Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Landformer chevron_right Torvmarksmassiv chevron_right Blandingsmyrtorvmassiv

Blandingsmyrtorvmassiv

TM-E

Hovedtypegruppe

Blandingsmyrtorvmassiv er myr med strukturert veksling mellom nedbørsmyr og jordvannsmyr, og med ombrogen torv forutsigbart knyttet til strukturer som strenger, tuer og palser. Torvmassivenhetene TM-E01 Øyblandingsmyr, TM-E02 Palsmyr og TM-E03 Strengblandingsmyr inngår her.

Skillet mellom minerogen og ombrogen markvæte er fundamentalt, og dette er grunnlaget for å skille mellom minerogene torvmassivgrupper på den ene siden, og ombrogene torvmassivgrupper på den andre siden. Her er det imidlertid nyanser, og blandingsmyrene har partier med minerogen og ombrogen torv innen samme torvmassiv. Jordvannsmyr dominerer vanligvis arealmessig på blandingsmyr. På blandingsmyrtorvmassiv finner vi ombrogen torv forutsigbart knyttet til strukturer som LO-ST tuestrenger, LO-TU tuer og LO-PA palser. Felles for disse strukturene med ombrogen overflatetorv er at de er dannet gjennom frostprosesser i allerede etablert minerogen myr.

Blandingsmyrtorvmassiv har en kontinental og nordlig utbredelse, og er knyttet til et tørt og vinterkaldt klima. De norske forekomstene utgjør vestre del av et større, kontinuerlig utbredelsesområde gjennom Sverige, Finland og Russland. Blandingsmyrer opptrer også i kalde, kontinentale strøk i andre verdensdeler.

Det er tre torvmassivenheter i gruppa blandingsmyrtorvmassiv, og disse er TM-E01 Øyblandingsmyr, TM-E02 Palsmyr og TM-E03 Strengblandingsmyr. TM-E03 Strengblandingsmyr har helning og langstrakte strukturer på tvers av helningsretningen, og oppstår utelukkende i områder som i utgangspunktet har soligen markvæte. Dette skiller enheten fra TM-E01 Øyblandingsmyr og TM-E02 Palsmyr. De to sistnevnte har ikke tversgående strukturer, og angis for flate områder, det vil si områder som i utgangspunktet har topogen markvæte. Vi tror dette er det vanlige bildet, men anser at det også kan oppstå øyblandingsmyr og palsmyr på steder med svak helning og soligen markvæte. TM-E02 Palsmyr skilles fra de to andre enhetene på at palsmyr har permanente iskjerner i LO-PA palser.

Aktuell forvekslingsenhet er i første rekke TM-B Soligene torvmassiv, der TM-B05 Strengmyr er soligen myr som kan forveksles med TM-E03 Strengblandingsmyr. Disse skilles ved at TM-E03 Strengblandingsmyr har så høye LO-ST tuestrenger at de får nedbørsmyrforhold på toppen, med ombrotrof vegetasjon og ombrogen torv i det øverste torvlaget. TM-B05 Strengmyr har som regel også større helning enn TM-E03 Strengblandingsmyr (3–5 % mot 1–2 %).

Denne enheten er ny i NiN versjon 3.

