Terrengdekkende myr er dominert av nedbørsmyr, som dekker landskapet som et teppe. Torva er grunn og sterkt omdanna fra topp til bunn i torvsøylen. Partier med jordvannsmyr er vanlig i erosjonskanaler, forsenkninger og langs kanten av fastmarksøyer. Enheten finnes bare i oseaniske områder, og er relativt vanlig langs kysten fra Rogaland til Troms.
-
Dag-Inge Øien CC BY-SA 4.0Terrengdekkende myr. Lys brun = ombrogen torv, grå = fastmark (mineraljord og berggrunn).
-
Asbjørn Moen CC BY-SA 4.0Måmyran, Åfjord, Trøndelag.
-
Asbjørn Moen CC BY-SA 4.0Dekkene på Stadlandet, Stad, Sogn og Fjordane.
TM-G01 Terrengdekkende myr er myr som hovedsakelig har ombrogen overflatetorv, og som dekker terrenget som et teppe. Enheten kan dekke høydedrag, platåer og skråninger, og torva er ofte tynn og sterkt omdanna. Terrengdekkende myr kan finnes i flatt lende på toppen av hauger og over rygger, og i skråninger med markert helning. Enheten forekommer over et stort spenn av helningsgrader.Terrengdekkende myr har minerogen torv nederst i torvsøylen, mens overflatetorva de fleste steder er ombrogen. Vannet renner oftest lett av, og torva på terrengdekkende myr tørker jevnlig ut slik at luft kommer til. Dette bidrar til at organisk materiale brytes ned, og torva blir sterkt omdanna.Terrengdekkende myr har for det meste tynn torv (se Utfyllende informasjon).Det er vanlig å finne partier med forekomst av arter som indikerer jordvannspåvirkning. Særlig typisk er dette i forsenkninger i terrenget, langs erosjonskanaler, og ved fastmarksframspring. Erosjon og erosjonskanaler er et vanlig innslag på nedbørsmyrer langs kysten, også på terrengdekkende myr, og dannelse og gjenfylling av disse med ny torv er en del av den naturlige dynamikken. Torv som eroderes og brytes ned kan avgi nok næring til at arter som kjennetegner minerogen vanntilførsel kan etablere seg. Erosjon kan dessuten føre til at torva blir så tynn (eller helt vaska vekk), slik at plantene igjen får tilgang til minerogent grunnvann. Per definisjon kan terrengdekkende myr ha inntil 20 % arealdekning av minerotrof vegetasjon.Terrengdekkende myr har oftest tuedominert overflate, men mangler regelmessige strukturer. Vegetasjonen framviser hele spekteret av variasjon langs LM-TV Tørrleggingsvarighet (mykmatte til tue), men tuenivået (TV_ijk) dekker vanligvis størst areal. Nedbørvann (LM-VT_C) er dominerende, men også jordvannspåvirkete arealer finnes.
Terrengdekkende myr finnes i oseaniske områder fra Rogaland til Troms. Totalarealet i Norge er anslått til ca. 450 km2. Terrengdekkende myr finnes fra boreonemoral (RM-SO_a) til nordboreal (RM-SO_d) bioklimatisk sone, i sterkt og klart oseanisk seksjon (RM-SE_ab). En betydelig andel av arealet med terrengdekkende myr i Europa finnes i Norge, spesielt gjelder dette intakte terrengdekkende myrer. Våre terrengdekkende myrer utgjør den nordøstligste delen av denne torvmassivenhetens utbredelse i Europa og er en nordlig (boreal) utforming som skiller seg klimatisk og utviklingsmessig fra de terrengdekkende myrene lenger sør og vest i Europa.Terrengdekkende myr er vanlig i Irland og nordvest i Storbritannia, og finnes også i Bretagne i Frankrike, samt nordvest i Spania. Ellers i verden er terrengdekkende myr beskrevet fra Kamtsjatkahalvøya, i British Columbia og Alaska, samt i Patagonia. Myrer med likhetstrekk med terrengdekkende myr kan muligens også finnes i fjellkjeder utenfor disse regionene.
Terrengdekkende myr opptrer ofte sammen med TM-B03 Bakkemyr og TM-H01 Atlantisk høgmyr, og alle overganger mellom disse torvmassivenhetene finnes. Overganger mot NA-TH01 Avskoget eng og hei (tidl. boreal hei) og NA-TK03 Kystlynghei er også vanlig. Terrengdekkende myr skilles fra bakkemyr gjennom å ha overveiende ombrogen torv og ombrotrof vegetasjon. Atlantisk høgmyr skiller seg fra terrengdekkende myr ved å ha tykkere torv og en torvkuppel med lite omdanna torv, mens terrengdekkende myr har tynnere, sterkt omdanna torv. Grensa mellom terrengdekkende myr og hei følger grensa mellom våtmarkssystemer og fastmarks-systemer. I praksis er det ofte utfordrende å avgrense disse naturtypene. De kan opptre i mosaikk, gjerne på middels grov lokal skala (partier med utstrekning 10–100 m) og ofte med gradvise overganger.
