Kystlynghei

NA-TK03 Kystlynghei er betinget av langvarig ekstensiv hevd, som uttrykkes ved miljøvariabelen LM-HH høstingsintensitet,med basistrinn LM-HH_b ekstensiv utnytting. Hevdregimet beskrives av basistrinn LM-HR_D lyngbrenningsregime som omfatter lyngbrenning i kombinasjon med helårsbeite, eventuelt også lyngslått. Hovedtypen er dessuten et åpent økosystem (LM-HA Åpning av tresjiktet, basistrinn LM-HA_y åpen mark) med uryddet mark (LM-HM Markbearbeidingsintensitet, basistrinn 0).

NA-TK03 Kystlynghei forekommer i vintermilde områder langs kysten. Hovedutbredelsen er knyttet til sterkt og klart oseaniske områder på Vestlandet, i Trøndelag og i Nordland. Detaljene i utstrekningen av lyngbrenning som skjøtselsregime er ikke fullstendig kjent. Grensa mot sørøst har vært trukket så langt øst som til Portør-halvøya (Kragerø, Telemark) med Hvaler (Østfold) som en nordlig utløper av det vestsvenske lyngheiområdet. Nordgrensa er også usikker, men det foreligger sikker informasjon om kystlyngheier til Andøya (Andøy, Nordland) og Grytøya (Harstad, Troms). I sørvest forekommer kystlyngheier også i høyereliggende områder litt innenfor kysten, i Dalane i Rogaland opp til ca. 450 moh. Yttergrensene for kystlynghei både mot nord, sør og øst har vært gjenstand for diskusjon. Artsdatabanken har derfor fått utarbeidet et kart som viser kystlyngheias potensielle utbredelse. Følgende kriterier er lagt til grunn: 1) tilgjengelige data over kartlegginger av kystlynghei og annen dokumentasjon av utbredelse, 2) forekomst av bioklimatiske seksjoner (RM-SE_a sterkt oseanisk seksjon og RM-SE_b klart oseanisk seksjon) og 3) kunnskap om lokal landbrukshistorie og paleoøkologiske undersøkelser.Mot nord går grensen for kystlynghei gradvis over fra sterkt oseanisk seksjon (RM-SE_a) til ytre deler av klart oseanisk seksjon (RM-SE_b) i retning av den nordligste kartlagte kystlyngheien som ligger på Sørøya i Finnmark. I sør inkluderes de ytre delene av klart oseanisk seksjon (RM-SE_b) fra Lista og østover til svenskegrensen. På Vestlandet går sterkt oseanisk seksjon (RM-SE_a) opp i fjellet mot øst. Her er grensen for kystlynghei trukket ved klimatisk skoggrense.Bruk av kartet over potensiell utbredelse følger et ekskluderings- og inkluderingsprinsipp. I notetet heter det: "Innenfor kystlyngheienes potensielle utbredelsesområde opererer vi med etter et "ekskluderingsprinsipp". Det vil si at lynghei-liknende arealer bare kan kartlegges som andre naturtyper dersom lokal kunnskap eller andre grunner taler for det. Naturtypen kystlynghei kan også forekomme utenfor det potensielle utbredelsesområdet, det vil si i mer kontinentale strøk. Her er forekomsten av kystlynghei mindre sannsynlig, og arealer kartlegges som kystlynghei bare dersom vegetasjon eller annen informasjon om bruk eller historie taler for det. Her opererer vi altså etter et inkluderingsprinsipp". Kartet er ment som et kartleggingshjelpemiddel og det presiseres at kystlynghei kan ekskluderes selv om man er innenfor det potensielle utbredelsesområdet, dersom man har kunnskap som tilsier det. Motsatt kan kystlynghei inkluderes dersom man er utenfor det potensielle utbredelsesområdet.