Borge AF, Westermann S, Solheim I og Etzelmüller B (2017). Strong degradation of palsas and peat plateaus in northern Norway during the last 60 years. The Cryosphere 11: 1–16.Eurola, S. og Vorren, K. D. (1980). Mire zones and sections in North Fennoscandia. Aquilo Seria Botanica 17: 39-56.Halvorsen R., medarbeidere og samarbeidspartnere (2016). NiN – typeinndeling og beskrivelsessystem for natursystemnivået. Natur i Norge Artikkel 3 (versjon 2.1.0): 1–528.Heiberg, E. (1979). Myrområder i Hedmark fylke. Myrregistreringer i 1978 i forbindelse med verneplan for myrer i Hedmark. Fylkesmannen i Hedmark, Hamar. 177 s.Hofgaard A (2003). Effects of climate change on the distribution and developments of palsa peatlands: background and suggestions for a national monitoring project. NINA Rapport 21: 1-33.Hofgaard A og Myklebost HE (2014). Overvåking av palsmyr. Første gjenanalyse i Ferdesmyra, Øst-Finnmark. Endringer fra 2008 til 2013. NINA Rapport 1035: 1-49.Hofgaard A og Myklebost HE (2015). Overvåking av palsmyr. Andre gjenanalyse i Ostojeaggi, Troms. Endringer fra 2004 til 2014. NINA Rapport 1164: 1-46.Joosten, H., Tanneberger, F. og Moen, A. (red.) (2017). Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation. E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 780 s.Katz NY (1971). Bolota zemnogo shara [Mires of the earth]. Nauka, Moskva, 292 s.Kjellman SE, Axelsson PE, Etzelmüller B, Westermann S og Sannel ABK (2018). Holocene development of subarctic permafrost peatlands in Finnmark, northern Norway. The Holocene 28: 1855-1869.Lindholm, T. (2015). Mikä on aapasuo? [Aapamyr, hva er det?]. Suo 66: 33-38.Lindholm, T. og Heikkilä, R. (2017). Finland. I H. Joosten, F. Tanneberger og A. Moen (red.), Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation (s 376 + 385-394). E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart.Lyngstad, A., Moen, A. og Øien, D.-I. (2016). Evaluering av naturtyper i Emerald Network. Gjenvoksingsmyr, aapamyr, rikmyr, alpine rikmyrer og pionersamfunn. NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk notat 2016-2: 1-51.Masing, V., Botch, M. og Läänelaid, A. 2010. Mires of the former Soviet Union. Wetlands Ecology and Management 18: 397-433.Minke M, Donner N, Karpov N, de Klerk P og Joosten H (2007). Distribution, diversity, development and dynamics of polygon mires: Examples from NE Yakutia (NE Siberia). Peatlands International 2007: 36-40.Moen, A. (1973). Landsplan for myrreservater i Norge. Norsk geogr. Tidsskr. 27: 173-193.Moen, A. (1983). Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservat-planen. – K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-4: 1-138.Moen (1998). Nasjonalatlas for Norge. Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. 199 s.Moen, A., Lyngstad, A. og Øien, D.-I. (2017). Norway. I H. Joosten, F. Tanneberger og A. Moen (red.), Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation (s 536-548). E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart.Nordhagen, R. (1928). Die Vegetation und Flora des Sylenegebietes. I. Die Vegetation. Skrifter Norske Videnskapsakademi Oslo Mat.-Naturv. klasse 1927-1: 1-612.Nordhagen, R. (1943). Sikilsdalen og Norges fjellbeiter: en plantesosiologisk monografi. Bergens museums skrifter 22: 1-607.Næss, T. (1969). Østlandets myrområder – utbredelse og morfologi. – I T. Næss og G. Goffeng (red.), Myrers økologi og hydrologi (s. 75-88). Den norske komite for Den Internasjonale hydrologiske dekade Rapport 1.Næss, T. (1970). Om strengmyrer på Hedemarksvidda. Med oversikt over myrkomplekstyper på Østlandet. Institutt for Jordbunnslære, NLH. 104 s., 5 pl.Persson, Å. (1962). Mire and spring vegetation in an area north of Torneträsk, Torne Lappland, Sweden. II. Habitat conditions. Opera Botanica 6(3): 1-100.Ruuhijärvi, R. (1960). Über die regionale Einteilung der nordfinnischen Moore. Ann. Bot. Soc. Vanamo 31: 1-360.Seppälä M (2006). Palsa mires in Finland. The Finnish Environment 23: 155-162.Seppälä M (2011). Synthesis of studies of palsa formation underlining the importance of local environment and physical characteristics. Quaternary Research 75: 366-370.Sjörs, H. (1946). Myrvegetationen i Övre Långanområdet i Jämtland. Arkiv för Botanik 33(6): 1-96, 6 pl, 1 kart.Sjørs, H. (1967). Nordisk Växtgeografi. 2.opplag. Svenska Bokförlaget, Stockholm. 240 s.Sollid JL og Sørbel L (1974). Palsa bogs at Haugtjørnin, Dovrefjell, South Norway. Norsk geogr. Tidsskr. 28: 53-60.Sollid JL og Sørbel L (1998). Palsa bogs as a climate indicator – Examples from Dovrefjell, southern Norway. Ambio 27: 287-291.Vorren K-D (1979). Vegetational investigations of a palsa bog in northern Norway. Tromura Naturvitenskap 5: 1-181.Åkerman HJ (1982). Observations of palsas within the continuous permafrost zone in eastern Siberia and in Svalbard. Norsk geogr. Tidsskr. 82: 45-51.