NA-MA04 Fjærebelte-sedimentbunn omfatter sedimentbunn, det vil si substrater som kan eroderes av bølger og strømmer, i tidevannsbeltet. Områder som tilhører hovedtypen skifter mellom å være helt dekket av vann ved høyvann til å være helt uten vanndekke ved lavvann.
NA-MA04 Fjærebelte-sedimentbunn finnes på steder med sedimentbunn som regelmessig tørrlegges. Vanligvis styres tørrleggingen av tidevannssyklusen, men den påvirkes også av meteorologiske forhold som atmosfærisk trykk og vind. Utstrekningen av naturtypen påvirkes av forskjeller i tidevannsamplitude, terrenghelning og meteorologiske forhold. På Sørlandet og ØstIandet er tidevannsamplituden liten, helt ned mot 20–25 cm. I perioder med ekstreme atmosfæriske forhold (høytrykk og lavtrykk, kombinert med vind), overstyrer de meteorologiske forholdene tidevannsforskjellen. Da kan vi få langvarig lav vannstand ved kraftige høytrykk og tilsvarende langvarig høy vannstand ved ekstreme lavtrykk. Livsvilkårene for arter i denne naturtypen er derfor mindre forutsigbare i disse områdene av landet. Nedre grense for NA-MA04 Fjærebelte-sedimentbunn settes ved nedre fjæremål (middel spring lavvann), øvre grense settes der marine arter erstattes av landlevende arter, på svært beskyttete steder omkring middelvannstanden (det vil si på grensa mellom hydrolitoral- og litoralbeltene, mellom vannstrand og landstrand). Med økende eksponeringsgrad forskyves grensa oppover i geolittoralbeltet fordi bølgesprut hindrer uttørring.
Gravende flerbørstemarker og bløtdyr er vanlig på relativt godt beskyttet sedimentbunn. Eksempler på frekvente arter er flerbørstemarkene sjønymfe Hediste diversicolor, fjæremark Arenicola marina og Capitella capitata. Fjæremarken lager karakteristiske hauger på sandbunn i fjærebeltet. Vanlige bløtdyr er mudderfjæresnegl Peringia ulvae, hjerteskjell Cerostoderma edule og vanlig sandskjell Mya arenaria. Individer av ulike tangarter som enten ligger løst eller er festet til små steiner er vanlig, spesielt i nedre hydrolittoralbelte.
NA-MA04 Fjærebelte-sedimentbunn er normal hovedtype på marin fastbunn i tidevannsbeltet, uten en spesifikk strukturerende artsgruppe.
Hovedtypen finnes på overgangen mellom sjø og land langs hele norskekysten, der det finnes sedimentbunn. Sedimentbunn finnes først og fremst på steder som, i hvert fall i noen grad, er beskyttet mot bølgeslag og bølgeerosjon. Akkumulasjon av de fineste kornstørrelsesklassene (silt og leire) finner typisk sted på beskyttede steder, innerst i trange kiler eller viker, eller innerst i skjærgården, beskyttet av øyrekka utenfor. Hovedtypeforekomstenes lokale utstrekning kan variere mye, fra belter med noen få meters bredde langs land til langgrunne områder ("makkfjærer") som kan være flere hundre meter, i noen tilfeller flere kilometer lange og/eller brede.
Hovedtypen er delt inn i 12 grunntyper på grunnlag av variasjon i fire miljøvariabler:
LM-ST Substrattype (vLKM): Denne miljøfaktoren er delt i tre hovedtypetilpassede klasser: overveiende uorganisk substrat (LM-ST_0), skjellsand og/eller ruglbunn (LM-ST_AB) og konsolidert leire (LM-ST_H). Den åpner for å beskrive avvikende artssammensetning på spesielle bunnsubstrater. Skjellsand og ruglbunn har kornstørrelser som er sammenliknbare med grov grus (16–64 mm), og en artssammensetning dominert av bevegelige og fastsittende arter. Konsolidert leire er så fast at bare arter med de aller beste graveegenskapene finnes der. Hovedtypen inneholder én grunntype for hvert av disse spesialsubstratene.
LM-DK Dominerende kornstørrelse (vLKM): Denne miljøfaktoren er delt i i fire hovedtypetilpassede klasser: leire og silt (LM-DK_AB), sand (LM-DK_C), grus (LM-DK_D) og stein (LM-DK_E). Med økende dominerende kornstørrelse skifter dominansforholdene fra gravende til mer bevegelige, fastsittende arter.
