Eksentrisk høgmyr

TM-H06

Hovedtype

Eksentrisk høgmyr har toppunktet nær kanten av myra, og myrflata har halvbueforma høljer og strenger som ligger på tvers av helningsretningen. Typen har kantskog, lagg, og en torvkuppel med djup og lite omsatt torv. Eksentrisk høgmyr finnes i lavlandet på Østlandet og i Trøndelag, og er relativt vanlig der.

TM-H06 eksentrisk høgmyr er en av fire torvmassivenheter som utgjør typisk høgmyr, de andre tre er TM-H03 platåhøgmyr, TM-H04 konsentrisk høgmyr og TM-H05 skogshøgmyr. Typisk høgmyr har en torvkuppel bygd opp av ombrogen torv, ei mer eller mindre åpen myrflate med nedbørsmyrvegetasjon, en kantskråning med LO-KA kantskog og en markert LO-LA lagg mot fastmark.Eksentrisk høgmyr har tydelige strukturer (LO-HØ høljer og LO-ST strenger) på myrflata. Disse er ordnet i et regelmessig eksentrisk mønster, det vil si at de er forma som halvbuer. LO-HG høljegjøler er vanlig å finne. Myras toppunkt ligger nær en av kantene, og et massiv med eksentrisk høgmyr brer seg ofte ut i en vifteform fra dette toppunktet.Myrflatevegetasjonen er ombrotrof (LM-VT Vanntilførsel, klasse LM-VT_c nedbørvann) og utspenner hele spekteret av variasjon langs LM-TV tørrleggingsvarighet (mykmatte-tue). På kantskråningen dominerer ombrotrof tuevegetasjon med myrkantpreg (LM-MF myrflatepreg, trinn LM-MF_ab). Laggen har jordvannsmyrvegetasjon, og hele spekteret av variasjon langs LM-KA kalkinnhold (fattig-rik) kan forekomme. I laggen er mykmatte (LM-TV_cd) og fastmatte (LM-TV_efgh) vanligst. Også kildevannspåvirkete partier (LM-KI kildevannspåvirkning) kan forekomme.

Eksentrisk høgmyr har sitt tyngdepunkt i lavlandet (RM-SO_b sørboreal og nedre del av RM-SO_c mellomboreal sone) på Østlandet, Sørlandet og i Midt-Norge, men finnes også enkelte steder lengre nord eller høyere opp. Dette er den vanligste kategorien typisk høgmyr, med et areal som er estimert til ca. 100 km2. De fleste kjente lokalitetene ligger i svakt oseanisk bioklimatisk seksjon eller i overgangsseksjonen (RM-SE_cd), men noen forekomster er kjent fra klart oseanisk seksjon (RM-SE_b). I litteraturen oppgis det at på Østlandet har eksentrisk høgmyr sitt tyngdepunkt i sørboreal bioklimatisk sone, men samtidig opptrer enheten i et relativt vidt område både geografisk og klimatisk. Dette indikerer at relasjonen til klimatiske variabler bør undersøkes nærmere.De norske forekomstene er en del av et større utbredelsesområde som strekker seg gjennom midtre og sørlige deler av Sverige og Finland og videre østover i Russland. Eksentrisk høgmyr forekommer også i Sentral-Europa.Høgmyr finnes i store deler av verden, og mye av verdens myrer kan typifiseres som en form for høgmyr. Dette gjelder ikke minst i tropiske strøk der det finnes store områder med trebevokst høgmyr. På verdensbasis er det imidlertid ikke kjent hvor stor andel av høgmyrene som utgjøres av platåhøgmyr.

Økologien til eksentrisk høgmyr er godt forstått, og utbredelsen er også godt dokumentert. Enheten er systematisk kartlagt på Østlandet, Sørlandet og på Helgeland, men det gjenstår systematisk kartlegging i Trøndelag. Enheten kan forekomme lenger nord enn Helgeland, men dette er uavklart.

Enheten er identisk med H6 Eksentrisk høgmyr.

Det karakteristiske mønsteret med eksentriske strukturer er lett å kjenne igjen på flybilder.

Eksentrisk høgmyr er en entydig torvmassivenhet med liten variasjon.

Aartolahti T (1965). Oberflächenformen von Hochmooren und ihre Entwicklung in Südwest-Häme und Nord-Satakunta. Fennia 93: 1-268, 4 pl.Anderson JAR (1983). The Tropical Peat Swamps of Western Malesia. s. 181-200 i Gore AJP (red.) Ecosystems of the World 4B. Mires: Swamp, Bog, Fen and Moor. Regional studies. Elsevier Scientific Publishing Company, Amsterdam.Fransson S (1972). Myrvegetation i sydvästra Värmland. Acta Phytogeogr. Suecica 57: 1-133.Ingram HAP (1983). Hydrology. s. 67-158 i Gore AJP (red.) Ecosystems of the World 4A. Mires: Swamp, Bog, Fen and Moor. General studies. Elsevier Scientific Publishing Company, Amsterdam. Joosten H, Tanneberger F og Moen A red. (2017). Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation. E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 780 s. Lyngstad A (2016). Kartlegging av typisk høgmyr ved hjelp av flybilder. Oppland og nordlige deler av Hedmark. NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport 2016-1: 1-93. Lyngstad A og Davidsen AG (2021). Kartlegging av typisk høgmyr ved hjelp av flybilder. Helgeland i Nordland. NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport 2021-5: 1-37.Lyngstad A og Fandrem M (2017). Kartlegging av typisk høgmyr ved hjelp av flybilder. Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder. NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport 2017-3: 1- 89.Lyngstad A, Holm KR, Moen A og Øien D-I (2012). Flybildetolking av høgmyr i Solørområdet, Hedmark. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2012-3: 1-51.Lyngstad A og Vold EM (2015). Kartlegging av typisk høgmyr ved hjelp av flybilder. Østfold, Akershus og sørlige deler av Hedmark. NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport 2015-3: 1-367.Moen A (1973). Landsplan for myrreservater i Norge. Norsk geogr. Tidsskr. 27: 173-193.Moen A (1983). Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservatplanen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-4: 1-138.Moen A, Lyngstad A og Øien D-I (2011). Faglig grunnlag til handlingsplan for høgmyr i innlandet (typisk høgmyr). NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2011-3: 1-60.Ruuhijärvi R (1983). The Finnish mire types and their regional distribution. s. 47-67 i Gore AJP (red.) Ecosystems of the World 4B. Mires: Swamp, Bog, Fen and Moor. Regional studies. Elsevier Scientific Publishing Company, Amsterdam.Rydin H, Sjörs H og Löfroth M (1999). Mires. s. 91-112 i Rydin H, Snoeijs P og Diekmann M (red.) Swedish plant geography. Dedicated to Eddy van der Maarel on his 65th birthday. Acta Phytogeographica Suecica 84.Sjörs H (1948). Myrvegetation i Bergslagen. Acta Phytogeographica Suecica 21: 1-299.Økland RH (1989). Hydromorphology and phytogeography of mires in inner Østfold and adjacent part of Akershus, SE Norway, in relation to SE Fennoscandian mires. Opera Botanica 97: 1-122.