Skogshøgmyr

TM-H05

Hovedtype

Skogshøgmyr har svak hvelving ut fra et sentralt toppunkt, og kantskråning og lagg er svakt utvikla. Skogdannende furu vokser over hele myrflata, som også kan ha svakt utvikla høljer og tuer. Skogshøgmyr finnes i nemoral og boreonemoral sone i østlige, kontinentale deler av Europa, og har få forekomster i Skandinavia.

Skogshøgmyr er en av fire torvmassivenheter som utgjør typisk høgmyr, de andre tre er TM-H03 platåhøgmyr, TM-H04 konsentrisk høgmyr og TM-H06 eksentrisk høgmyr. Skogshøgmyr har svak hvelving, men sentrale deler av myra er klart heva over omgivelsene rundt myra. Det er gradvis overgang mellom myrflate og myrkant, og LO-LA laggen er svakt utvikla eller mangler helt. Hele myra er dekt av furutrær. Kronedekket er tettest i ytre deler, mens tresjiktet oftest er mer glissent sentralt. I motsetning til de andre høgmyrtypene mangler skogshøgmyr åpen myrflate, men svakt utvikla LO-HØ høljer og lave LO-TU tuer kan påtreffes.De typiske skogshøgmyrene forekommer som store myrer med djup torv i flatt terreng. Skogshøgmyr er knyttet til områder med mindre nedbør enn det som er vanlig i områder med andre typer høgmyr, og dette bidrar bl.a. til at laggen er svakt utvikla eller mangler.Vegetasjonen på myrflata kan inneholde hele spekteret av variasjon langs LM-TV tørrleggingsvarighet (mykmatte-tue), mens det langs LM-VT vanntilførsel er nedbørvann (LM-VT_c) som er aktuelt.

Skogshøgmyr har en klart sørøstlig utbredelse, og er knyttet til kontinentale seksjoner innen nemoral og RM-SO_a boreonemoral sone.Skogshøgmyr finnes på Østlandet og i tilgrensende deler av Värmland og lenger sørøst i Sverige. I Fennoskandia er enheten sjelden, og den er mindre typisk utvikla enn lengre sørøst på kontinentet. I Øst-Europa er derimot skogshøgmyr vanlig, f.eks. i Belarus, Ukraina og vestlige Russland. I disse områdene er dette stedvis den dominerende myrtypen.Skogshøgmyrene ligger i folkerike områder med stort arealpress, og det finnes knapt tilbake store, intakte torvmassiv av skogshøgmyr.

Det er begrensa kunnskap om skogshøgmyr i Norge, og det bør gjøres undersøkelser for å dokumentere økologi og utbredelse.

Dette er en ny enhet.

Bøensmosen i Aremark (R. Halvorsen. pers. obs.) er et eksempel på en skogshøgmyr i Norge.

Skogshøgmyr er en enhet med liten variasjon.

Fransson S (1972). Myrvegetation i sydvästra Värmland. Acta Phytogeogr. Suecica 57: 1-133.Joosten H, Tanneberger F og Moen A red. (2017). Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation. E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 780 s. Moen A (1973). Landsplan for myrreservater i Norge. Norsk geogr. Tidsskr. 27: 173-193.Moen A (1983). Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservatplanen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-4: 1-138.Moen A, Lyngstad A og Øien D-I (2011). Faglig grunnlag til handlingsplan for høgmyr i innlandet (typisk høgmyr). NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2011-3: 1-60.Osvald H (1937). Myrar och myrodling. Kooperativa förbundets bokförlag, Stockholm. 404 s. Sjörs H (1948). Myrvegetation i Bergslagen. Acta Phytogeographica Suecica 21: 1-299.Økland RH (1989). Hydromorphology and phytogeography of mires in inner Østfold and adjacent part of Akershus, SE Norway, in relation to SE Fennoscandian mires. Opera Botanica 97: 1-122.