-
Anders Lyngstad CC BY-SA 4.0Bakkemyr. Fivesenget i Kvamsfjellet, Steinkjer, Trøndelag.
Skillet mellom minerogen og ombrogen markvæte er fundamentalt, og dette er grunnlaget for å skille mellom minerogene torvmassivgrupper på den ene siden, og ombrogene torvmassivgrupper på den andre siden. De minerogene torvmassivgruppene skiller vi fra hverandre på bakgrunn av forskjeller i vannets opphav og bevegelse, og felles for soligene torvmassiv er at de har hellende overflate, hellende grunnvannsspeil og at vannet er i bevegelse.
Soligene torvmassiv forekommer i hele landet og har ingen klar geografisk eller bioklimatisk fordeling som torvmassivgruppe. De enkelte torvmassivenhetene i gruppa har imidlertid ofte klare, og ulike, utbredelsesmønstre. Soligene torvmassiv er vanlig i Europa og andre deler av verden.
Det er fem torvmassivenheter i gruppa soligene torvmassiv, og disse er TM-B01 Slakmyr, TM-B02 Gjennomstrømningsmyr, TM-B03 Bakkemyr, TM-B04 Flarkmyr og TM-B05 Strengmyr. I denne torvmassivgruppa går det et skille mellom de tre første enhetene som ikke har strukturer på overflata og de to siste som har strukturer på overflata. Alle enhetene i gruppa har hellende overflate og grunnvannsspeil, men helningsgraden varierer mye. Dette påvirker vannets bevegelser, som i sin tur påvirker oppbyggingen av torv og dannelsen av strukturer.TM-B03 Bakkemyr har relativt grunn og mye omdanna torv, og opptrer i områder med langvarig snødekke. Vannstanden varierer mye gjennom året, og hele torvprofilet kan tørke ut i perioder. TM-B02 Gjennomstrømningsmyr har løs og lite omdanna torv, og opptrer der det er stabilt høy vannstand. Det er ikke alltid lett å avgjøre hvilken av disse to enhetene man har å gjøre med, og prøver av torv eller hydrologiske målinger kan være nødvendig. TM-B01 Slakmyr er en ny enhet som innføres for å fange opp soligene myrer som verken passer inn under TM-B02 Gjennomstrømningsmyr eller TM-B03 Bakkemyr, og kan ses på som en samlesekk. En pragmatisk tilnærming for å skille TM-B03 Bakkemyr fra TM-B01 Slakmyr og TM-B02 Gjennomstrømningsmyr er å måle helning: TM-B03 Bakkemyr har helning > 3° , mens de to andre enhetene har helning < 3°.Både TM-B04 Flarkmyr og TM-B05 Strengmyr har langstrakte strukturer på tvers av helningsretningen. TM-B04 Flarkmyr har LO-FL flarker og lave LO-SF mattestrenger, mens TM-B05 Strengmyr har LO-FL flarker og markerte LO-ST tuestrenger. Strukturene på TM-B05 Strengmyr er altså mer markerte, og høydeforskjellen mellom strenger og flarker er større.
Aktuelle forvekslingsenheter er i første rekke TM-A Topogene torvmassiv, TM-D Flommyrtorvmassiv og TM-E Blandingsmyrtorvmassiv. Flommyrene skilles fra de soligene myrene på at de tilføres vann fra innsjøer, elver eller bekker (limnogen markvæte), eller saltvann som kommer inn med tidevannet (thalassogen markvæte). Topogene myrer har plant grunnvannsspeil (topogen markvæte), og vannet er stagnerende.TM-B05 Strengmyr er soligen myr som kan forveksles med TM-E03 Strengblandingsmyr. Disse skilles ved at TM-E03 Strengblandingsmyr har så høye LO-ST tuestrenger at de får nedbørsmyrforhold på toppen, med ombrotrof vegetasjon og ombrogen torv i det øverste torvlaget. TM-B05 Strengmyr har som regel også større helning enn TM-E03 Strengblandingsmyr (3–5 % mot 1–2 %).
Denne enheten er ny i NiN versjon 3.