Terrengdekkende myr er relaltivt godt kartlagt i Sør-Norge, og flere lokaliteter er godt undersøkt. I Norge-Norge er både kartlegging og dokumentasjon av terrengdekkende myr mangelfull.
Identisk med 3TO-TE Terrengdekkende myr
Hornburg (1973) målte dybder ned til 1,5 m på Måmyra i Hjelmeland i Rogaland. Hafsten & Solem (1976) oppgir maksimal torvdybde på ca. 1 m på Salthammersryan (Øvre Forra) i Levanger, Trøndelag. Solem (1986, 1989) oppgir største torv-dybde på henholdsvis 1,2 m på Måmyran i Åfjord, Trøndelag, og 1,15 m på Mannen på Haramsøy, Møre og Romsdal. Alle disse lokalitetene er, eller var, godt utvikla terrengdekkende myrer.Internasjonalt brukes ofte begrepet terrengdekkende myr («blanket bog») i en vid betydning som inkluderer både bakkemyr og andre hovedsakelig minerogene torvmassivenheter (Joosten m.fl. 2017). Særlig vanlig er dette på De britiske øyer (se også beskrivelsen av TM-B03 Bakkemyr). Myrarealer med preg av terrengdekkende myr, men der ombrotrof vegetasjon dekker < 80 %, skal i NiN 3 tilordnes TM-F01 Mellomstillingsmyr.Terrengdekkende myr ser ut til å ha to distinkte utbredelsestyngdepunkter; (1) vintermilde områder i lavlandet i ytre kyststrøk; og (2) nedbørrike områder med langvarig snødekke i mellomboreal og nordboreal sone, et stykke innenfor kysten. Forekomstene er antakelig mye yngre i (1) enn i (2). Den kystnære lavlandsutformingen (1) synes å være betinget av et jevnt fuktig klima med nedbør som både kommer ofte nok og i store nok mengder til at myrene holdes mer eller mindre permanent fuktige. Den mellom- og nordboreale utformingen (2) betinges og opprettholdes av en kjølig, fuktig og kort sommer i kombinasjon med langvarig snødekke.
Måmyran i Åfjord, Trøndelag og Dekkjene i Stad, Vestland er eksempel på lokaliteter med godt utvikla terrengdekkende myr
Foss, P. og O’ Connell, C. (2017). Ireland. I H. Joosten, F. Tanneberger og A. Moen (red.), Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation (s. 449-461). E. Schweizerbart’sche Verlagsbuch-handlung, Stuttgart.Grootjans, A., Iturraspe, R., Fritz, C., Moen, A. og Joosten, H. (2014). Mires and mire types of Peninsula Mitre, Tierra del Fuego, Argentina. Mires and Peat 14: 1-20.Hafsten, U. og Solem, T. (1976). Age, origin, and palaeo-ecological evidence of blanket bogs in Nord-Trøndelag, Norway. Boreas 5: 119-141.Hornburg, P. (1973). Måmyra og Husestølmyrene, Hjelmeland kommune. Rogaland. Foreløpig undersøkelse og befaring. Rapport fra Det norske myrselskap. 9 s. Joosten, H., Tanneberger, F. og Moen, A. (red.) (2017). Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation. E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 780 s. Lindsay, R.A. og Clough, J. (2017). United Kingdom. I H. Joosten, F. Tanneberger og A. Moen (red.), Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation (s. 705-720). E. Schweizerbart’sche Verlagsbuch-handlung, Stuttgart.Lyngstad, A., Moen, A. og Øien, D.-I. (2016). Evaluering av naturtyper i Emerald Network. Gjenvoksingsmyr, aapamyr, rikmyr, alpine rikmyrer og pionersamfunn. NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk notat 2016-2: 1-51.Moen, A. (1973). Landsplan for myrreservater i Norge. Norsk geogr. Tidsskr. 27: 173-193.Moen, A. (1983). Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservat-planen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-4: 1-138.Moen, A., Lyngstad, A. og Øien, D.-I. (2011). Kunnskapsstatus og innspill til faggrunnlag for oseanisk nedbørmyr som utvalgt naturtype. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2011-7: 1-62.Pérez, P.H., Sánchez, M.I., Pontevedra-Pombal, X. og Nóvoa-Munõz, J.C. 2017. Spain. I H. Joosten, F. Tanneberger og A. Moen (red.), Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation (s. 639-640 +649-656). E. Schweizerbart’sche Verlagsbuch-handlung, Stuttgart.Solem, T. (1986). Age, origin and development of blanket mires in Sør-Trøndelag, Central Norway. Boreas 15: 101-115.Solem, T. (1989). Blanket mire formation on Haramsøy, Møre & Romsdal, Western Norway. Boreas 18: 221-235.Solem, T. (1991). Blanket mire formation on a drumlin in Nord-Trøndelag, Central Norway. The Holocene 1: 121-127.