Høgmyrmassiv

Høgmyrmassiv finnes i Norge i første rekke i lavlandet (RM-SO_a boreonemoral til RM-SO_c mellomboreal sone), men med unntak for TM-H02 Kanthøgmyr som har sitt tyngdepunkt i RM-SO_c mellomboreal samt nedre del av RM-SO_d nordboreal sone. Typisk høgmyr finnes først og fremst i områder med nokså kontinentalt klima i lavlandet i Sør-Norge. TM-H01 Atlantisk høgmyr opptrer kystnært i lavlandet fra Agder til Vesterålen, og TM-H02 Kanthøgmyr i et belte litt inn fra kysten fra Rogaland til Helgeland.I Skandinavia finnes TM-H01 Atlantisk høgmyr nesten bare i Norge. Ellers i Europa er enheten relativt vanlig på de Britiske øyer, og den finnes spredt langs kysten av Vest-Europa sørover til nordvestlige Spania. TM-H02 Kanthøgmyr er kun dokumentert sikkert fra Norge. De norske forekomstene av typisk høgmyr er en del av et større utbredelsesområde som strekker seg gjennom midtre og sørlige deler av Sverige og Finland og videre østover i Russland. Høgmyr finnes i store deler av verden, og mye av verdens myrer kan typifiseres som en form for høgmyr. Dette gjelder ikke minst i tropiske strøk der det finnes store områder med trebevokst høgmyr.

Det er seks torvmassivenheter i gruppa høgmyrmassiv, og disse er TM-H01 Atlantisk høgmyr, TM-H02 Kanthøgmyr, TM-H03 Platåhøgmyr, TM-H04 Konsentrisk høgmyr, TM-H05 Skogshøgmyr og TM-H06 Eksentrisk høgmyr.De fire torvmassivenhetene TM-H03 Platåhøgmyr, TM-H04 Konsentrisk høgmyr, TM-H05 Skogshøgmyr og TM-H06 Eksentrisk høgmyr utgjør som nevnt kategorien typisk høgmyr. Typisk høgmyr har en torvkuppel bygd opp av ombrogen torv, ei mer eller mindre åpen myrflate med ombrotrof vegetasjon, en kant med LO-KA kantskog, og en markert LO-LA lagg mot fastmark. «Ekte høgmyr» og «Sentrisk høgmyr» er andre betegnelser som har vært brukt helt eller delvis synonymt med typisk høgmyr. De fire enhetene innen typisk høgmyr skilles på bakgrunn av ulikheter i oppbygning og utseende (morfologi), som i sin tur er relatert til hydrologiske forskjeller. Enhetene har til dels ulik utbredelse, som igjen er relatert til klimatiske faktorer. Dette siste er lettere å observere i f.eks. Sverige og Finland enn i Norge, fordi betingelsene for myrdannelse i større grad er bestemt av terrengforhold og oseanitet hos oss.TM-H01 Atlantisk høgmyr har også torvkuppel, men skiller seg fra typisk høgmyr ved at LO-LA lagg og kantskråning med LO-KA kantskog mangler. TM-H02 Kanthøgmyr har en sterkt hvelva torvkuppel av ombrogen torv som er markert heva over omgivelsene. Torva er djup og sterkt omdanna i hele torvsøylen, og det skiller mot andre høgmyrenheter som har lite omsatt torv, i hvert fall i den ombrogene torvkuppelen.

Aktuelle forvekslingsenheter er i første rekke TM-F Mellomstillingsmassiv og TM-G Terrengdekkende massiv. TM-H01 Atlantisk høgmyr opptrer ofte i veksling med TM-G01 Terrengdekkende myr og TM-F01 Mellomstillingsmyr i store myrlandskap der det er vanskelig å skille torvmassivene fra hverandre. Avgrensingsproblemene skyldes i stor grad at torvdannelsen i oseaniske strøk ikke bare foregår i flatt terreng, men også i områder med betydelig helning. TM-H02 Kanthøgmyr kan lettest forveksles med små torvmarksmassiv av TM-F01 Mellomstillingsmyr, men kan også forveksles med TM-G01 Terrengdekkende myr.Det er vanlig å finne små, nedbørsmyrdominerte torvmassiv som er vanskelige å tilordne til en torvmassivenhet. Vanligvis mangler disse massivene torvkuppel, og de bør da karakteriseres som TM-F Mellomstillingsmassiv. Mange myrer uten klar torvkuppel kan ha høgmyrlignende strukturer og elementer som LO-LA lagg og LO-KA kantskog, men med innslag av jordvannsindikatorer i forsenkningene. Det er nærliggende å anta at dette er myrer som er i ferd med å utvikle seg til ei høgmyr, men som enda ikke har nådd endepunktet for sin utvikling. Det kan imidlertid også godt tenkes at slike myrer er stabile, og ikke vil utvikle seg videre til høgmyr. De tilordnes torvmassivgruppa TM-F Mellomstillingsmassiv.

Denne enheten er ny i NiN versjon 3.