LM-TV Tørrleggingsvarighet (vLKM): Denne miljøgradienten er delt i tre hovedtypetilpassede trinn: nedre hydrolitoral (LM-TV_a), øvre hydrolitoral til nederste geolitoral (LM-TV_bc) og nedre til øverste midtre geolitoral (LM-TV_def). Med økende tørrleggingsvarighet, det vil si oppover i fjærebeltet, øker innslaget av arter som tåler bedre å bli eksponert for sol, uttørking og svingninger i salinitet på grunn av nedbør og sjøsprut. Fjæresone-sedimentbunn forekommer i midtre geolitoralbelte bare på sand og grovere substrater, på bølgeeksponerte steder.
LM-FI Finmaterialinnhold (vLKM): Denne miljøgradienten er delt i tre hovedtypetilpassede trinn: uten finmateriale til finmaterialfattig (LM-FI_0a), litt til temmelig finmaterialrik (LM-FI_bc) og finmaterialrik til finmaterialdominert (LM-FI_dy). Andelen gravende organismer øker med økende finmaterialinnhold. Finmaterialdominert sedimentbunn finnes på de best beskyttede stedene i fjærebeltet, med liten vannbevegelse i form av bølger og havstrømmer.
Observerbar variasjon innenfor hovedtypens 12 grunntyper kan beskrives ved hjelp av to miljøvariabler (oLKM):
LM-KA Kalkinnhold. Det høye innholdet av mineralnæringsstoffer i sjøvannet gjør at det er lite variasjon i substratets kalkinnhold innenfor denne hovedtypen. Likevel kan det stedvis, i øvre del av fjærebeltet, være mulig å observere et visst innslag av kalkkrevende arter på sedimentbunn med et sterkt innslag av fragmentert, kalkrikt berg.
LM-SA Marin salinitet kan benyttes til å beskrive en eventuell artsuttynningseffekt på strender med redusert salinitet, ned mot (og i spesielle tilfeller under) grensa til brakkvann (for "brakkvannsbunn i fjærebeltet", se utfyllende opplysninger).
NA-MA01 Fast saltvanns-fjærebeltebunn og NA-MA04 Fjærebelte-sedimentbunn: NA-MA01 Fast saltvanns-fjærebeltebunn skilles fra NA-MA04 Fjærebelte-sedimentbunn ved at førstnevnte har et fast substrat, det vil si fast fjell, blokker eller steiner som er så store at de ikke flyttes av bølger og strømmer, og derfor kan huse organismesamfunn med flerårige arter som kan være dynamisk stabile over en periode på minst 20–25 år.
NA-MA04 Fjærebelte-sedimentbunn og NA-MB01 Marin helofyttsump: NA-MA04 Fjærebelte-sedimentbunn skiller seg fra NA-MB01 Marin helofyttsump ved ikke å være dominert (det vil si ha 25 % dekning) av makrohelofytter som for eksempel havsivaks *Bolboschoenus maritimus*, sverdlilje *Iris pseudacorus* og takrør *Phragmites australis*.
NA-MA04 Fjærebelte-sedimentbunn og NA-MB02 Saltvanns-undervannseng: NA-MB02 Saltvanns-undervannseng kan, blant annet i Finnmark, tidvis danne store enger nederst i fjærebeltet. Da blir plantene liggende på sedimentet ved lavvann. Typene skilles da fra hverandre på grunnlag av om langskuddplantene (saltvanns-langskuddsplanter) til sammen dekker minst 25 %, som er kravet til en strukturerende artsgruppe.
Denne hovedtypen er ny i NiN versjon 3, og inngikk som del av M4 Eufotisk marin sedimentbunn i NiN versjon 2.3.
Det er mangel på kunnskap om variasjon i artssammensetning langs LKM-er som definerer grunntyper innenfor NA-MA04 Fjærebelte-sedimentbunn. Det mangler generaliserte artslistedata for flere av grunntypene, og trinn- og grunntypeinndelingen er bare delvis testet.
Brakkvanns-sedimentbunn i fjærebeltet. I NiN 3 skilles på hovedtypenivå mellom saltvannsbunn og brakkvannsbunn, både på fastbunn og sedimentbunn, gjennom alle marine systemer fra fjærebeltet til de største dyp. Med ett unntak: Fjærebelte-sedimentbunn, der det verken er skilt ut egen hovedtype eller egne grunntype(r) for brakkvanns-fjærebeltebunn. Årsaken til dette er at brakkvannsforekomster knapt har noen tidevannsveksling, slik at det heller er tale om et flombelte enn et tidevannsbelte i egentlig forstand. Det skyldes at variasjonen i tørrleggingsvarighet på steder med brakt vann i minst like stor grad er avhengig av vekslende ferskvannstilførsler innenfra som av tidevannsvekslingen. "Brakkvanns-sedimentbunnen i fjærebeltet" domineres oftest av takrør *Phragmites communis* eller andre helofytter, og skal plasseres i hovedtypen NA-MB01 Marin helofyttsump, i en av grunntypene for brakk helofyttsump.
