Flarkmyr har lange flarker med høyt grunnvann og løsbunn- eller mykmattevegetasjon, som sees som forsenkninger i myra. Mellom flarkene finnes partier med (fast)mattevegetasjon. Flarkene er orientert på tvers av helningsretningen, og det finnes en regelmessig veksling mellom flarker og tørrere partier. Flarker forekommer ofte på sentrale deler av bakkemyrkompleks, der det er gradvis overgang til bakkemyr mot kantene.
-
Rune Halvorsen CC BY-SA 4.0Geitbekkstea, Gjerstad, Aust-Agder.
-
Anders Lyngstad CC BY-SA 4.0Hallanenget i Kvamsfjellet, Steinkjer, Trøndelag.
-
Dag-Inge Øien CC BY-SA 4.0Flarkmyr. Mørk brun = minerogen torv, grå = fastmark (mineraljord og berggrunn), blå = åpent vann (flarkgjøler).
-
Anders Lyngstad CC BY-SA 4.0Flarkmyr. Langslåtten, Røyrvik, Trøndelag.
Torvmassivenheten TM-B04 Flarkmyr har veksling mellom flarker med høyt grunnvann og løsbunn- eller mykmattevegetasjon, og partier med tørrere vegetasjon mellom flarkene. En flark er et bløtt parti i et myrmassiv, kjennetegnet av glissen, svakt torvdannende minerogen myrvegetasjon som veksler med tørrere partier som har samme vegetasjon som de slette bakkemyrene. Dette i motsetning til strengmyr, der strengene er markert forhøyet med innslag av tuearter.Dannelsen av flarker uten samtidig dannelse av strenger henger sammen med vinterklimaet, og fordelingen av frost. Flarkmyr forekommer i områder med mye snø som kommer relativt tidlig på høsten, mens det er lite tele i myrene. I mer kontinentale områder med mye tele, der høye strenger dannes ved frostpåvirkning, overtar strengmyr eller strengblandingsmyr som dominerende torvmassivenhet.Vegetasjonen omfatter hele spekteret av variasjon langs LM-KA Kalkinnhold (kalkfattig til kalkrik), LM-KI Kildevannspåvirkning, og LM-TV Tørrleggingsvarighet. Med hensyn til Tørrleggingsvarighet er det systematisk forskjell mellom de våte flarkene som er dominert av mykmatte og de tørrere partiene imellom flarkene som domineres av fastmatte. I hele torvmassivet med flarkmyr sett under ett, er både myrflate og myrkant representert (LM-MF Myrflatepreg), men flarkene opptrer på myrflata.
Flarker dannes i områder med slakmyr eller bakkemyr der mye vann må passere myrpartier med svak helning (1–5°). Flarkmyrene finnes i høyereliggende boreale områder med mye snø, hovedsakelig innen bioklimatiske soner fra mellomboreal (RM_SO_c) til nordboreal (RM_SO_d) og bioklimatiske seksjoner fra klart oseanisk (RM_SE_b til overgangsseksjon (RM_SE_d). Flarkmyr finnes sørover til Agder og er vanligst i sørlige del av strengmyrområdet, og er f.eks. beskrevet fra indre Østfold.
Det er gradvise overganger mellom TM-B01 Slakmyr, TM-B03 Bakkemyr, TM-B04 Flarkmyr, TM-B05 Strengmyr og TM-E03 Strengblandingsmyr. Slakmyr og bakkemyr skiller seg fra flarkmyr ved å ha en jevn hellende overflate uten markerte fohøyninger eller forsenkninger. Flarkmyr skilles fra strengmyr og strengblandingsmyr ved at de to sistnevnte har markert forhøyete strenger mellom flarkene. De tre typene dekker store areal i boreale deler av Fennoskandia, og har tydelig forskjellige regionale utbredelsesmønstre. Dette er et viktig grunnlag for inndeling i "myrregioner". De tre typene er lette å kartlegge på fly- og satellittbilder, noe som er utnyttet ved kartleggingen av myrregionene i de nordiske landene. Disse tre enhetene er vanligvis greie å skille, men overgangsformer finnes, og innen samme myrkompleks kan mer enn en type opptre.
Enheten er stort sett kartlagt sammen med strengmyr. En gjennomgang av registreringene vil kunne gi en god peikepinn på forekomsten av flarkmyr.
Enheten inngikk som en del av 3TO_ST Strengmyr
En lang serie av svenske publikasjoner beskriver flarker og flarkvegetasjon, for eksempel Booberg (1930) og Persson (1962). Det samme gjelder i finsk myrvitenskap (Cajander 1913, Ruuhijärvi 1960), der begrepet «rimpi» brukes synonymt med flark. Sjörs (1946) beskriver flarkmyrer («sloping mires with flarks») i Jämtland, like øst for Snåsa. Næss (1970) gir oversikt over utbredelsen av ulike strengmyrutforminger på Østlandet.
Eptevassmyrane i Iveland i Agder er en typisk flarkmyr-lokalitet.
Booberg, G. (1930) . Gisselåsmyren. Norrl. Handbibl. Upps. 12: 1-329, 1 kart.Cajander, A. K. (1913). Studien über die Moore Finlands. Acta Forestalia Fennica 2(3): 1-208.Joosten, H., Tanneberger, F. og Moen, A. (red.) (2017). Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation. E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 780 s. Moen, A. og Pedersen, A. (1981). Myrundersøkelser i Agder-fylkene og Rogaland i forbindelse med den norske myrreservatplanen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1981-7: 1-252.Næss, T. (1970). Om strengmyrer på Hedemarksvidda. Med oversikt over myrkomplekstyper på Østlandet. Institutt for Jordbunnslære, NLH. 104 s. , 5 pl.Persson, Å. (1962). Mire and spring vegetation in an area north of Torneträsk, Torne Lappland, Sweden. II. Habitat conditions. Opera Botanica 6(3): 1-100.Ruuhijärvi, R. (1960). Über die regionale Einteilung der nordfinnischen Moore. Ann. Bot. Soc. Vanamo 31: 1-360.Sjörs, H. (1946). Myrvegetationen i Övre Långanområdet i Jämtland. Arkiv för Botanik 33(6): 1-96, 6 pl, 1 kart.Økland, R. H. (1989). Hydromorphology and phytogeography of mires in inner Østfold and adjacent part of Akershus, SE Norway, in relation to SE Fennoscandian mires. –Opera Botanica 97: 1-122.