Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Landformer chevron_right Torvmarksmassiv chevron_right Blandingsmyrtorvmassiv chevron_right Palsmyr

Palsmyr

TM-E02

Hovedtype

Palsmyr er en særegen myrtype med palser som ligger spredt i ellers flat jordvannsmyr. Palser er torvhauger med en kjerne av is, og toppen av palsene har karakter av nedbørsmyr. Palsmyr finnes i nordlige, kontinentale områder, er sterkt klimatisk betinget, og har derfor en begrenset utbredelse.

Palsmyr er en type blandingsmyr som defineres ved forekomst av LO-PA palser, det vil si torvhauger med en kjerne av is. Palsene kan bli opptil 6–7 meter høye og ha varierende utforming. Siden palsene er heva over den omkringliggende myra har vegetasjonen på palsene nedbørsmyrkarakter, mens det mellom palsene vanligvis er jordvannsmyr med minerotrof vegetasjon .Siden palsene oppstår i jordvannsmyr med minerogen torv er torva overveiende minerogen også inne i palsene. Dersom forholdene på toppen av palsen gir grunnlag for torvdannelse, vil det etter hvert dannes et lag med ombrogen overflatetorv. Palser brytes ned og nydannes kontinuerlig. Denne dynamikken er karakteristisk for palsmyr og definerer enheten. Hvis nydanning og ut-smelting av palser opphører i et område, vil området ikke lenger tilfredsstille kriteriene for palsmyr.Det er vanligvis et krav om minst 20 % dekning av nedbørsmyr for å klassifisere en torvmassivenhet som blandingsmyr. Jordvannsmyrer med svært spredt forekomst av typiske palser skal imidlertid regnes til palsmyr uansett om 20 %-kravet er oppfylt eller ikke.Palsmyr opptrer i nordlige eller høyereliggende områder med et kontinentalt klima, det vil si i regioner med korte, kjølige og tørre sommere og lange, kalde vintre med lite snø. Palsmyr finnes bare i områder med årlig gjennomsnittstemperatur lavere enn –1 °C, og med årlig nedbør under 500 mm.Tynt snødekke fremmer utviklingen av palsmyr ved å gi grunnlag for dannelse av permafrost i tuer. Snø isolerer godt, og et tjukt dekke av snø forhindrer oppbygging av iskjerner i palsene. Samtidig må ikke sommeren være for varm, lang eller våt fordi dette er faktorer som gjør at isen smelter ut raskere enn den nydannes.Palsmyr har markerte strukturer med veksling mellom eksisterende LO-PA palser og LO-FG gjøler som ligger igjen som vitnesbyrd om utsmeltede palser. Formen på palsene og gjølene varierer (se nedenfor). Gjølene vil over tid vokse igjen, og framstår ofte som forsenkninger dominert av mykmattevegetasjon.I vegetasjonen mellom palsene kan vi finne hele spekteret av variasjon langs LM-KA kalkinnhold (fattig-rik), LM-TV tørrleggingsvarighet (mykmatte-tue) og LM-MF myrflatepreg (myrkant-myrflate). Langs LM-TV tørrleggingsvarighet er imidlertid dominans av mykmatter (inkludert «løsbunn») vanligst. Palsene er høye tuer (LM-TV_k) som tilføres nedbørvann (LM-VT_C). Fordi palsene stikker opp i områder som ellers er åpne og flate blåser snøen ofte av om vinteren. Toppen av palsene får derfor ofte et preg av vindforstyrrelse (LM-VI vindutsatthet), og vegetasjonen har innslag av arter som er typisk for rabber.Undersøkelser i Finland og Finnmark har vist at de fleste palsmyrene i Fennoskandia har oppstått i løpet av de siste 1000 åra og framveksten av palsmyrer er satt i sammenheng med den lille istida (ca. 1550–1850). I Russland finnes palsmyrer som er datert til 2500–3000 før nåtid.

Palsmyr har et nordlig og et sørlig utbredelsesområde i Norge. Hovedforekomstene av palsmyr finnes i et større område i indre Finnmark og Troms. Det finnes også spredte forekomster i fjordstrøkene i Finnmark, og i Øst-Finnmark finnes palsmyr helt ut til kysten. I Sør-Norge finnes noen enkeltforekomster av palsmyr på Dovrefjell og i fjellområdene videre østover, men her er palsmyr en sjelden torvmassivenhet. Det er angitt palser i myr fra Kapp Linné på Svalbard, men det er usikkert om dette er palsmyr slik vi definerer enheten her.Palsmyr dekker 110 km2 i Finnmark, og et mulig anslag på dekning i Norge kan være 150 km2. Flere studier viser at palsmyrer er i tilbakegang, og en relativt rask reduksjon i palsmyrarealet er derfor forventet som følge av et varmere klima.Palsmyrene i Troms og Finnmark er en del av et større, sammenhengende fennoskandisk utbredelsesområde som strekker seg inn i Sverige, Finland og til Kola. Palsmyr forekommer også på Island. Palsmyrer er vanlige østover i Russland, og finnes i et bredt belte gjennom Sibir, samt i Alaska og Canada.

