Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Landformer chevron_right Torvmarksmassiv chevron_right Terrengdekkende massiv

Terrengdekkende massiv

TM-G

Hovedtypegruppe

Terrengdekkende massiv er nedbørsmyrer som følger formen på terrenget, og slik myr kan dekke både skråninger og flate områder. Torvdybden er liten, og torva er sterkt omdanna. Torvmassivenheten TM-G01 Terrengdekkende myr inngår her.

Skillet mellom minerogen og ombrogen markvæte er fundamentalt, og dette er grunnlaget for å skille mellom minerogene torvmassivgrupper på den ene siden, og ombrogene torvmassivgrupper på den andre siden. Ombrogene torvmassivenheter fordeles på to torvmassivgrupper etter om de har en hvelvet torvkuppel av ombrogen torv eller ikke. Terrengdekkende massiv mangler en slik torvkuppel, og myra følger formen på terrenget under.

Terrengdekkende massiv finnes i oseaniske områder fra Rogaland til Troms, og opptrer fra boreonemoral (RM-SO_a) til nordboreal (RM-SO_d) bioklimatisk sone, i sterkt og klart oseanisk seksjon (RM-SE_ab). En betydelig andel av arealet med terrengdekkende myr i Europa finnes i Norge. Terrengdekkende massiv er vanlig i Irland og nordvest i Storbritannia, og finnes også i Bretagne i Frankrike, samt nordvest i Spania. Ellers i verden er kategorien beskrevet fra Kamtsjatkahalvøya, i British Columbia og Alaska, samt i Patagonia.

Det er én torvmassivenhet i gruppa terrengdekkende massiv: TM-G01 Terrengdekkende myr.

Aktuelle forvekslingsenheter er i første rekke TM-B Soligene torvmassiv og TM-H Høgmyrmassiv. Terrengdekkende myr opptrer ofte sammen med soligene myrer som TM-B03 Bakkemyr og høgmyr som TM-H01 Atlantisk høgmyr, og alle overganger mellom disse enhetene finnes. Overganger mot NA-TH01 Avskoget eng og hei og NA-TK03 Kystlynghei er også vanlig.Terrengdekkende myr skilles fra bakkemyr gjennom å ha overveiende ombrogen torv og ombrotrof vegetasjon. Atlantisk høgmyr skiller seg fra terrengdekkende myr ved å ha tykkere torv og en torvkuppel med lite omdanna torv, mens terrengdekkende myr har tynnere, sterkt omdanna torv. Grensa mellom terrengdekkende myr og hei følger grensa mellom våtmarkssystemer og fastmarkssystemer. I praksis er det ofte utfordrende å avgrense disse naturtypene. De kan opptre i mosaikk, gjerne på middels grov lokal skala (partier med utstrekning 10–100 m) og ofte med gradvise overganger.

Denne enheten er ny i NiN versjon 3.

Foss, P. og O’ Connell, C. (2017). Ireland. I H. Joosten, F. Tanneberger og A. Moen (red.), Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation (s. 449-461). E. Schweizerbart’sche Verlagsbuch-handlung, Stuttgart.Grootjans, A., Iturraspe, R., Fritz, C., Moen, A. og Joosten, H. (2014). Mires and mire types of Peninsula Mitre, Tierra del Fuego, Argentina. Mires and Peat 14: 1-20.Hafsten, U. og Solem, T. (1976). Age, origin, and palaeo-ecological evidence of blanket bogs in Nord-Trøndelag, Norway. Boreas 5: 119-141.Hornburg, P. (1973). Måmyra og Husestølmyrene, Hjelmeland kommune. Rogaland. Foreløpig undersøkelse og befaring. Rapport fra Det norske myrselskap. 9 s .Joosten, H., Tanneberger, F. og Moen, A. (red.) (2017). Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation. E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 780 s.Lindsay, R.A. og Clough, J. (2017). United Kingdom. I H. Joosten, F. Tanneberger og A. Moen (red.), Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation (s. 705-720). E. Schweizerbart’sche Verlagsbuch-handlung, Stuttgart.Lyngstad, A., Moen, A. og Øien, D.-I. (2016). Evaluering av naturtyper i Emerald Network. Gjenvoksingsmyr, aapamyr, rikmyr, alpine rikmyrer og pionersamfunn. NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk notat 2016-2: 1-51.Moen, A. (1973). Landsplan for myrreservater i Norge. Norsk geogr. Tidsskr. 27: 173-193.Moen, A. (1983). Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservat-planen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-4: 1-138.Moen, A., Lyngstad, A. og Øien, D.-I. (2011). Kunnskapsstatus og innspill til faggrunnlag for oseanisk nedbørmyr som utvalgt naturtype. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2011-7: 1-62.Pérez, P.H., Sánchez, M.I., Pontevedra-Pombal, X. og Nóvoa-Munõz, J.C. 2017. Spain. I H. Joosten, F. Tanneberger og A. Moen (red.), Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation (s. 639-640 +649-656). E. Schweizerbart’sche Verlagsbuch-handlung, Stuttgart.Solem, T. (1986). Age, origin and development of blanket mires in Sør-Trøndelag, Central Norway. Boreas 15: 101-115.Solem, T. (1989). Blanket mire formation on Haramsøy, Møre & Romsdal, Western Norway. Boreas 18: 221-235.Solem, T. (1991). Blanket mire formation on a drumlin in Nord-Trøndelag, Central Norway. The Holocene 1: 121-127.