Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Landformer chevron_right Torvmarksmassiv chevron_right Høgmyrmassiv chevron_right Konsentrisk høgmyr

Konsentrisk høgmyr

TM-H04

Hovedtype

Konsentrisk høgmyr har toppunktet nært sentrum av myra, og rundt dette er høljer og strenger symmetrisk, ringforma ordnet. Typen har kantskog, lagg, og en torvkuppel med djup og lite omsatt torv. Konsentrisk høgmyr finnes bare i indre, sørøstlige deler av Østlandet, og er sjelden også der.

TM-H04 konsentrisk høgmyr er en av fire torvmassivenheter som utgjør typisk høgmyr, de andre tre er TM-H03 platåhøgmyr, TM-H05 skogshøgmyr og TM-H06 eksentrisk høgmyr. Typisk høgmyr har en torvkuppel bygd opp av ombrogen torv, ei mer eller mindre åpen myrflate med nedbørsmyrvegetasjon, en kantskråning med LO-KA kantskog og en markert LO-LA lagg mot fastmark.En ideell konsentrisk høgmyr har regelmessige, konsentriske strukturer (LO-HØ høljer og LO-ST strenger) på myrflata, og de er ordnet rundt et sentralt toppunkt. Myroverflata heller fra toppunktet i alle retninger ut mot kanten, og dette gir et karakteristisk mønster som er lett å se på flybilder. I praksis kan formen på massivet og strukturene være avlange eller avvikende på annet vis, men de følger det samme prinsipielle mønsteret som beskrevet over. LO-HG gjøler er vanlig i høljene. Dette er sekundære vannansamlinger som er dannet i torvkroppen, og framstår som dammer eller små tjern.Myrflatevegetasjonen er ombrotrof (LM-VT vanntilførsel, klasse LM-VT_c nedbørvann) og utspenner hele spekteret av variasjon langs LM-TV tørrleggingsvarighet (mykmatte-tue). På kantskråningen dominerer ombrotrof tuevegetasjon med myrkantpreg (LM-MF myrflatepreg, trinn LM-MF_ab). Laggen har jordvannsmyrvegetasjon, og hele spekteret av variasjon langs LM-KA kalkinnhold (fattig-rik) kan forekomme. I laggen er mykmatte (LM-TV_cd) og fastmatte (LM-TV_efgh) vanligst. Også kildevannspåvirkete partier (LM-KI kildevannspåvirkning) kan forekomme.

Konsentrisk høgmyr finnes bare i indre, sørøstlige deler av Østlandet der de utgjør en liten andel av arealet med typisk høgmyr. Det totale arealet av alle registrerte torvmassiv med konsentrisk høgmyr er ca. 7,4 km2 . Typen forekommer i boreonemoral og sørboreal sone (RM-SO_ab) i svakt oseanisk seksjon samt i overgangsseksjonen (RM-SE_cd).De norske forekomstene av konsentrisk høgmyr ligger i utkanten av et større utbredelsesområde som strekker seg inn i sørlige deler av Sverige. Typen er vanlig og typisk sør i Finland , i østlige deler av de baltiske landene og videre østover i Russland.Høgmyr finnes i store deler av verden, og mye av verdens myrer kan klassifiseres som en form for høgmyr . Dette gjelder ikke minst i tropiske strøk der det finnes store områder med trebevokst høgmyr. På verdensbasis er det imidlertid ikke kjent hvor stor andel av høgmyrene som utgjøres av konsentrisk høgmyr.