NA-TK03 Kystlynghei deles i 8 grunntyper på grunnlag av 3 miljøvariabler: LM-KA Kalkinnhold, LM-UF Uttørkingsfare og LM-VM Vannmetning.LM-KA Kalkinnhold deles i tre hovedtypetilpassede trinn: LM-KA_bc temmelig og litt kalkfattig, LM-KA_def svakt intermediær til litt kalkrik og LM-KA_ghi temmelig til ekstremt kalkrik.LM-UF Uttørkingsfare deles i to hovedtypetilpassede trinn: LM-UF_bc temmelig frisk til litt frisk, og LM-UF_defg intermediær til svært tørkeutsatt.LM-VM Vannmetning deles i to hovedtypetilpassede trinn: LM-VM_0a veldrenert og vekselfuktig og LM-VM_bc temmelig fuktig og fuktig.De friskere bakliheiene (LM-UF Uttørkingsfare, basistrinn LM-UF_bc temmelig frisk til litt frisk) fordeler seg på to grunntyper, en kalkfattig og en intermediær til litt kalkrik. Bakli-heiene er kystlynghei i nord- og østvendte, humide skråninger (baklier), gjerne i litt ulendt og steinete terreng der bregner er vanlig. Vanlige arter er skogburkne Athyrium filix-femina, bjørnekam Blechnum spicant, ormetelg Dryopteris filix-mas, fugletelg Gymnocarpium dryopteris, smørtelg Oreopteris limbosperma og einstape Pteridium aquilinum. Blåbær Vaccinium myrtillus, som har lavere branntoleranse enn for eksempel røsslyng, er vanligere i bakliheia enn i andre kystlynghei-grunntyper. Veldrenerte til vekselfuktige grunntyper (LM-UF_defg, VM_0a) skilles på grunnlag av kalkinnhold i tre grunntyper. Sterkt kalkrike kystlyngheier er vanligst i Nordland. Også fuktheier (LM-VM_bc) skilles på grunnlag av kalkinnhold i tre grunntyper. Dette er kystlynghei med klart innslag av arter med optimum i myrkant- eller våtmarkssystemer. Et betydelig innslag av torvmoser kjennetegner fuktheier.

Observerbar variasjon i NA-TK03 Kystlynghei kan beskrives ved hjelp av to oLKM.LM-BK Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning Denne miljøfaktoren kan brukes til å skille mellom kystlynghei på ultramafisk berggrunn (olivinstein eller dunitt, peridotitt – LM-BK_A) og kystlynghei på berggrunn med "normal" kjemisk sammensetning (LM-BK_0). "Olivinheier" finnes spredt, først og fremst på Helgeland.LM-HG Gjødslingsintensitet beskriver variasjon som er resultatet av gjødsling med handelsgjødsel. Gjødsling inngår ikke som en del av det tradisjonelle ekstensive hevdregimet som karakteriserer hovedtypen. Svak gjødsling kan likevel ha forekommet i noe grad og kystlynghei med svakt preg av gjødsling kan beskrives ved bruk av basistrinn LM-HG_a lav gjødslingsintensitet. Dersom kystlynghei gjødsles mer enn en viss grense, endres artssammensetningen slik at gjødselstolerante arter overtar for mer ømfintlige arter, og vi får overgang til en annen hovedtype av sterkt endret mark. Blåtopp Molinia caerulea er en art som drar nytte av økt nitrogentilgang på bekostning av røsslyng.