Palsmyr blir ofte delt i fire undertyper: Haugpalsmyr (domed palsa mires), strengpalsmyr (ribbed palsa mires) og flatpalsmyr (flat palsas) som igjen deles i de to undertypene typisk flatpalsmyr (typical flat palsas) og polygonpalsmyr (polygonal flat palsas). I NiN-sammenheng ser vi på disse som noder i en mer eller mindre kontinuerlig variasjon innenfor palsmyr.Haugpalsmyr er den tradisjonelle palsmyra med de karakteristiske haugforma palsene. Denne utformingen dominerer i det sentrale utbredelsesområdet, f.eks. i Finnmark, men er også angitt fra Svalbard. Strengpalsmyr har palser formet som lange strenger.Flatpalsmyr er myrer på permafrostplatåer, det vil si større områder der permafrosten er kontinuerlig. Denne utformingen mangler haugforma palser, men har mer eller mindre sammenhengende nedbørsmyrvegetasjon. Slike palsmyrer er i litteraturen oppgitt å være vanligst helt sør og helt nord i utbredelsesområdet til palsmyr, og er rapportert fra Svalbard og Dovre. Det kan være grunn til å tro at dette er en heterogen utforming som har ulik dannelseshistorie og ulike egenskaper i sør og nord.

Overganger mot TM-E01 øyblandingsmyr og TM-E03 strengblandingsmyr er vanlig, og enhetene skilles på grunnlag av om det er permanente iskjerner til stede eller ikke. Når tuene/strengene/palsene er små kan det være vanskelig å avgjøre om det er tele eller permafrost som styrer dynamikken.

Enheten er identisk med E2 Palsmyr.

Økologien til palsmyr er godt forstått, og enheten er godt kartlagt særlig i Finnmark. Det er overvåking av palsmyr.

Utformingen polygonpalsmyr har et polygonmønster på overflata som skyldes frostdrevet oppsprekking og dannelse av FL-F01 iskilepolygon i flatpalsmyr. Denne utformingen skilles fra polygonmyr ved at iskilene dannes i torv og ikke i mineraljord. Det kan være grunn til å tro at mye av det som er ført til polygonmyr egentlig er polygonpalsmyr. Verken polygonmyr eller polygonpalsmyr er dokumentert fra Norge.Store flatpalsmyrer kan ha høgmyrlignende trekk som LO-SF strenger, LO-HØ høljer og LO-LA lagg, men skilles fra TM-H høgmyr ved at det er permafrosten som styrer vasshusholdninga. Det er ikke dokumentert eksempler på denne utformingen av flatpalsmyr fra Norge.

Borge AF, Westermann S, Solheim I og Etzelmüller B (2017). Strong degradation of palsas and peat plateaus in northern Norway during the last 60 years. The Cryosphere 11: 1–16.Joosten H, Tanneberger F og Moen A red. (2017). Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation. E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 780 s. Hofgaard A (2003). Effects of climate change on the distribution and developments of palsa peatlands: background and suggestions for a national monitoring project. NINA Rapport 21: 1-33.Hofgaard A og Myklebost HE (2014). Overvåking av palsmyr. Første gjenanalyse i Ferdesmyra, Øst-Finnmark. Endringer fra 2008 til 2013. NINA Rapport 1035: 1-49.Hofgaard A og Myklebost HE (2015). Overvåking av palsmyr. Andre gjenanalyse i Ostojeaggi, Troms. Endringer fra 2004 til 2014. NINA Rapport 1164: 1-46.Katz NY (1971). Bolota zemnogo shara [Mires of the earth]. Nauka, Moskva, 292 s. Kjellman SE, Axelsson PE, Etzelmüller B, Westermann S og Sannel ABK (2018). Holocene development of subarctic permafrost peatlands in Finnmark, northern Norway. The Holocene 28: 1855-1869.Minke M, Donner N, Karpov N, de Klerk P og Joosten H (2007). Distribution, diversity, development and dynamics of polygon mires: Examples from NE Yakutia (NE Siberia). Peatlands International 2007: 36-40.Moen A (1973). Landsplan for myrreservater i Norge. Norsk geogr. Tidsskr. 27: 173-193.Seppälä M (2006). Palsa mires in Finland. The Finnish Environment 23: 155-162.Seppälä M (2011). Synthesis of studies of palsa formation underlining the importance of local environment and physical characteristics. Quaternary Research 75: 366-370.Sollid JL og Sørbel L (1974). Palsa bogs at Haugtjørnin, Dovrefjell, South Norway. Norsk geogr. Tidsskr. 28: 53-60.Sollid JL og Sørbel L (1998). Palsa bogs as a climate indicator – Examples from Dovrefjell, southern Norway. Ambio 27: 287-291.Vorren K-D (1979). Vegetational investigations of a palsa bog in northern Norway. Tromura Naturvitenskap 5: 1-181.Åkerman HJ (1982). Observations of palsas within the continuous permafrost zone in eastern Siberia and in Svalbard. Norsk geogr. Tidsskr. 82: 45-51.