TM-H04 konsentrisk høgmyr kan først og fremst forveksles med andre typer høgmyr som TM-H01 atlantisk høgmyr, TM-H03 platåhøgmyr, TM-H05 skogshøgmyr og TM-H06 eksentrisk høgmyr. Eksentrisk høgmyr har imidlertid toppunktet nær en kant, og helning vekk fra kanten. Dette gir opphav til svakt halvbueformete (eksentriske) strukturer. Platåhøgmyr har en plan myrflate med uregelmessige strukturer, eller mangler strukturer. Skogshøgmyr har ingen markert kantskråning, og hele myrflata er trebevokst.Atlantisk høgmyr kan ha konsentriske strukturer, noe som er dokumentert fra Andøya. Myrflata vil i slike tilfeller være svært lik myrflata på konsentrisk høgmyr. Forskjellen ligger i at atlantisk høgmyr mangler LO-KA kantskog og vanligvis også kantskråning og LO-LA lagg.Mange myrer uten klar torvkuppel kan ha høgmyrlignende strukturer og elementer som lagg og kantskog. Innslag av jordvannsindikatorer i forsenkningene er typisk på slike myrer. Det er nærliggende å anta at dette er myrer som er i ferd med å utvikle seg til ei høgmyr, men som enda ikke har nådd endepunktet for sin utvikling. Det kan imidlertid også godt tenkes at slike myrer er stabile, og ikke vil utvikle seg videre til høgmyr. De tilordnes torvmassivenheten TM-F01 mellomstillingsmyr.

Økologien til konsentrisk høgmyr er godt forstått, og utbredelsen er også godt dokumentert. Enheten er systematisk kartlagt i hele det potensielle utbredelsesområdet, som er på Østlandet.

Enheten er identisk med H4 Konsentrisk høgmyr.

Konsentrisk høgmyr er en karakteristisk enhet med liten variasjon.

Aartolahti T (1965). Oberflächenformen von Hochmooren und ihre Entwicklung in Südwest-Häme und Nord-Satakunta. Fennia 93: 1-268, 4 pl.Anderson JAR (1983). The Tropical Peat Swamps of Western Malesia. s. 181-200 i Gore AJP (red.) Ecosystems of the World 4B. Mires: Swamp, Bog, Fen and Moor. Regional studies. Elsevier Scientific Publishing Company, Amsterdam.Ingram HAP (1983). Hydrology. s. 67-158 i Gore AJP (red.) Ecosystems of the World 4A. Mires: Swamp, Bog, Fen and Moor. General studies. Elsevier Scientific Publishing Company, Amsterdam. Joosten H, Tanneberger F og Moen A red. (2017). Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation. E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 780 s. Lyngstad A og Fandrem M (2017). Kartlegging av typisk høgmyr ved hjelp av flybilder. Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder. NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport 2017-3: 1- 89.Lyngstad A, Holm KR, Moen A og Øien D-I (2012). Flybildetolking av høgmyr i Solørområdet, Hedmark. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2012-3: 1-51.Lyngstad A og Vold EM (2015). Kartlegging av typisk høgmyr ved hjelp av flybilder. Østfold, Akershus og sørlige deler av Hedmark. NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport 2015-3: 1-367.Moen A (1973). Landsplan for myrreservater i Norge. Norsk geogr. Tidsskr. 27: 173-193.Moen A (1983). Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservatplanen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-4: 1-138.Moen A, Lyngstad A og Øien D-I (2011). Faglig grunnlag til handlingsplan for høgmyr i innlandet (typisk høgmyr). NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2011-3: 1-60.Ruuhijärvi R (1983). The Finnish mire types and their regional distribution. s. 47-67 i Gore AJP (red.) Ecosystems of the World 4B. Mires: Swamp, Bog, Fen and Moor. Regional studies. Elsevier Scientific Publishing Company, Amsterdam.Rydin H, Sjörs H og Löfroth M (1999). Mires. s. 91-112 i Rydin H, Snoeijs P og Diekmann M (red.) Swedish plant geography. Dedicated to Eddy van der Maarel on his 65th birthday. Acta Phytogeographica Suecica 84.Sjörs H (1948). Myrvegetation i Bergslagen. Acta Phytogeographica Suecica 21: 1-299.Vorren K-D (1970). Nedbørsmyrene og deres verneverdi. Ottar 66: 12-22.Økland RH (1989). Hydromorphology and phytogeography of mires in inner Østfold and adjacent part of Akershus, SE Norway, in relation to SE Fennoscandian mires. Opera Botanica 97: 1-122.