Bakkemyr

Bakkemyr er svært vanlig fra mellomboreal til lavalpin bioklimatisk sone (RM-SO_c til RM-SO_e) i hele landet. Det har blitt estimert at bakkemyr utgjør ca. 40 % av arealet med jordvannsmyr i Norge, og vi regner dette som vår vanligste torvmassivenhet. Norge har en stor del av det samla arealet med bakkemyr i Europa, og spesielt gjelder dette de bratte bakkemyrene med > 20° helning.Bakkemyr finnes også i deler av Sverige, men det er kun i grensetraktene mot Norge at typen er vanlig. Det finnes også bakkemyrforekomster i Kainuu-regionen i Finland, i russisk Karelen og på Kola, på Island, samt vest i Alpene, i området som har det mest oseaniske klimaet i denne fjellkjeden.På de britiske øyer dekkes store arealer i hellende terreng av myrvegetasjon, men det har tradisjonelt ikke blitt skilt mellom bakkemyr og terrengdekkende myr. I stedet brukes betegnelsen blanket bog som er et begrep som i vid forstand omfatter både nedbørsmyr og jordvannsmyr i hellende terreng. De typiske bakkemyrene med fastmattevegetasjon som er så vanlige i Norge mangler både i Storbritannia og i Irland.Ellers i verden finnes bakkemyr på Kamtsjatkahalvøya, i British Columbia og Alaska, og i Patagonia. Typen finnes kanskje også i fjellområder utenfor de nevnte regionene.

I oseaniske strøk er det vanlig med overganger mellom TM-B03 Bakkemyr, TM-G01 Terrengdekkende myr og fuktige utforminger innen NA-TK03 Kystlynghei. TM-B03 Bakkemyr skilles fra TM-G01 Terrengdekkende myr ved å ha minerogen torv og minerotrof vegetasjon, og dette lar seg oftest greit avgjøre i felt.Jordsmonnet i hei kan bestå av tykke lag med høy andel organisk materiale, som tilfredsstiller definisjonen av torv i NiN ("stedegent akkumulert materiale, hvis tørrvekt utgjøres av mer enn 30 % dødt organisk materiale"). Et prinsipielt skille kan trekkes mellom torv som er avsatt i myr der det er et vannmettet og mer eller mindre oksygenfritt (anaerobt) miljø, og torv som er avsatt i gjennomluftet jordsmonn på fastmark. I det siste tilfellet vil lav temperatur, fuktig klima, nedbrytningshemmende stoffer, samt tungt nedbrytbart materiale som er fattig på mineralnæring spille en vesentlig rolle. Det er vist at blader av krekling Empetrum nigrum inneholder kjemiske stoffer (eks. fenoler) som har sterkt negativ effekt på mange nedbrytere. I praksis kan det være vanskelig å trekke skillet mellom myr og hei i kyststrøk. Områder med svake strukturer på tvers av dreneringsretningen representerer en overgang mellom TM-B03 Bakkemyr og TM-B04 Flarkmyr. Hvis forsenkningene kan defineres som LO-FL flarker og de domineres av mykmattevegetasjon (LM-TV_c eller LM-TV_d) bør torvmassivet registreres som TM-B04 Flarkmyr.TM-B02 Gjennomstrømningsmyr er en annen kategori hellende jordvannsmyr som kan gi rom for forveksling. Hos TM-B02 Gjennomstrømningsmyr er imidlertid torva løs og lite omdanna, og avrenningen foregår stort sett gjennom den løse torva, og ikke på overflata av fastere torv. Dette skiller TM-B02 Gjennomstrømningsmyr fra TM-B03 Bakkemyr.

Økologien til bakkemyr er godt forstått, men enheten er lite kartlagt i Norge.

Enheten er identisk med B3 Bakkemyr.

Slette, åpne myrer med fastmattevegetasjon og betydelig produksjon av høstbar biomasse var ettertraktet i markaslåtten. Mange bakkemyrer har derfor blitt slått.

Det er stor variasjon i helning innenfor TM-B03 Bakkemyr. Det er vanlig å skille mellom bratt bakkemyr (6–12°) og svært bratt bakkemyr (> 12°). I Norge har bakkemyr med > 20° helning vært skilt ut som ytterligere en utforming. Bratte bakkemyrer har sitt tyngdepunkt i klart oseanisk bioklimatisk seksjon (RM-SE_b), og forutsetter et oseanisk klima med langvarig snødekke og hyppig nedbør for å kunne dannes.