Kanthøgmyr er små torvmassiv med sterkt hvelva torvkuppel som ligger i kanten av et myrkompleks. De har lagg mot fastmark, mens det på motsatt side er helning ned mot sentrum av myrkomplekset. I denne helningen er det mye nedbrutt torv. Kanthøgmyr finnes i litt høyereliggende områder langs store deler av kysten.
-
Asbjørn Moen CC BY-SA 4.0Ved Svartvatnet i Tågdalen, Surnadal, Møre og Romsdal.
-
Dag-Inge Øien CC BY-SA 4.0Kanthøgmyr. Lys brun = ombrogen torv, mørk brun = minerogen torv, grå = fastmark (mineraljord og berggrunn)
TM-H02 kanthøgmyr opptrer som relativt små, nedbørsmyrdominerte torvmassiv i kanten av myrkompleks som ellers er dominert av jordvannsmyr. Slike torvmassiv er ofte bare noen titalls meter på tvers, men er oftest en god del lengre enn dette. Betegnelsen «kanthøgmyr» viser til at torvmassiv av denne typen rent fysisk oftest er plassert i kanten av et myrkompleks, og sier ikke noe om forekomst eller fordeling av strukturer og elementer på myra.Kanthøgmyr har en sterkt hvelva torvkuppel av ombrogen torv som er markert heva over omgivelsene. Torva er djup, og den er sterkt omdanna i hele torvsøylen.Kanthøgmyr har gjerne form som en avlang rygg eller en hestesko, med sterk helning fra toppen av ryggen mot begge sider. Regelmessige strukturer mangler på myrflata. På den ene langsida finnes en markert, smal LO-LA lagg mot fastmark, mens skråningen ned mot tilgrensende jordvannsmyr i sentrum av myrkomplekset gjerne er et LO-ER erosjonsområde preget av erodert, nedbrutt og bar torv.Langs LM-MF myrflatepreg dominerer trinnet myrkant (LM-MF_b) i skråninger med markert helning, mens toppen av ryggen, som utgjør en liten andel av torvmassivets totalareal, har myrflatepreg (LM-MF_c). Myrflata tilføres bare nedbørvann (LM-VT_c), og langs LM-TV tørrleggingsvarighet veksler det mellom tue- og mattevegetasjon. Laggen får derimot tilførsel av minerogent vann (LM-VT_0 jordvann), og hele spekteret av variasjon langs LM-KA kalkinnhold (fattig-rik) og LM-KI kildevannspåvirkning kan finnes.
Kanthøgmyr har sitt tyngdepunkt i RM-SE_b klart oseanisk seksjon, og i RM-SO_c mellomboreal samt nedre del av RM-SO_d nordboreal sone. Dette er områder med mye snø og kort vekstsesong. Torvmassivenheten opptrer i et belte litt inn fra kysten, er dokumentert fra Rogaland til Helgeland, men finnes antakelig også videre nordover.Det ble registrert 78 lokaliteter med kanthøgmyr i Sør-Norge i forbindelse med landsplan for myrreservater, men det finnes ganske sikkert mange forekomster som ennå ikke er kjent. Torvmassiv med kanthøgmyr er små, og sjøl om denne torvmassivenheten anses som relativt vanlig dekker den lite areal. Et arealanslag er 50 km2.Kanthøgmyr er kun dokumentert sikkert fra Norge. Det finnes imidlertid beskrivelser av myrer fra Jämtland som likner på kanthøgmyr slik enheten er definert her, og kanskje dreier også dette seg om kanthøgmyr.
Kanthøgmyr er en særegen torvmassivenhet med liten økologisk variasjon.
TM-H02 kanthøgmyr kan lettest forveksles med små torvmarksmassiv av TM-F01 mellomstillingsmyr, men noen tilfeller kan også forveksles med TM-H høgmyr eller TM-G01 terrengdekkende myr.
Det er vanlig å finne små, nedbørsmyrdominerte torvmassiv som er vanskelig å plassere til torvmassivenhet, f.eks. i kanten av større myrkompleks. Vanligvis mangler disse massivene torvkuppel, og de bør da karakteriseres som mellomstillingsmyr. Små TM-H03 platåhøgmyrer kan også forveksles med TM-H02 kanthøgmyr, men vil ikke ha så omdanna torv, og vanligvis ikke være så preget av erosjon.
Den sterkt omdanna torva skiller kanthøgmyr fra annen høgmyr, men er et fellestrekk med terrengdekkende myr. Terrengdekkende myr har imidlertid ikke så djup torv som kanthøgmyr.
Enheten er identisk med H2 Kanthøgmyr.
Dette er en lite undersøkt myrtype, og det er derfor usikkerhet rundt hvilke økologiske faktorer som styrer utvikling og dynamikk. Ofte finner vi sterkt nedbrutt torv på den sida av kanthøgmyrmassivet som vender inn mot sentrum av myrkomplekset. En hypotese er at typen oppstår i en fase i myrutviklingen der det finner sted omfattende nedbryting av torv. Alt i alt kan vi si at økologien til kanthøgmyr er middels godt forstått, og enheten er relativt dårlig kartlagt i Norge.
Hildebrandt C (2008). Ridge raised bogs in Central Norway – an ecological profile. Diploma thesis, Institute of Botany and Lanscape Ecology, Greifswald. 122 s. Joosten H, Tanneberger F og Moen A red. (2017). Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation. E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 780 s. Lyngstad A, Moen A og Øien D-I (2016). Evaluering av naturtyper i Emerald Network. Gjenvoksingsmyr, aapamyr, rikmyr, alpine rikmyrer og pionersamfunn. NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk notat 2016-2: 1-51.Moen A (1983). Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservatplanen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-4: 1-138.Moen A, Lyngstad A og Øien D-I (2011). Kunnskapsstatus og innspill til faggrunnlag for oseanisk nedbørmyr som utvalgt naturtype. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2011-7: 1-62.Sjörs H (1946). Myrvegetationen i Övre Långanområdet i Jämtland. Arkiv för Botanik 33(6): 1-96, 6 pl, 1 kart.