NA-TA02 Åpen grunnlendt mark og NA-TK03 Kystlynghei. Den grunnlendte borden mellom kystlynghei på dypere jordsmonn og NA-TA01 Nakent berg skal tilordnes kystlyngheia på grunn av regelen som sier at all jorddekt mark fram til grensa mot nakent berg i et område med semi-naturlig hevdpreg skal tilordnes den semi-naturlige hovedtypen (se sammenligningen mellom NA-TA02 Åpen grunnlendt mark og NA-TK01 Semi-naturlig eng for utdypende drøfting).NA-TH01 Avskoget hei og eng og NA-TK03 Kystlynghei. Den prinsipielle grensa mellom disse hovedtypene går mellom mark som holdes i hevd av LM-HR_D lyngbrenningsregime og mark som enten beites (LM-HR_A beiting) med LM-HH_a lav utnyttingsgrad eller som ikke utnyttes til jordbruksformål. I NA-TI03 Kystlynghei som er i et seint gjengroingsstadium, kan det imidlertid være mer eller mindre umulig å påvise spor etter lyngbrenning uten omfattende undersøkelser. Som en pragmatisk løsning trekkes grensa i slike tvilstilfeller på grunnlag av en modell for den maksimale utbredelsen (horisontalt og vertikalt) av dokumentert lyngbrenningsregime.NA-TK01 Semi-naturlig eng og NA-TK03 Kystlynghei Kystlyngheia er et heisystem, i utgangspunktet dominert av røsslyng Calluna vulgaris og betinget av lyngbrenning, mens NA-TK01 Semi-naturlig eng er et gras- og urtedominert system som ikke er betinget av brenning. Likevel finnes vanskelige overganger mellom de to hovedtypene, som kan fordeles på fire tilfeller: (1) Gjengroingsstadier av kalkfattig semi-naturlig eng med røsslyng, krekling Empetrum nigrum og einer Juniperus communis som gjengroingsarter. (2) Pionérfasen i lyngheisyklusen (se beskrivelsen av NA-TK03), som vanligvis er gras- og urterik, men der det er lett å se omfattende spiring av røsslyng, både fra overlevende røtter og fra frø. (3) Fuktheiutfrminger av NA-TK03, som kan være mer eller mindre fullstendig dominert av blåtopp Molinia cerulea. (4) Overgangsformer på lokaliteter med høyt beitetrykk. Ved høyt beitetrykk, blant annet fra storfe, skades lyngen og erstattes helt eller delvis av gras og urter. Røsslyngdominerte og grasdominerte flekker kan dermed forekomme i mosaikk og de kan avløse hverandre over tid. Tifelle (4) er det vanskeligste, fordi overgangen mellom lyng- og grasdominerte arealer kan være gjenstand for korttidsdynamikk, styrt blant annet av det rådende beitetrykket. I slike tvilstilfeller skal arealets grunnleggende egenskaper, bestemt av hevdregimet, tillegges vekt ved hovedtypetilordningen. NA-TK03 Kystlynghei og NA-VA01 Åpen jordvannsmyr Overgangen mellom fukthei og åpen jordvansmyr er gradvis, og det er ofte vanskelig å trekke en eksakt grense. Mange vanlige arter med optimum i våtmarkssystemer finnes på Vestlandet også på fuktig fastmark, for eksempel klokkelyng Erica tetralix og rome Narthecium ossifragum. Ofte er det imidlertd mulig å trekke ei grensa mellom fastmark og myr på grunnlag av torvdybde, jordprofil og hvilke torvmose-arter Sphagnum spp. som dominerer.

NA-TK03 Kystlynghei tilsvarer hovedtypen T34 i NiN.2.3, med endret inndeling i grunntyper. TK03-3 Kalkfattig veldrenert til vekselfuktig kystlynghei omfatter T34-2 og T34-3 i NiN 2.3. TK03-4 Intermediær til litt kalkrik veldrenert-vekselfuktig kystlynghei omfatter T34-4 og T34-5 i NiN 2.3. TK03-5 Sterkt kalkrik veldrenert-vekselfuktig kystlynghei omfatter T34-7,8,9,10 i NiN 2.3. For de øvrige grunntypene er det samsvar mellom grunntypene i NiN 3.0 og NiN 2.3. Grunntypen TK03-08 Sterkt kalkrik fukt-kystlynghei (KA_ghi, UF_defg, VM_bc) er ny i NiN 3.0.

Kystlyngheienes vegetasjons- og kulturhistorie i kystlyngheienes kjerneområde fra Lindesnes til Helgeland er svært godt undersøkt, og det er foretatt en rekke vegetasjonsøkologiske undersøkelser. De største kunnskapsmanglene knytter seg til historisk utbredelse av lyngbrenning og variasjon i artssammensetning i kystlyngheier i utkanten av kystlyngheiområdet, det vil si i Nord-Norge og på Sørlandet, og i kalkrike og svært kalkfattige heier. Det mangler også kunnskap om artssammensetning og gradientlengdeberegning av forskjell mellom kystlynghei på olivinstein og annen berggrunn. Bedre dokumentasjon av tradisjonell bruk av lynghei og omfanget av lyngheibrenning på Sørlandet og i Nord-Norge er ønskelig.

