Gjennomstrømningsmyr

TM-B02

Hovedtype

Gjennomstrømningsmyr er svakt hellende jordvannsmyr med lite omdanna torv. Grunnvannsnivået er relativt konstant, og vannet siger hovedsakelig gjennom den løse torva under overflata. Gjennomstrømningsmyr er en lavlandstype som opptrer i områder med god og jamn vanntilgang, slik som nedenfor kilder. Den forekommer i Norge, men er ikke godt dokumentert.

TM-B02 Gjennomstrømningsmyr forekommer i hellende terreng. Vanligvis er helningen 1-3°, men også større helning forekommer. Gjennomstrømningsmyr finnes i områder med god vanntilgang som er jevnt fordelt gjennom året slik at vannstanden i myra blir konstant høy. Dødt plantemateriale når derfor raskt ned til den permanent vannmettete sonen, og nedbrytingen hemmes. Gjennomstrømningsmyra har løs og lite nedbrutt torv med store porer og stor evne til å lede vann. Enheten finnes gjerne nedenfor kilder eller i områder med mer diffuse grunnvannsframspring.

Vi mangler kunnskap om utbredelsen til gjennomstrømningsmyr i Norge, men anser at enheten i hvert fall finnes i lavlandet på Østlandet. Gjennomstrømningsmyr mangler nok i snørike områder som har vårflom, og den ser ut til å mangle i kontinentale områder. Vi er også usikre på hvor langt nord gjennomstrømningsmyr forekommer. Det synes rimelig at boreonemoral til sørboreal bioklimatisk sone (RM_SO_a og RM_SO_b) og klart oseanisk seksjon til overgangsseksjon (RM_SE_b til RM_SE_d) dekker hovedutbredelsen.Myrer som ligger nedenfor stabile kilder har jevn tilførsel av kildevann gjennom året. De har ofte høy produksjon av grasvekster, og økologiske forhold som i store trekk likner på de som er beskrevet for gjennomstrømningsmyr. Det er mulig at slike kildemyrområder bør klassifiseres som gjennomstrømningsmyr, også om de ligger i en annen bioklimatisk region enn der vi anser at tyngdepunktet for utbredelsen av gjennomstrømningsmyr ligger. Dette gjelder bl.a. kildemyrer på reservatene Sølendet og Tågdalen i Midt-Norge.Dette er den vanligste myrtypen i mange områder i mellomeuropeiske land som Polen og Tyskland, men mange lokaliteter er ødelagt eller sterkt påvirket av inngrep.

Det er begrensa kunnskap om gjennomstrømningsmyr i Norge, og det bør gjøres undersøkelser for å dokumentere økologi og utbredelse.

TM-B02 Gjennomstrømningsmyr har en ny definisjon i NiN 3 sammenlignet med GS Gjennomstrømningsmyr i NiN 2. GS Gjennomstrømningsmyr omfattet alle soligene myrer med helning < 3°, mens vi i NiN 3 anvender en snevrere definisjon som tilsvarer den mellomeuropeiske forståelsen av gjennomstrømningsmyr. En stor andel av myrene som ble ført til GS Gjennomstrømningsmyr i NiN 2 skal overføres til TM-B01 Slakmyr i NiN 3.

Gjennomstrømningsmyr har tradisjonelt vært brukt som en betegnelse på en hydrologisk myrtype, og senere også om en hydrogenetisk myrtype. Gjennomstrømningsmyrene er særlig beskrevet og dokumentert gjennom arbeider fra det tyske myrmiljøet. Vi anerkjenner gjennomstrømningsmyr som en hydromorfologisk torvmassivenhet. Korrekt identifisering av gjennomstrømningsmyr og andre myrtyper som i prinsippet er hydrogenetisk definert, krever vanligvis omfattende feltarbeid, med torvstikking og hydrologiske målinger. Hydrogenetiske myrtyper er derfor vanskelige å bruke ved kartlegging som krever rask oversikt over typer av myr.Gjennomstrømningsmyr ble ikke skilt ut i arbeidet med landsplan for myrreservater i Norge. Lokaliteter av denne typen ble der inkludert enten i flatmyr eller i bakkemyr, avhengig av om helningen var mindre eller større enn 3°.

Slåttmyra i Nittedal, Langemyr i Halden og Nordre Rødvannsmyra i Marker er eksempler på lokaliteter som sannsynligvis tilhører denne typen.

Gjennomstrømningsmyr (percolation mire) deles ofte i en minerogen type (percolation fen) som er vanlig i Europa, og en ombrogen type (percolation bog) som bare er beskrevet fra Georgia.

Joosten H, Tanneberger F og Moen A red. (2017). Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation. E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 780 s. Moen A (1970a). Myr- og kildevegetasjon på Nordmarka – Nordmøre. Hovedfagsoppgave Univ. Trondheim. 245 s. Upubl.Moen A (1970b). Myrundersøkelser i Østfold, Akershus, Oslo og Hedmark. Rapport i forbindelse med Naturvernrådets landsplan for myrreservater og IBT-CT-Telmas myrundersøkelser i Norge. K. Norske Vidensk. Selsk. Mus., Trondheim. Rapp. utenom serie. 90 s. , 22 pl.Moen A (1983). Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservatplanen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-4: 1-138.Moen A (1990). The plant cover of the boreal uplands of Central Norway. I. Vegetation ecology of Sølendet nature reserve; haymaking fens and birch woodlands. Gunneria 63: 1-451.Succow M (1988). Landschaftsökologische Moorkunde. Jena: Fischer. 340 s. Succow M og Jeschke L (1990). Moore in der Landschaft, 2. Auflage. Harri Deutsch, Frankfurt am Main. 268 s. Succow M og Jeschke L (2021). Deutschlands Moore. Ihr Schicksal in unserer Kulturlandschaft. Natur+Text, Rangsdorf. 544 s. Succow M og Joosten H red. (2001). Landschaftsökologische Moorkunde. 2. Auflage. E. Schweizer-bart'sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 622 s. Succow M og Lange E (1984). The mire types of the German Democratic Republic. s. 149-175 i Moore PD (red.) European mires. Academic Press, London.