I NiN-systemet typeinndeles myrer både som landformer og som økosystemer. Myra som økosystem beskrives under Våtmarkssystemer under Natursystem. Når myra betraktes som landform, ser vi på dens overflateform, hydrologiske egenskaper og de prosessene som har ført til at myra er dannet. Fordi det bare er på våt mark at det dannes torvlag som er tykke nok til utgjøre en landform, mener vi våtmarkstorv når vi skriver torv her.
Som landformer skiller myrene seg fra landformer i fast fjell og løsmasser, elveløp, innsjøbasseng og isbreer ved at de nesten utelukkende består av lite nedbrutte rester av planter som har vokst på stedet, det vil si torv.
Torv er stedegent akkumulert organisk materiale der minst 30 prosent av tørrvekta består av døde plante- og dyrerester. Det er ingen krav til tykkelse på torvlaget for at den skal kunne kategoriseres som torv. En torvmark er dermed et område med et naturlig akkumulert torvlag på toppen. Torv kan dannes både på permanent våt mark og på fastmark (fastmarkstorv). Det aller meste av torvmarkene i Norge finnes på våt mark og har våtmarksøkosystemer på toppen.
Et torvmassiv gjenspeiler samspillet mellom undergrunnens topografi, vanntilførselen og torvdannende prosesser, og utgjør en hydrologisk enhet. Torvmassiv-inndelingen er derfor på en relativt grov skala. Hovedtyngden av torvmassivene har en utstrekning på 100–1000 meter, men både større og mindre torvmassiv finnes.
I dagligtalen, og til dels også i NiN når det ikke er fare for misforståelser, brukes begrepene myr og torvmark om hverandre. Det er likevel en viktig nyanseforskjell: Torvmark er det tykke laget med akkumulert torv, mens myr er et område med våt torv der det akkumuleres torv i overflatelaget. De aller fleste torvmarker har vegetasjon på toppen som produserer torv, og er derfor også myrer. Unntak er torvmarker som er grøftet eller på andre måter ødelagt slik at de ikke lenger produserer torv. Basert på nyere undersøkelser estimeres myrarealet i Norge til 41 655 km2, og dette er fordelt på 28 777 km2 åpen myr og 12 878 km2 myr- og sumpskog. Det totale torvmarksarealet, inkludert grøftet og på annen måte ødelagt myr, estimeres til 48 655 km2.
I Norge har vi spesielt stor regional naturvariasjon på grunn av variasjon i klima og topografi i et langstrakt land med mye fjell. Dette viser seg også i myrnaturen, blant annet med mange typer torvmarker som har klar regional utbredelse. Eksempel på dette er palsmyr som vi bare finner der det er et kaldt, kontinentalt innlandsklima, og atlantisk høgmyr som vi bare finner i mildt, oseanisk kystklima.
Hierarkiet i Torvmassiv
Torvmassiv har to nivåer: torvmassivgruppe og torvmassivenhet. Gruppene har navn som ender på ‘-torvmassiv’ og er til sammen delt inn i åtte. Inndelingen er gjort på grunnlag av vanntilførsel og viktigste torvmarksdannende prosesser. Overveiende jordvannsmyrer som danner minerogene torvmassiv (det vil si torvmassiv med vanntilførsel fra både nedbør og mineralpåvirket grunnvann eller jordvann) omfatter fire grupper, og torvmassiv dominert av nedbørsmyrer med ombrogen torv (det vil si torv hvor alt vann kommer fra nedbør) omfatter to grupper. De to siste gruppene består av torvmassiv med betydelig innslag av både minerogen og ombrogen torv.
Torvmassivenhetene er definerte på bakgrunn av forskjeller i hydromorfolog, hvordan vannet påvirker og har navn som ender på "myr" eks jordvannsmyr som nevnt i teksten over. I alt er det 22 torvmassivenheter. Mange av enhetene viser stor variasjon i overflateformer, og torvmassiv som er utypiske eller har trekk av to eller flere enheter, er vanlig. Det skyldes blant annet at de fleste torvmassiv i Norge ennå ikke har nådd endepunktet for sin utvikling.
-
Figur - hierarkiet i Torvmassiv
