Hovedtypen omfatter lite endret jordvannsmyr-skogsmark som ikke er betinget av innsjø- eller havvannstilførsel. Hovedtypen utgjør størstedelen av skogmark på myr i Norge.
-
Rune Halvorsen CC BY-SA 4.0Ultveitvatnet, Ringerike, Buskerud.
NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark er normal skogsmarkshovedtype på våtmark som tilføres jordvann med varierende innhold av mineralnæringsstoffer, enten vann fra fastmark, elvevann eller kildevann. Ei myr er ei torvmark der det foregår mer eller mindre aktiv torvakkumulering, og ei torvmark er et område der marka er bygd opp av ufullstendig nedbrutt plantemateriale som er produsert på stedet, ofte gjennom tusener av år. Vanlige trær i boreal skog, som gran Picea abies, furu Pinus sylvestris og dunbjørk Betula pubescens, mangler gjennomluftingsvev i røttene. For at disse skogstrærne skal kunne vokse seg store i våtmark og nå den høyden og tettheten som kreves for å tilfredsstille definisjonen av skogsmark, må myra ha større, sammenhengende områder som ikke regelmessig blir satt under vann. Myr- og sumpskogsmark består derfor ofte av større, sammenhengende områder som, aldri oversvømmes (tuenivå), men særlig på kalkrik mark kan treslag som gran og svartor Alnus glutinosa greie seg godt når de står på høye, stylteformete "sokkeltuer". Sannsynligvis er dette mulig fordi et stort rotsystem ikke er så viktig når marka har høyt mineralnæringsinnhold. Jorddekte sokkeltuer kan være refugier for skogsarter når de har jorddekke, men ofte mangler sokkeltuene vegetasjon. Mattenivå kan forekomme på relativt kalkfattig myrskogsmark, men er vanligere på mer kalkrik mark. Kalkfattig "myrskogsmark" domineres av sterkt torvproduserende torvmoser Sphagnum spp., f.eks. abelstorvmose Sphagnum divinum, grantorvmose Sphagnum girgensohnii og tvaretorvmose Sphagnum russowii. Tjukke torvlag er vanlig. På mer kalkrik "sumpskogsmark" er det sparsomt med torvmoser eller torvmoser mangler helt. Torvproduksjonen er moderat eller liten. Redusert torvproduksjon og mer nedbrutt organisk materiale resulterer i tynnere torvlag og svart "sumpjord". Overgangen mellom mer kalkfattig myrskogsmark med typisk torvmosetorv og kalkrik sumpskogsmark med sumpjord er helt gradvis, og overganger er vanlige. NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark kan fylle små våtmarker eller inngå i mer komplekse torvmarksmassiv, f.eks. som tresatt lagg langs kanten av høgmyrmassiv (TM-H). Artssammensetningen har et større innslag av fastmarksarter enn i NA-VA01 Åpen jordvannsmyr med myrkantpreg (LM-MF_a), og mindre omfang av systematisk, miljørelatert variasjon i artssammensetning.
NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark er normal hovedtype i våtmarkssystemer og omfatter all myr som tilføres jordvann (i snever forstand, dvs. LM-VT_0), elvevann (LM-VT_B) eller kildevann (LM-VT_C), har trær som strukturerende artsgruppe og som ikke er preget av spesielle miljøstress- eller forstyrrelsesprosesser.
Tresatt jordvannsmyr (som omfatter hovedtypene NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark og NA-VF01 Strandsumpskogsmark) dekker til sammen ca. 2,3 % av det norske landarealet (Bryn et al. 2018). Det aller meste av dette, over 2 %, utgjøres av NA-VB01. Denne hovedtypen finnes spredt over hele landet opp til skoggrensa, men arealandelen avtar med økende høyde over havet og mot nord.
