Kalkfattig bakli-hei og kystlynghei

Kystlyngheier har blitt til gjennom langvarig ekstensiv grunnleggende hevd i form av beiting og lyngbrenning. Tidligere kunne lyngheiene også bli slått, men denne bruken er lite utbredt i dag. Hensikten med lyngbrenningen er å opprettholde et godt beite for husdyr, først og fremst hardføre saueraser, som går ute hele eller mesteparten av året. Kystlynghei er derfor knyttet til vintermilde områder langs kysten, der det er lite snødekke. Gammelnorsk sau er en opprinnelig sauerase som er godt tilpasset helårsbeite i lynghei. Røsslyng Calluna vulgaris er den viktigste beiteplanten i vinterhalvåret i kystlynghei. Røsslyngen er vintergrønn, og unge skudd i god vekst inneholder nok næring til at dyrene greier seg gjennom vinteren. For å opprettholde beiteverdien brennes lyngen med jevne mellomrom. Dette resulterer i den såkalte lyngheisyklusen som beskriver suksesjonen av lyngheiene i ulike utviklingsfaser etter brenning (se hovedtypen for forklaring). Utseende og dominansforhold varierer med tiden etter siste lyngbrenning. Graminider (gress og gresslignende arter) og urter dominerer etter lyngbrenning, mens lyng gradvis overtar i byggefasen og moden fase. Moser og lav øker i degenerasjonsfasen.

Kartleggingsenheten omfatter bakli-heier som forekommer typisk i nord- og østvendte skråninger på frisk mark, stedvis i litt ulendt og steinete eller noe raspreget terreng. Den omfatter også veldrenerte kystlyngheier, som er mer tørkeutsatt enn bakliheiene. Her inngår arter tilpasset kalkfattig og forholdsvis tørr mark (LM-KA_bc, LM-UF_defg). Fuktheier inngår også på fuktig, gjerne humusrik eller torvaktig mark. De er vanligst i slake skråninger, og på flater eller i forsenkninger med dårlig drenert mark. I områder med høy og hyppig nedbør kan fukt-kystlynghei også forekomme på grunnere jord. Arter tilpasset kalkfattig og fuktig mark (LM-KA_bc, LM-VM_bc) preger denne utformingen.

Artssammensetningen er karakterisert av en rekke lyngarter, inkludert røsslyng Calluna vulgaris, sammen med for eksempel skrubbær Chamaepericlymenum suecicum , skogstjerne Lysimachia europaea og blåbær Vaccinium myrtillus. Regional variasjon kommer til uttrykk ved forekomst av sørlige, mer varmekjære arter som purpurlyng Erica cinerea og fagerperikum Hypericum pulchrum i sørlige kystlyngheier på Vestlandet. Fra Trøndelag og nordover øker innslaget av krekling Empetrum nigrum og alpine arter, blant annet rypebær Arctous alpinus og dvergbjørk Betula nana i kystlyngheiene. Bregner er vanlig i baklihei. I fukthei forekommer pors Myrica gale og rome Narthecium ossifragum, sammen med blant annet blåtopp Molinia caerulea, bjørneskjegg Trichophorum cespitosum og klokkelyng Erica tetralix. Bunnsjiktet med moser har gradvis økende dekning etter brenning. NA-TH01 Avskoget hei og eng er også lyngdominert, men mangler spor etter lyngbrenning. Dette kan oftest ses som askelag i jorda eller brente lyngrester. Informasjon om tidligere bruk er god hjelp til å skille ut kystlynghei fra andre hovedtyper, særlig i områder der det er lite aktiv skjøtsel med lyngbrenning. Forekomst av små røsslyngplanter og færre semi-naturlige engarter, skiller kystlynghei i pionerfase fra NA-TK01 Semi-naturlig eng.

• Identifisering

  I flyfoto har kartleggingsenheten oftest mørkt brungrønn til rødbrun farge, ved dominans av bregner endres farge til middels grønn. Nylig avsvidde arealer er gråbrune, med økende brungrønn fargeintensitet når røsslyngen regenererer. Tekstur er ofte jevn, men med variasjon som skyldes terreng (og skyggevirkninger som ofte gir overganger i lysforholdene). Tekstur og farge varierer lite innen og mellom regioner. Gjengroing med busk og kratt endrer farge og tekstur i flyfoto.

• Utbredelse og forekomst

  Kartleggingsenheten forekommer i vintermilde områder langs kysten. Hovedutbredelsen er knyttet til sterkt (03) og klart oseaniske (02) områder på Vestlandet, i Trøndelag og i Nordland. Grensen mot sørøst har vært trukket så langt øst som til Portør-halvøya i Kragerø, Telemark, med Hvaler i Østfold som en nordlig utløper av det vestsvenske lyngheiområdet. Sikker informasjon om kystlyngheier i nord går til Andøya (Andøy, Nordland) og Grytøya (Harstad, Troms). Yttergrensene for kystlynghei både mot nord, sør og øst har vært gjenstand for diskusjon. Artsdatabanken har derfor fått utarbeidet et kart som viser kystlyngheias potensielle utbredelse. Se også utfyllende forklaring under hovedtypen. Kartleggingsenheten forekommer primært i områder med kalkfattig berggrunn.

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med naboenheten TK03-M020-02 langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Den har også likhetstrekk med NA-TH01 Avskoget hei og eng. Gjengroingsstadier av NA-TK01 Semi-naturlig eng kan ha likhetstrekk med kystlynghei, og pionerstadiet i kystlynghei kan også ha likhetstrekk med NA-TK01 Semi-naturlig eng.

  Merk også at den grunnlendte sonen mellom kystlynghei på dypere jordsmonn og NA-TA01 Nakent berg skal tilordnes kystlyngheia på grunn av regelen som sier at all jorddekt mark fram til grensa mot nakent berg i et område med semi-naturlig hevdpreg skal tilordnes den semi-naturlige hovedtypen. Det er derfor ikke plass til NA-TA02 Åpen grunnlendt mark.

• Relasjon til NiN 2.3

  Kartleggingsenheten tilsvarer T34-E-1 i NiN 2.