-Lyngheisyklusen. Den sykliske suksesjonen mellom suksessive kontrollerte avsviinger av kystlynghei – lyngheisyklusen – er sentral for å forstå kystlynghei som økosystem. Denne ble først beskrevet av den britiske forskeren C.H. Gimingham i 1972. Første fase etter brenning er pionérfasen. Da spirer røsslyng fra frø i jorden eller fra rotskudd. Vellykket avsviing fjerner vegetasjonen inkludert moser og lav på bakken (men ikke humuslaget), og fører til at det er mye naken jord som gir gode spiringsmuligheter. Frøbanken i jorda aktiveres og røsslyng og ulike gress- og urtearter spirer. Røsslyngen er i denne fasen bare et kort, opprett skudd med noen få sidegreiner. Pionerfasen varer opp til ca. 5 år. Beitedyra, som først og fremst er sauer, utnytter hei i pionérfasen til sommerbeite. Etter hvert vokser røsslyngen og lyngheien går over i byggefasen, som varer fra ca. 6 til 15 år etter brenning. Da har røsslyngen vokst seg større, mens veksten av urter og gress har avtatt. Veksten hos røsslyngen er sterk og plantene er tettvokste med mye bladmasse. I denne fasen har røsslyngen den største fôrverdien. Etter ca. 15 år går byggefasen over i moden fase, som varer de neste ca. ti årene, det vil si 15-25 år etter brenning. Da avtar veksten gradvis og greinene blir grovere. Det begynner å dannes åpninger i røsslyngen, men det er fortsatt mye grønn bladmasse. Likevel har beiteverdien avtatt i forhold til byggefasen. I denne fasen er ofte bakken dekket av et tett mosedekke. Ca. 25 år etter brenning går den modne fasen over i degenereringsfasen, som varer de neste 25 årene eller i noen tilfeller enda lengre. Røsslyngens hovedgreiner har blitt tykke og grove, bøyer seg utover og dør etter hvert. Det etterlater åpninger i røsslyngdekket. Bladmassen avtar og beiteverdien er klart redusert. Når røsslyngdekket åpner seg opp, bedres spiringsforholdene for busker og trær. Dersom denne prosessen fortsetter, vil den åpne kystlyngheia endres til et busk- og tredekt økosystem med fastmarksskogmark som endepunkt for suksesjonen. Det er gradvise overganger mellom de ulike fasene, og tidsintervallene varierer også avhengig av lokale vekstforhold og beiteintensiteten.I kystlynghei i hevd forhindres suksesjonen mot fastmarksskog ved å brenne lyngheia i slutten av byggefasen eller i moden fase, det vil si med mellom 10 og 20 års gjentaksintervall. Da restartes lyngsyklusen og kystlyngheia kommer på nytt over i pionerfasen. Ved å brenne passende arealer hvert år sørger man for kontinuerlig tilgang på vinterbeite. En kystlynghei i god hevd er derfor en mosaikk av lyng i ulike faser.-Gjengroingssuksesjonen i kystlynghei. Kystlynghei under gjengroing skal tilordnes NA-TK03 Kystlynghei inntil en ettersuksesjonstilstand er nådd, det vil si når artssammensetning og økologiske prosesser typisk for skogsmark er etablert. Dersom gjengroingssuksesjonen går via faser med stor busk- og/eller tresjiktstetthet eller andre flaskehalser for nye arters etablering slik at artssammensetningen ikke gir grunnlag for å avgjøre om ettersuksesjonstilstanden er nådd, skal et gjengroingsareal tilordnes skogsmarkshovedtypen når skogbestandet tilfredsstiller kriteriene for AD-ST_e Gammelskog.