NA-TB01 Myr- og sumpskogsmark deles inn i 10 grunntyper på grunnlag av variasjon langs tre miljøgradienter:
LM-KA Kalkinnhold (vLKM): Denne miljøgradienten er delt i fire hovedtypetilpassete trinn – temmelig til svært kalkfattig (LM-KA_ab), litt kalkfattig til svakt intermediiær (LM-KA_cd), sterkt intermediær til litt kalkrik (LM-KA_ef) og temmelig til ekstremt kalkrik (LM-KA_ghi). Den spenner over pH-intervallet fra ca. 4,0 til > 7,0. De aller fleste plantearter som vokser i myr- og sumpskogsmark har klare preferanser mhp. kalkinnhold. Det klareste skiftet i artssammensetning skjer omkring midten av gradienten (KA_e), der torvmosene avtar i samlet mengde og enten erstattes av mattedannede bladmoser eller naken, svart torvjord. Som på åpen jordvannsmyr, er nitrogen viktigste produksjonsbegrensede næringsstoff. Kalkfattig "myrskogsmark" (KA_abcd) kjennetegnes av torvmosedominans og lite næringskrevende arter som gråstarr Carex canescens, stjernestarr Carex echinata, flaskestarr Carex rostrata, skogsnelle Equisetum sylvaticum og myrfiol Viola palustris. Kalkrik "sumpskogsmark" (KA_ghi) kjennetegnes av høyt artsmangfold og mange felles arter med kalkrike fuktmarksutforminger av NA-TB01 Fastmarksskogsmark, for eksempel skogburkne Athyrium filix-femina og enghumleblom Geum rivale. Blant typiske mosearter i kalkrik NA-VB01 kan nevnes pjusktjernmose Calliergon cordifolium, sumpbroddmose Callierginella cuspidata og palmemose Climacium dendroides*.
LM-TV Tørrleggingsvarighet (bLKM): Denne miljøvariabelen er bare delt i to hovedtypetilpassete trinn i NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark: matte (LM-TV_cdefgh) og tuenivå (LM-TV_ijk). Variabelen beskriver variasjon i artssammensetning på mikroskala eller fin lokal skala, men det er ikke uvanlig at større områder, særlig på kalkfattig mark, i sin helhet består av tuenivå. Andre steder, særlig der det er mer kalkrikt, kan styltetuer som er bygd opp av trerøtter og litt torv alternere med forsenkninger på mattenivå. Forskjellen i artssammensetning mellom mattenivå og tuenivå er mindre (og mindre systematisk) enn i åpen jordvannsmyr. Tuenivå inneholder mange arter som også finnes på fastmark, for eksempel maiblom Maianthemum bifolium, blåbær Vaccinium myrtillus og tyttebær Vaccinium vitis-idaea mens mattenivå kjennetgnes av arter som myrhatt Comarum palustre og klubbetorvmoser Sphagnum angustifolium agg.
LM-KI Kildevannspåvirkning (bLKM) gjør det mulig å skille ut to grunntyper for "kildesumpskog", det vil si våtmarksskogsmark med klart eller svært klart kildevannspreg (LM-KI_bc) på grunn av tilførsel av vann med tydelige kildevannsegenskaper ("rheogent vann", som er et spesialtilfelle av jordvann, "geogent vann", se beskrivelsen av LM-VT Vanntilførsel for utfyllende opplysninger om begrepsappratet for vanntilførsel til myr). Kildesumpskog finnes vanligvis nedenfor en kilde, der det konsentrerte kildevannet sprer seg utover ei tresatt våtmark. Arter som er typisk for kilder (NA-VC02 Torvkilde og NA-VC03 Grunnkilde) forekommer spredt sammen med typiske myrarter. Eksempler på arter som er vanlige i kildesumpskog, er skogburkne, sumphaukeskjegg Crepis paludosa og vendelrot Valeriana sambucifolia.
Observerbar variasjon innenfor hovedtypens 10 grunntyper kan beskrives ved hjelp av to miljøvariabler (oLKM-er):
LM-TP Torvproduserende evne åpner for å beskrive variasjon på fin romlig skala mellom flekker dominert av moser eller naken torv, med ulik produktivitet og ulike nedbrytningsegenskaper.
*LM-VT Vannilførsel åpner for å beskrive forskjeller i vanntilførsel mellom jordvann i snever betydning (LM-VT_0), elvevann (flommyrskogsmark langs elver, LM-VI_B) eller kildevann (LM-VT_C). Denne forskjellen gir seg ikke nødvendigvis store utslag i artssammensetningen, men den kan være stor nok til å være observerbar. Flommyrer kjennetegnes ved høyt innhold av mineralmateriale (sand og grus) som transporteres med elvevannet og "fanges" i torva under flom.
NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark og NA-VF01 Nedbørsmyr-skogsmark Disse hovedtypene skiller seg med hensyn til vanntilførsel. NA-VF01 tilføres bare vann med nedbøren (LM-VT_E Nedbørvann), mens NA-VB01 myr- og sumpskogsmark i tillegg tilføres jordvann eller elvevann (LM-VI_0B), det vil si vann som har vært i kontakt med fastmark. Nedbørsmyrtorv er svært artsfattig og har lavere konsentrasjoner av mineralnæringsstoffer som Ca2+, Mg2+, N og P og lavere pH (ned mot 3.6) enn kalkfattig jordvannsmyrtorv i samme geografiske område. Dette skyldes at jordvannsmyr mottar jordvann med oppløste næringsstoffer i tillegg til nedbørvannet. Det er likevel ikke mulig å skille hovedtypene entydig på grunnlag av torvkjemi fordi nedbørens kjemiske sammensetning varierer, f.eks. med avstand til havet og graden av eksponering for vind som fører med seg havsalt. NA-VF01 Nedbørsmyr-skogsmark inneholder bare tuenivå og er nesten alltid en åpen, lavvokst furuskog. Artsinventaret er svært likt det vi finner i lyngskog, med dominans av bærlyng-arter Vaccinium spp., men bunnsjiktet inneholder myrarter som klubbetorvmose Sphagnum angustifolium og rusttorvmose Sphagnum fuscum. Skillet mot (jordvanns)myrskogsmark framgår ofte av myras hydrologi (på grunnlag av vurdering av hvilke områder som får tilført jordvann), men kan oftest ses som en tydelig endring i artssammensetningen. Blant arter som indikerer NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark kan nevnes granstarr Carex globularis (i Øst-Norge, langs grensa til Sverige), stormarimjelle Melampyrum pratense, grantorvmose Sphagnum girgensohnii og tvaretorvmose Sphagnum russowii*.
NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark og NA-VF02 Strandsumpskogsmark Disse hovedtypene skiller seg først og fremst med hensyn til vanntilførsel og torvproduksjon. Mens NA-VB01 er et overveiende torvproduserende system, betinget av tilførsel av ordinært fastmarksvann, er NA-VF02 er et overveiende ikke-torvproduserende system som tilføres vann fra større innsjøer eller svært sakteflytende elver (LM-VT_A) eller havvann (LM-VT_D) og som oversvømmes i lengre flomperioder. NA-VF02 Strandsumpskogsmark inkluderer også våtmarksskogsmark øverst i supralittoralbeltet på svært beskyttete steder langs kysten, for eksempel innerst i grunne kiler. NA-VF02 mangler ofte bunnsjikt og har svært grunn torv, eventuelt et jordlag som minner om innsjø-sedimentbunn. Trærne, oftest svartor Alnus glutinosa (i Sør-Norge) eller gråor Alnus incana (i Nord-Norge), står på høye stylter som er "armert" av trærnes røtter.
NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark og NA-VK01 Slåttemyr, se sammenlikning mellom NA-VA01 Åpen jordvannsmyr og NA-VK01 Slåttemyr.
Hovedtypen har samme avgrensning som hovedtypen med samme navn i NiN 2, V2.
Det finnes god kunnskap om hovedtrekkene i variasjon i miljøforhold og artssammensetning innenfor NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark, særlig i Sørøst-Norge, dels på grunn av plantesosiologske (Kielland-Lund 1981) og vegetasjonsøkologiske studier i Norge (Moen 1990, Økland et al. 2001) og i Sverige med stor overføringsverdi til Norge (Fransson 1972). Det er imidlertid behov for mer kunnskap om samvariasjonen mellom utbredelse, artssammensetning og miljøforhold (inkludert hydrologi) i øvrige deler av landet.
Bryn A, Strand G-H, Angeloff M. og Rekdal Y (2018) Land cover in Norway based on an area frame survey of vegetation types. Norsk geografisk Tidsskrift 72: 131-145. Fransson S (1972) Myrvegetation i sydvästra Värmland. Acta phytogeographica suecica 57: 1-133.
Kielland-Lund J (1981) Die Waldgesellschaften SO-Norwegens. Phytocoenologia 9: 53-250. Moen A (1990) The plant cover of the boreal uplands of Central Norway. I. Vegetation ecology of Sølendet nature reserve; haymaking fens and birch woodlands. Gunneria 63: 1-451. Økland RH, Økland T og Rydgren K (2001) Vegetation-environment relationships of boreal spruce swamp forests in Østmarka Nature Reserve, SE Norway. Sommerfeltia 29: 1-190.
