Strengblandingsmyr er svakt hellende myr med veksling mellom høye strenger som har nedbørs-myrvegetasjon på toppen og flarker med jordvannsmyr. Strukturene er regelmessige og ligger i rett vinkel på myras helningsretning. Strengblandingsmyr har sitt tyngdepunkt i mellom- og nordboreal sone i kontinentale deler av landet, og er der en nokså vanlig myrtype.
-
Jan Erik Kofoed CC BY-SA 4.0Kvisleflået, Engerdal, Hedmark.
-
Dag-Inge Øien CC BY-SA 4.0Strengblandingsmyr. Lys brun = ombrogen torv, mørk brun = minerogen torv, grå = fastmark (mineraljord og berggrunn), blå = åpent vann (flarkgjøler).
Torvmassivenheten TM-E03 Strengblandingsmyr er svakt hellende myr med strukturer, strenger og flarker, som er tydelig orientert på tvers av myras helningsretning. Strengene er ofte skarpt avgrenset fra flarkene, og det gir myroverflata et enhetlig mønster.Strengene kan være opptil en meter høye, og de er relativt tørre, smale, og ofte lange. Fordi de hever seg mye over grunnvannsspeilet i myra får plantene som vokser på strengene ikke kontakt med det minerogene grunnvannet. Overflatetorva er derfor ombrogen, og vegetasjonen er i hovedsak ombrotrof. Frost og tele bidrar til dannelsen av strenger. Strengene blåser ofte snøbare i det snøfattige, kontinentale klimaet der strengblandingsmyrene har sin hovedforekomst. Dette bidrar til at det bygges opp en kjerne av is i løpet av vinteren. Torva isolerer mot tining, og strengene kan beholde iskjernen gjennom store deler av året. Det er imidlertid ikke permafrost på strengblandingsmyr, i motsetning til på palsmyr.Flarker på strengblandingsmyr er ofte svært våte. De dekker større areal enn strengene, og de blir som regel større og våtere nedover myra, etter hvert som mengden vann som tilføres og skal transporteres gjennom myra øker. Gjøler er permanente vannansamlinger som kan oppstå i torv-kroppen på flere typer myr. Flarkgjøler med åpent vann er svært vanlig på strengblandingsmyr. Flarkene og strengene på ei strengblandingsmyr kan være stabile over lengre tid.Vegetasjonen på strengene i et torvmassiv med strengblandingsmyr preges av nedbørvann (LM-VT_C), mens jordvann (LM-VT_0) karakteriserer flarkene. Vegetasjon med myrflatepreg (LM-MF_cd) såvel som myrkantpreg (LM-MF_ab) kan finnes. Svært høye og breie tuestrenger kan ha vegetasjon med myrkantpreg, med små gran- og/eller furutrær og dominans av bærlyng-arter Vaccinium spp. i feltsjiktet. Tørrere partier med myrkantpreg kan også finnes nær kanten av torvmassivet. Oftest har imidlertid strengene myrflatepreg mens flarkene alltid har myrflatepreg. I flarkene kan vi finne hele spekteret av variasjon langs LM-KA Kalkinnhold (kalkfattig til kalkrik) og LM-KI Kildevannspåvirkning. Langs LM-TV Tørrleggingsvarighet er det systematisk forskjell mellom strenger med tuevegetasjon og flarker dominert av mykmatter. Flarkene kan domineres av torvmoser som vokser i løse matter, ha vegetasjonsfri, naken torvover-flate («løsbunn»), eller være vannfylte (flarkgjøler).
Strengblandingsmyr er vanligst i RM-SE_e Svakt kontinental bioklimatisk seksjon i RM-SO_d nordboreal bioklimatisk sone, men kan også finnes over skoggrensa, i RM-SO_e Lavalpin sone. Strengblandingsmyr er klart klimatisk betinget, og opptrer kun i nedbørfattige områder med kalde vintre.De norske forekomstene av strengblandingsmyr er en del av et større, kontinuerlig utbredelsesområde som strekker seg gjennom Sverige, Finland og Russland. Typen opptrer under de samme klimatiske forholdene gjennom hele dette området.
