Rasmarkeng

NA-TD03

Hovedtype

Hovedtypen omfatter åpne, moderat rasutsatte, gras- og urtedominerte skråninger på stabilisert, massetransportert substrat.

Se kartleggingsenheter arrow_downward

NA-TD03 Rasmarkeng omfatter åpne, engpregete økosystemer i øvre del av talusskråninger på stabilisert jorddekt mark med sluttet vegetasjon. Forskjeller i artssammensetning mellom NA-TD03 Rasmarkeng og annen natur på åpen fastmark (for eksempel NA-TA02 Åpen grunnlendt mark) er først og fremst et resultat av regulerende forstyrrelse i form av gjentatte snøras om vinteren og utrasing av forvitringsmateriale (gjennom hele året, men mest i perioder med temperaturer som veksler mellom frost og tining). Forekomst av NA-TD03 Rasmarkeng innenfor en talusskråning forutsetter en kombinasjon av relativt godt stabilisert finmateriale og aktive prosesser som hindrer utvikling av fastmarkssystemene som dominerer på ’normal’ stabil mark – under skoggrensa NA-TB01 Fastmarksskogsmark og over skoggrensa NA-TA03 Arktisk-alpin fjellhei og leside. Sorteringen av forvitringsmaterialet ved styrtgradering resulterer i at de største blokkene, som har høyest bevegelsesenergi, ruller lengst og samler seg i bunnen av talusskråningen. Øverst oppe under bergrota finnes ofte et finmaterialrikt område. Der kan det finnes NA-TD03 Rasmarkeng (’bergrot-enger’) dersom forholdene ligger til rette. Det forutsetter, i tillegg til forekomst av finmateriale, at substratet verken er for tørt eller for ustabilt. Deler av talusskråninger uten stabilisert, jorddekt mark typifiseres som T13 Rasmark.Betegnelsen "sydvekstberg" har blitt benyttet om sørvendte rasmarkenger innunder bergrota, som er kjent som utpostlokaliteter for varmekjære arter (Du Rietz 1954, Gjærevoll 1966).

NA-TD03 Rasmarkeng omfatter åpen, jorddekt fastmark som tilfredsstiller kriteriet LM-RU_b temmelig rasutsatt.

Hovedtypen er begrenset til talusskråninger, som er klart vanligst i områder med stort relativt relieff (dype daler med bratte sider), det vil si i midtre og indre fjordstrøk og de vestlige delene av fjellkjeden fra Rogaland til Nord-Troms. I tillegg forutsetter hovedtypen tilstrekkelig fuktighet i marka til at rasmaterialet stabiliseres og koloniseres slik at det kan utvikles en relativt stabil flerårig vegetasjon. NA-TD03 Rasmarkeng er vanlig og kan dekke betydelige andeler av talusskråninger i oseaniske områder mens hovedtypen bare forekommer spredt i mer kontinentale områder og der ofte erstattes av spredt tresatt eller helt naken NA-TD01 Rasmark.

NA-TD03 Rasmarkeng dekes i seks grunntyper på grunnlag av én vLKM og to bLKM. LM-KA Kalkinnhold er vLKM i denne hovedtypen, og deles i tre hovedtypetilpassete trinn som betegnes henholdsvis kalkfattig (LM-KA_bc), intermediær til litt kalkrik (LM-KA_def) og sterkt kalkrik rasmark (LM-KA_ghi). Innenfor de to mest kalkrike trinnene skilles mellom rasmarkenger uten kildevannspåvirkning (LM-KI_0a) og med klar kildevannspåvirkning (LM-KI_bc). Kildevannspåvirkete rasmarksenger oppstår når friskt, bevegelig grunnvann springer fram under bergrota. Disse engene huser en vegetasjon med store likhetstrekk med storbregne- og høgstaudeskogsmark (NA-TB01) og tilsvarende utforminger av leside (NA-TA03).
Den sjette og siste grunntypen er definert for sterkt raspåvirkete steder (LM-RU_d), det vil si steder der ras forekommer svært ofte, slik at marka er mer ustabil og flekkene med nakent substrat dekker større arealandeler. Denne grunntypen, som er dårlig kjent, danner en overgang mot grus- og sanddominerte utforminger av NA-TD01 Rasmark.

NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside og NA-TD03 Rasmarkeng Bratte skråninger i fjellet, for eksempel taluser (FL-L08), kan variere fra beskyttet mot snøras til sterkt snøraspåvirket. Klart preg av snørasutsatthet (LM-RU_b) skal utløse tilordning til NA-TD03, mens litt rasutsatt fjellhei eller leside (LM-RU_a) skal tilordnes NA-LA03. Ettersom ras resulterer i fysisk forstyrrelse og, dersom det også raser stein, små åpninger i marka som kan kololoniseres, finnes ikke spesifikke skillearter. Tegn på rasutsatthet er mangel på vedvekster og åpninger i bunnsjiktet som koloniseres av små moser.
NA-TC06 Fuglefjell-eng og NA-TD03 Rasmark-eng Begge disse hovedtypene kjennetegnes av engpreget vegetasjon og forekommer i bratte skråninger. Sørpå finnes fuglefjell-enger i fuglefjell ytterst på kysten. Kanskje med unntak for områdene langs kysten av Troms og Finnmark, er fuglefjellene vanligvis snøbare om vinteren og derfor heller ikke er utsatt for snøskred. Knapt noe sted er derfor utsatt for påvirkning fra de definerende LKM-ene LM-NG Naturlig gjødsling og LM-RU Rasutsatthet på samme tid.
NA-TD01 Rasmark og NA-TD03 Rasmarkeng Førstnevnte omfatter ikke jorddekt mark, det vil si substrater dominert av naken grus, stein og blokker, mens sistnevnte omfatter stabilisert, vegetasjonsdekt substrat. De to hovedtypene forekommer ofte sammen, det vil si i samme talus. NA-TD01 Rasmark finnes da nederst i talusen og NA-RD03 Rasmarkeng øverst, nærmest bergrota.
NA-TD03 Rasmarkeng og NA-TK01 Semi-naturlig eng De to hovedtypene er betinget av grunnleggende forskjellige prosesser. Mens rasmarkenga er LM-RU_b temmelig sterkt rasutsatt, er semi-naturlig eng betinget av ekstensiv hevd (LM-HH_b ekstensv utnytting) i form av beiting (eller slått). I tvilstilfeller skal den av de to lokale miljøvariablene LM-RU Rasutsatthet og LM-HH Høstingsintenisitet som har sterkest intensitet avgjøre hovedtypetilhørigheten. Som praktiske kriterier benyttes balansen mellom arter som også er typiske for NA-TK01 Semi-naturlig eng og arter som har hovedtilhørighet i bergskårter, småvokste arter som kjennetegner åpen, forstyrrelsesutsatt mark og arter med hovedforekomst i NA-TD01 Rasmark.

Det er påfallende at denne naturtypen med sitt betydelige innhold av mindre vanlige arter ikke har vært gjenstand for flere grundige vegetasjonsøkologiske studier. Lundqvist (1968) inneholder informasjon med en viss relevans også for Norge. Tandstad (2018) har undersøkt rasmarkenger i Nærøyfjorden (Aurland, Sogn og Fjordane).
Det er behov for mer kunnskap om variasjonen i rasmarkenger med ulik eksposisjon for å avgjøre om det bør skilles mellom grunntyper for "sydvekstenger" og "bakli-enger".

NA-TD03 Rasmarkeng har samme definisjon og lik avgrensning mot andre hovedtyper som hovedtypen T16 Rasmarkeng- og hei i NiN 2.3. Hovedtypenavnet er endret fordi dvergbusker og andre vedvekster oftest mangler i NA-TD03, også på kalkfattig grunn. Det skyldes at denne vekstformen er særlig sårbar for forstyrrelse betinget av snøras.