Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Landformer chevron_right Torvmarksmassiv chevron_right Soligene torvmassiv chevron_right Strengmyr

Strengmyr

TM-B05

Hovedtype

Strengmyr er hellende jordvannsmyr med regelmessig veksling mellom lange, smale strenger og våte, flate forsenkninger (flarker) som er orientert på tvers av myras helningsretning. Strengmyr har sitt tyngdepunkt i mellomboreal og nordboreal bioklimatisk sone i kontinentale deler av landet, og er der en vanlig myrtype

Torvmassivenheten TM-B05 Strengmyr er hellende myr med minerogen torv og strukturer som er tydelig orientert på tvers av myras helningsretning. De dominerende strukturene er strenger med fastmatte- eller tuevegetasjon, og flarker med mattevegetasjon, løsbunn eller gjøler med åpent vann. Strenger og flarker veksler regelmessig og gir myra et enhetlig overflatemønster. Strengene er smale og ofte lange. Flarkene dekker oftest et større areal enn strengene, og blir som regel større nedover myra. Flarkene og strengene på ei strengmyr kan være ganske stabile over tid.Strengene kan være mange desimeter høye, og frost og tele bidrar til dannelsen og utviklingen. På strengmyr tilhører vegetasjonen på strengene oftest øvre fastmatte eller nedre tue, mens flarkene har mykmattevegetasjon, bar torv med lav dekning av planter («løsbunn»), eller åpent vann. Gjøler er små myrpytter som kan oppstå i torvkroppen på flere typer myr, også på strengmyr. Flarkgjøler er betegnelsen på slike sekundære, permanente vannansamlinger i minerogen torv. De oppstår på myroverflater der vannet blir stående lenge, og er vanlige.I vegetasjonen på et torvmassiv med strengmyr kan vi finne hele spekteret av variasjon langs LM-KA Kalkinnhold, LM-KI Kildevannspåvirkning, LM-MF Myrflatepreg, og LM-TV Tørrleggingsvarighet. Strenger og flarker opptrer imidlertid kun på deler av myra som har myrflatepreg. Langs LM-TV Tørrleggingsvarighet er det systematisk forskjell mellom strenger med øvre fastmatte- eller tuevegetasjon, og flarker med løsbunn-, mykmatte-, eller nedre fastmattevegetasjon.

Strengmyr er vanligst i RM-SO_c mellomboreal og RM_SO_d nordboreal bioklimatiske sone i indre, mer kontinentale deler av landet (fra RM_SE_d overgangsseksjon til RM_SE_e svakt kontinental seksjon). I kontinentale fjellområder finnes strengmyrer til litt over skoggrensa.De norske forekomstene av strengmyr er en del av et større, kontinuerlig utbredelsesområde som strekker seg gjennom Sverige, Finland og Russland. Enheten opptrer under de samme klimatiske forholdene gjennom hele dette området.

Det er gradvise overganger mellom TM-B01 Slakmyr, TM-B03 Bakkemyr, TM-B04 Flarkmyr, TM-B05 Strengmyr og TM-E03 Strengblandingsmyr. Slakmyr og bakkemyr skiller seg fra strengmyr ved å ha en jevn hellende overflate uten markerte fohøyninger eller forsenkninger. Strengmyr skilles fra flarkmyr ved at flarkmyr mangler forhøyede strenger eller har lave strenger med fastmattevegetasjon mellom flarkene. Strengmyr har markerte, tydelige strenger som har vokst i høyden, med øvre fastmatte- eller tuevegetasjon.Strengmyr kan også forveksles med strengblandingsmyr. Disse skilles ved at strengblandingsmyr har så høye strenger at de får nedbørsmyrforhold på toppen, med ombrotrof vegetasjon og ombrogen torv i det øverste torvlaget. Strengmyrer har som regel også større helning enn strengblandingsmyr (3–5 % mot 1–2 %).

Enheten er ikke systematisk kartlagt, men gjennom arbeidet med landsplan for myrreservater ble det registrert 352 forekomster i Sør-Norge, se f.eks. Heiberg (1979) og Moen (1983). Lyngstad m.fl. (2016) antar at strengmyr utgjør om lag 15 % av arealet med jordvannsmyr, og at det finnes mer enn 1500 torvmassiv av denne typen i Norge. De sørligste dokumenterte strengmyrene i Nord-Europa finner vi i Agder (Moen & Pedersen 1981).Utbredelsen av strengmyr i Nord-Norge er dårlig kjent, men det er grunn til å anta at enheten utgjør en stor del av myrarealet der. Moen (1998) deler Norge inn i myrregioner på grunnlag av dominerende torvmassivenheter. «Bakkemyr- og strengmyrregionen» dekker store deler av mellom- og nordboreal bioklimatisk sone, både i Sør- og i Nord-Norge. Strengmyrer forekommer også i «fjell-myrregionen». Disse myrregionene dekker til sammen størstedelen av det nordnorske landarealet.

Enheten inngikk som en del av 3TO_ST Strengmyr

I flarkene på strengmyr er torvtilveksten liten (eller mangler), først og fremst fordi de torvdannende plantene er torvmoser som vokser i løse matter (f.eks. vasstorvmose Sphagnum cuspidatum). Disse har liten produksjon. Isskuring, algepåvekst og andre prosesser bidrar til å destabilisere de løse torvmosemattene. Over tid kan nedbrytningsprosser i torva sørge for at flarken utvider seg både horisontalt og i dybden.Det finske begrepet «aapamyr» benyttes ofte om strengmyr (f.eks. Ruuhijärvi 1960), men i andre sammenhenger brukes aapamyr-begrepet for å beskrive hele myrlandskaper (myrkompleks) med strengmyr som en av flere torvmassivenheter (Lindholm 2015).

Foster, D. R. og Fritz, s. C. (1987). Mire development, pool formation and landscape processes on patterned fens in Dalarna, central Sweden. J. Ecol. 75: 409-437.Joosten, H., Tanneberger, F. og Moen, A. (red.) (2017). Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation. E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 780 s. Lindholm, T. (2015). Mikä on aapasuo? [Aapamyr, hva er det?]. Suo 66: 33-38.Masing, V., Botch, M. og Läänelaid, A. 2010. Mires of the former Soviet Union. Wetlands Ecology and Management 18: 397-433.Moen, A. (1973). Landsplan for myrreservater i Norge. Norsk geogr. Tidsskr. 27: 173-193.Moen (1998). Nasjonalatlas for Norge. Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. 199 s. Moen, A. og Pedersen, A. (1981). Myrundersøkelser i Agder-fylkene og Rogaland i forbindelse med den norske myrreservatplanen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1981-7: 1-252Næss, T. (1970). Om strengmyrer på Hedemarksvidda. Med oversikt over myrkomplekstyper på Østlandet. Institutt for Jordbunnslære, NLH. 104 s. , 5 pl.Persson, Å. (1962). Mire and spring vegetation in an area north of Torneträsk, Torne Lappland, Sweden. II. Habitat conditions. Opera Botanica 6(3): 1-100.Ruuhijärvi, R. (1960). Über die regionale Einteilung der nordfinnischen Moore. Ann. Bot. Soc. Vanamo 31: 1-360.Sjörs, H. (1946). Myrvegetationen i Övre Långanområdet i Jämtland. Arkiv för Botanik 33(6): 1-96, 6 pl, 1 kart.