TM-E03 Strengblandingsmyr kan forveksles med TM-B05 Strengmyr, og overganger mellom disse torvmassivenhetene finnes. Typiske utforminger av strengblandingsmyr og strengmyr skilles ved at strengblandingsmyr har så høye strenger at det blir nedbørsmyrforhold på toppen av dem, med ombrotrof vegetasjon og ombrogen torv. Strengblandingsmyr har en mer markert nordøstlig utbredelse enn strengmyr, og som regel har strengmyr større helning enn strengblandingsmyr (3–5 % vs. 1–2 %).Overgangsformer mellom strengblandingsmyr og TM-E02 Palsmyr forekommer. «Strengpalsmyr» har lange, høye strenger slik som strengblandingsmyr, men palsmyr har strenger med permanent iskjerne (permafrost) som gjerne også er høyere. Slike overgangsformer mellom strengblandingsmyr og palsmyr antas å ha oppstått fra strengblandingsmyr. Skillet mellom strengblandingsmyr og palsmyr trekkes der strengene får permanent iskjerne, men det kan være vanskelig å avgjøre om iskjernen er permanent, og om det er tele eller permafrost som styrer dynamikken.
Strengblandingsmyr er ikke systematisk kartlagt, men gjennom arbeidet med landsplan for myrreservater ble det registrert 63 forekomster i Sør-Norge, se f.eks. Heiberg (1979) og Moen (1983). Lyngstad m.fl. (2016) antar at strengblandingsmyr dekker mindre enn 625 km² i Norge.Utbredelsen i Nord-Norge er dårlig kjent, men vi antar at hoveddelen av de norske forekomstene finnes der. Moen (1998) deler Norge inn i myrregioner på grunnlag av dominerende torvmassiv-enheter. «Bakkemyr- og strengmyrregionen» dekker store deler av mellom- og nordboreal bioklimatisk sone i Nord-Norge. Strengblandingsmyrer forekommer også i «fjellmyrregionen». Disse myrregionene dekker størstedelen av det nordnorske landarealet.
Identisk med 3TO-BS Strengblandingsmyr
Nordhagen (1928, 1943) bruker «rismyrvegetasjon» som betegnelse på vegetasjonen på strengene i strengblandingsmyr.Det finske begrepet «aapamyr» brukes ofte for å beskrive hele myrlandskaper der strengblandings-myr er en av flere torvmassivenheter (Lindholm 2015).
Halvorsen R., medarbeidere og samarbeidspartnere (2016). NiN – typeinndeling og beskrivelsessystem for natursystemnivået. Natur i Norge Artikkel 3 (versjon 2.1.0): 1–528.Heiberg, E. (1979). Myrområder i Hedmark fylke. Myrregistreringer i 1978 i forbindelse med verneplan for myrer i Hedmark. Fylkesmannen i Hedmark, Hamar. 177 s. Joosten, H., Tanneberger, F. og Moen, A. (red.) (2017). Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation. E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 780 s. Lindholm, T. (2015). Mikä on aapasuo? [Aapamyr, hva er det?]. Suo 66: 33-38.Lyngstad, A., Moen, A. og Øien, D.-I. (2016). Evaluering av naturtyper i Emerald Network. Gjenvoksingsmyr, aapamyr, rikmyr, alpine rikmyrer og pionersamfunn. NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk notat 2016-2: 1-51.Masing, V., Botch, M. og Läänelaid, A. 2010. Mires of the former Soviet Union. Wetlands Ecology and Management 18: 397-433.Moen, A. (1973). Landsplan for myrreservater i Norge. Norsk geogr. Tidsskr. 27: 173-193.Moen, A. (1983). Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservat-planen. – K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-4: 1-138.Moen (1998). Nasjonalatlas for Norge. Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. 199 s. Nordhagen, R. (1928). Die Vegetation und Flora des Sylenegebietes. I. Die Vegetation. Skrifter Norske Videnskapsakademi Oslo Mat.-Naturv. klasse 1927-1: 1-612.Nordhagen, R. (1943). Sikilsdalen og Norges fjellbeiter: en plantesosiologisk monografi. Bergens museums skrifter 22: 1-607.Næss, T. (1969). Østlandets myrområder – utbredelse og morfologi. – I T. Næss og G. Goffeng (red.), Myrers økologi og hydrologi (s. 75-88). Den norske komite for Den Internasjonale hydrologiske dekade Rapport 1.Næss, T. (1970). Om strengmyrer på Hedemarksvidda. Med oversikt over myrkomplekstyper på Østlandet. Institutt for Jordbunnslære, NLH. 104 s. , 5 pl.Persson, Å. (1962). Mire and spring vegetation in an area north of Torneträsk, Torne Lappland, Sweden. II. Habitat conditions. Opera Botanica 6(3): 1-100.Ruuhijärvi, R. (1960). Über die regionale Einteilung der nordfinnischen Moore. Ann. Bot. Soc. Vanamo 31: 1-360.Sjörs, H. (1946). Myrvegetationen i Övre Långanområdet i Jämtland. Arkiv för Botanik 33(6): 1-96, 6 pl, 1 kart.Sjørs, H. (1967). Nordisk Växtgeografi. 2.opplag. Svenska Bokförlaget, Stockholm. 240 s.