Øyblandingsmyr er flat myr med spredte, høye tuer som ligger som «øyer» i ellers jordvanns-dominerte omgivelser. Tuene har karakter av nedbørsmyr, og danner ikke et regelmessig mønster. Øyblandingsmyr har sitt utbredelsestyngdepunkt i nordboreal sone i kontinentale deler av landet.
-
Asbjørn Moen CC BY-SA 4.0Nord for Essandsjøen, Tydal, Trøndelag.
-
Dag-Inge Øien CC BY-SA 4.0Øyblandingsmyr. Lys brun = ombrogen torv, mørk brun = minerogen torv, grå = fastmark (mineraljord og berggrunn).
Torvmassivenheten TM-E01 Øyblandingsmyr er flat myr dominert av minerogen torv og minerotrof vegetasjon, men med spredte, høye tuer («øyer»). Tuene hever seg så mye over grunnvannsspeilet i myra at plantene som vokser på dem ikke har kontakt med det minerogene grunnvannet. Tuene har derfor ombrogen torv, og er dominert av nedbørsmyrvegetasjon.Tuene kan være opptil én meter høye, og får en kjerne av is om vinteren. Dette skjer fordi tuene ofte blåser snøbare i det snøfattige, kontinentale klimaet der øyblandingsmyrene har sin hovedutbredelse. Frost og tele bidrar til dannelsen av store tuer. Torva isolerer mot tining, og tuene kan beholde iskjernen gjennom store deler av året. Det er imidlertid ikke permafrost på øyblandingsmyr, i motsetning til på palsmyr. I vegetasjonen på øyblandingsmyr vil nedbørvann (LM-VT_C) som dominerer på tuene, mens jordvann (LM-VT_0) dominerer de flate partiene som omgir tuene.Både myrflatepreg (LM-MF_cd) og myrkantpreg (LM-MF_ab) kan finnes, men oftest har tuene på øyblandingsmyr myrflatepreg. I jordvannsmyr mellom tuene kan vi finne hele spekteret av variasjon langs LM-KA Kalkinnhold (fra kalkfattig til kalkrik) og LM-KI Kildevannspåvirkning. Langs LM-TV Tørrleggingsvarighet er det systematisk forskjell mellom tuene, som har tuevegetasjon, og resten av myra. Mellom tuene kan vi finne fastmatte- og mykmattevegetasjon, iblant med løsbunn (naken torv).
TM-E01 Øyblandingsmyr er knyttet til et tørt og vinterkaldt klima, der bl.a. frostheving bidrar til at de spesielle strukturene («øyene») dannes. Torvmassivenheten er vanligst i svakt kontinental bioklimatisk seksjon i nordboreal bioklimatisk sone, men den finnes også over skoggrensa, i lavalpin sone.De norske forekomstene av øyblandingsmyr utgjør vestre del av et større, kontinuerlig utbredelsesområde gjennom Sverige, Finland og Russland. Typen opptrer her under de samme klimatiske forholdene som i Norge.
Overgangen fra øyblandingsmyr til TM-E02 Palsmyr med isolerte palser («haugpalsmyr») er gradvis. Skillet mellom øyblandingsmyr og palsmyr trekkes der tuene får permanent iskjerne. Det kan imidlertid være vanskelig å avgjøre om ei tue har en permanent iskjerne, og om det er tele eller permafrost som styrer dynamikken.
Øyblandingsmyr er nokså dårlig undersøkt og dokumentert fra Norge. Det er kartlagt 140 forekomster i Sør-Norge gjennom arbeidet med landsplan for myrreservater (se f.eks. Moen 1983), og typen anses der som relativt uvanlig (Moen m.fl. 2017).Utbredelsen til øyblandingsmyr i Nord-Norge er dårlig kjent, men det er grunn til å anta at største-parten av forekomstene finnes der. Moen (1998) deler Norge inn i myrregioner på grunnlag av dominerende torvmassivenheter. «Bakkemyr- og strengmyrregionen» dekker store deler av mellom- og nordboreal bioklimatisk sone i Nord-Norge. Øyblandingsmyr forekommer også i «fjellmyrregionen». Disse myrregionene dekker størstedelen av det nordnorske landarealet.
Identisk med 3TO-BØ Øyblandingsmyr
Nordhagen (1943) betegner tuenes vegetasjon som «rismyrvegetasjon».Det finske begrepet «pounikko» betegner myr med høye tuer med en iskjerne som holder stand langt utover sommeren (Ruuhijärvi 1963, Lindholm & Heikkilä 2017).
Eurola, s. og Vorren, K. D. (1980). Mire zones and sections in North Fennoscandia. Aquilo Seria Botanica 17: 39-56.Halvorsen R., medarbeidere og samarbeidspartnere (2016). NiN – typeinndeling og beskrivelsessystem for natursystemnivået. Natur i Norge Artikkel 3 (versjon 2.1.0): 1–528.Joosten, H., Tanneberger, F. og Moen, A. (red.) (2017). Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation. E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 780 s. Lindholm, T. og Heikkilä, R. (2017). Finland. I H. Joosten, F. Tanneberger og A. Moen (red.), Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation (s 376 + 385-394). E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart.Masing, V., Botch, M. og Läänelaid, A. 2010. Mires of the former Soviet Union. Wetlands Ecology and Management 18: 397-433.Moen, A. (1973). Landsplan for myrreservater i Norge. Norsk geogr. Tidsskr. 27: 173-193.Moen, A. (1983). Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservat-planen. – K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-4: 1-138.Moen (1998). Nasjonalatlas for Norge. Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. 199 s. Moen, A., Lyngstad, A. og Øien, D.-I. (2017). Norway. I H. Joosten, F. Tanneberger og A. Moen (red.), Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation (s 536-548). E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart.Nordhagen, R. (1928). Die Vegetation und Flora des Sylenegebietes. I. Die Vegetation. Skrifter Norske Videnskapsakademi Oslo Mat.-Naturv. klasse 1927-1: 1-612.Nordhagen, R. (1943). Sikilsdalen og Norges fjellbeiter: en plantesosiologisk monografi. Bergens museums skrifter 22: 1-607.Ruuhijärvi, R. (1960). Über die regionale Einteilung der nordfinnischen Moore. Ann. Bot. Soc. Vanamo 31: 1-360.