Booberg, G. (1930) . Gisselåsmyren. Norrl. Handbibl. Upps. 12: 1-329, 1 kart.Cajander, A. K. (1913). Studien über die Moore Finlands. Acta Forestalia Fennica 2(3): 1-208. Edvardsen H, Elvebakk A, Øvstedal DO, Prøsch-Danielsen L, Schwencke JT og Sveistrup T (1988). A peat-producing Empetrum heath in coastal North Norway. Arct. alp. Res. 20: 299-309. Foster, D. R. og Fritz, S. C. (1987). Mire development, pool formation and landscape processes on patterned fens in Dalarna, central Sweden. J. Ecol. 75: 409-437. González VT, Junttila O, Lindgård B, Reiersen R, Trost K og Bråthen KA (2015). Batatasin-III and the allelopathic capacity of Empetrum nigrum. Nord. J. Bot. 33: 225-231. Grootjans A, Iturraspe R, Fritz C, Moen A og Joosten H (2014). Mires and mire types of Peninsula Mitre, Tierra del Fuego, Argentina. Mires and Peat 14: 1-20.Halvorsen R, medarbeidere og samarbeidspartnere (2016). NiN – typeinndeling og beskrivelsessystem for natursystemnivået. Natur i Norge Artikkel 3 (versjon 2.1.0): 1–528.Havas R (1961). Vegetation und ökologie der ostfinnischen Hangmoore. Ann. Bot. Soc. Vanamo 31-1: 1-188.Joosten, H., Tanneberger, F. og Moen, A. (red.) (2017). Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation. E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 780 s.Lindholm, T. (2015). Mikä on aapasuo? [Aapamyr, hva er det?]. Suo 66: 33-38.Lyngstad A, Moen A og Øien D-I (2016). Evaluering av naturtyper i Emerald Network. Gjenvoksingsmyr, aapamyr, rikmyr, alpine rikmyrer og pionersamfunn. NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk notat 2016-2: 1-51.Masing, V., Botch, M. og Läänelaid, A. 2010. Mires of the former Soviet Union. Wetlands Ecology and Management 18: 397-433.Moen A (1970a). Myr- og kildevegetasjon på Nordmarka – Nordmøre. Hovedfagsoppgave Univ. Trondheim. 245 s. Upubl.Moen A (1970b). Myrundersøkelser i Østfold, Akershus, Oslo og Hedmark. Rapport i forbindelse med Naturvernrådets landsplan for myrreservater og IBT-CT-Telmas myrundersøkelser i Norge. K. Norske Vidensk. Selsk. Mus., Trondheim. Rapp. utenom serie. 90 s., 22 pl.Moen, A. (1973). Landsplan for myrreservater i Norge. Norsk geogr. Tidsskr. 27: 173-193.Moen A (1983). Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservatplanen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-4: 1-138.Moen A (1990). The plant cover of the boreal uplands of Central Norway. I. Vegetation ecology of Sølendet nature reserve; haymaking fens and birch woodlands. Gunneria 63: 1-451.Moen (1998). Nasjonalatlas for Norge. Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. 199 s.Moen, A. og Pedersen, A. (1981). Myrundersøkelser i Agder-fylkene og Rogaland i forbindelse med den norske myrreservatplanen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1981-7: 1-252Næss, T. (1970). Om strengmyrer på Hedemarksvidda. Med oversikt over myrkomplekstyper på Østlandet. Institutt for Jordbunnslære, NLH. 104 s., 5 pl.Persson Å (1961). Mire and spring vegetation in an area north of Torneträsk, Torne Lappland, Sweden. I. Description of the vegetation. Opera Botanica 6(1): 1-187.Persson, Å. (1962). Mire and spring vegetation in an area north of Torneträsk, Torne Lappland, Sweden. II. Habitat conditions. Opera Botanica 6(3): 1-100.Ruuhijärvi, R. (1960). Über die regionale Einteilung der nordfinnischen Moore. Ann. Bot. Soc. Vanamo 31: 1-360.Sjörs, H. (1946). Myrvegetationen i Övre Långanområdet i Jämtland. Arkiv för Botanik 33(6): 1-96, 6 pl, 1 kart.Sjörs H (1948). Myrvegetation i Bergslagen. Acta Phytogeographica Suecica 21: 1-299.Succow M (1988). Landschaftsökologische Moorkunde. Jena: Fischer. 340 s.Succow M og Jeschke L (1990). Moore in der Landschaft, 2. Auflage. Harri Deutsch, Frankfurt am Main. 268 s.Succow M og Jeschke L (2021). Deutschlands Moore. Ihr Schicksal in unserer Kulturlandschaft. Natur+Text, Rangsdorf. 544 s.Succow M og Joosten H red. (2001). Landschaftsökologische Moorkunde. 2. Auflage. E. Schweizer-bart'sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 622 s.Succow M og Lange E (1984). The mire types of the German Democratic Republic. S. 149-175 i Moore PD (red.) European mires. Academic Press, London.Økland, R. H. (1989). Hydromorphology and phytogeography of mires in inner Østfold and adjacent part of Akershus, SE Norway, in relation to SE Fennoscandian mires. –Opera Botanica 97: 1-122.Zackrisson O og Nilsson M-C (1992). Allelopathic effects by Empetrum hermaphroditum on seed germination of two boreal tree species. Can. J. For. Res. 22: 1310-1319.