Intermediær til litt kalkrik veldrenert-vekselfuktig kystlynghei

Kystlyngheier har blitt til gjennom langvarig ekstensiv grunnleggende hevd i form av beiting og lyngbrenning. Tidligere kunne lyngheiene også bli slått, men denne bruken er lite utbredt i dag. Hensikten med lyngbrenningen er å opprettholde et godt beite for husdyr, først og fremst hardføre saueraser, som går ute hele eller mesteparten av året. Kystlynghei er derfor knyttet til vintermilde områder langs kysten, der det er lite snødekke. Gammelnorsk sau er en opprinnelig sauerase som er godt tilpasset helårsbeite i lynghei. Røsslyng Calluna vulgaris er den viktigste beiteplanten i vinterhalvåret i kystlynghei. Røsslyngen er vintergrønn og unge skudd i god vekst inneholder nok næring til at dyrene greier seg gjennom vinteren. For å opprettholde beiteverdien brennes lyngen med jevne mellomrom. Dette resulterer i den såkalte lyngheisyklusen som beskriver suksesjonen av lyngheiene i ulike utviklingsfaser etter brenning (se hovedtypen for forklaring). Utseende og dominansforhold varierer med tiden etter siste lyngbrenning. Graminider (gress og gresslignende arter) og urter dominerer etter lyngbrenning, mens lyng gradvis overtar i byggefasen og moden fase. Moser og lav øker i degenerasjonsfasen.

Kartleggingsenheten forekommer på intermediær og litt kalkrik, veldrenert mark (LM_KA_def, LM-UF_defg). Den er derfor mer tørkeutsatt enn baklihei, som forekommer på frisk mark (LM-UF_bc). Lyngarter dominerer og røsslyng Calluna vulgaris er vanlig, og oftest den dominerende arten, men det er høyere innslag av urter og gress i denne kartleggingsenheten, sammenlignet med mer kalkfattig kystlynghei. Kartleggingsenheten skilles fra TK03-M005-03 Kalkfattig veldrenert til vekselfuktig kystlynghei ved dominans av arter tilpasset noe kalkrike forhold, men arter som kun krever kalkfattig mark kan inngå. De mest kalkkrevende artene fra TK03-M005-05 Sterkt kalkrik veldrenert-vekselfuktig kystlynghei mangler. Innslaget av friskmarksarter fra bakli-heier, som en del bregner og blåbær Vaccinium myrtillus, er svært spredt. Forekomst av urter og gress er høyest etter brenning, i pioner- og tidlig byggefase. Regional variasjon kommer til uttrykk ved forekomst av sørlige, mer varmekjære arter som purpurlyng Erica cinerea og fagerperikum Hypericum pulchrum i sørlige kystlyngheier på Vestlandet. Fra Trøndelag og nordover øker innslaget av krekling Empetrum nigrum og alpine arter, blant annet rypebær Arctous alpinus og dvergbjørk Betula nana i kystlyngheiene. NA-TH01 Avskoget hei og eng er også lyngdominert, men mangler spor etter lyngbrenning. Dette kan oftest ses som askelag i jorda eller brente lyngrester. Informasjon om tidligere bruk er god hjelp til å skille ut kystlynghei fra andre hovedtyper, særlig i områder der det er lite aktiv skjøtsel med lyngbrenning. Forekomst av små røsslyngplanter og færre semi-naturlige engarter, skiller kystlynghei i pionerfase fra NA-TK01 Semi-naturlig eng. Sterk nitrogengjødsling favoriserer gress, særlig blåtopp Molinia caerulea. Heier som er så sterkt gjødslet at blåtopp dominerer, og heipreget med dominans av røsslyng og andre lyngheiarter er borte, kan vurderes som TO04-M005-01 Intensivt høstet jordbruksmark uten markbearbeiding. Både nitrogentilførselen fra nedfall med nedbør eller fra gjødsling kan medføre denne effekten.

• Identifisering

  Kartleggingsenheten har oftest mørkt brungrønn til rødbrun farge i flyfoto, men lokal dominans av bregner, gress eller ørevier kan gi renere grønn farge. Nylig avsvidde arealer er gråbrune, med økende brungrønn fargeintensitet når røsslyngen regenererer. Tekstur er ofte jevn, men karakteristisk innslag av andre natursystemer (for eksempel TA01 Nakent berg) kan gi variasjon i farge og tekstur. Tekstur og farge varierer lite innen og mellom regioner.

• Utbredelse og forekomst

  Kartleggingsenheten forekommer i vintermilde områder langs kysten. Hovedutbredelsen er knyttet til sterkt (03) og klart oseaniske (02) områder på Vestlandet, i Trøndelag og i Nordland. Grensen mot sørøst har vært trukket så langt øst som til Portør-halvøya i Kragerø, Telemark, med Hvaler i Østfold som en nordlig utløper av det vestsvenske lyngheiområdet. Sikker informasjon om kystlyngheier i nord går til Andøya (Andøy, Nordland) og Grytøya (Harstad, Troms). Yttergrensene for kystlynghei både mot nord, sør og øst har vært gjenstand for diskusjon. Artsdatabanken har derfor fått utarbeidet et kart som viser kystlyngheias potensielle utbredelse. Se også utfyllende forklaring under hovedtypen. Kartleggingsenheten forekommer primært i områder med litt kalkrik berggrunn.

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er først og fremst TK03-M005-01, TK03-M005-02, TK03-M005-03, TK03-M005-05 og TK03-M005-07. Den har også likhetstrekk med TH01-M005-02 Intermediær til litt kalkrik avskoget bærlynghei. Gjengroingsstadier av NA-TK01 Semi-naturlig eng kan ha likhetstrekk med kystlynghei, og pionerstadiet i kystlynghei kan også ha likhetstrekk med NA-TK01 Semi-naturlig eng.

  Merk også at den grunnlendte sonen mellom kystlynghei på dypere jordsmonn og NA-TA01 Nakent berg skal tilordnes kystlyngheia på grunn av regelen som sier at all jorddekt mark fram til grensa mot nakent berg i et område med semi-naturlig hevdpreg skal tilordnes den semi-naturlige hovedtypen. Det er derfor ikke plass til NA-TA02 Åpen grunnlendt mark.