik avgrensning mot andre hovedtyper som T7 Snøleie i NiN 2.3.

Variasjonen i artssammensetning med økende snødekkevarighet innenfor NA-TD08 Snøleie er beskrevet i de klassiske monografiene over norsk fjellvegetasjon (Nordhagen 1928, 1943, Gjærevoll 1956, Dahl 1957).

- Utvikling over tid. Undersøkelser av endringer i vegetasjonen over tid indikerer at arealet som domineres av snøleier er i ferd med å skrumpe inn på grunn av et mildere klima. Det er imidlertid også mulig at snøleiearealet i oseaniske områder kan øke på grunn av økende nedbør.
- Bregnesnøleier. Bregnene fjellburkne Athyrium distentifolium og hestespreng Cryptogramma crispa er typisk for steinete seine snøleier, såkalte bregnesnøleier.