Rasmarkeng

NA-TD03 Rasmarkeng omfatter åpen, jorddekt fastmark som tilfredsstiller kriteriet LM-RU_b temmelig rasutsatt.

Hovedtypen er begrenset til talusskråninger, som er klart vanligst i områder med stort relativt relieff (dype daler med bratte sider), det vil si i midtre og indre fjordstrøk og de vestlige delene av fjellkjeden fra Rogaland til Nord-Troms. I tillegg forutsetter hovedtypen tilstrekkelig fuktighet i marka til at rasmaterialet stabiliseres og koloniseres slik at det kan utvikles en relativt stabil flerårig vegetasjon. NA-TD03 Rasmarkeng er vanlig og kan dekke betydelige andeler av talusskråninger i oseaniske områder mens hovedtypen bare forekommer spredt i mer kontinentale områder og der ofte erstattes av spredt tresatt eller helt naken NA-TD01 Rasmark.

NA-TD03 Rasmarkeng dekes i seks grunntyper på grunnlag av én vLKM og to bLKM. LM-KA Kalkinnhold er vLKM i denne hovedtypen, og deles i tre hovedtypetilpassete trinn som betegnes henholdsvis kalkfattig (LM-KA_bc), intermediær til litt kalkrik (LM-KA_def) og sterkt kalkrik rasmark (LM-KA_ghi). Innenfor de to mest kalkrike trinnene skilles mellom rasmarkenger uten kildevannspåvirkning (LM-KI_0a) og med klar kildevannspåvirkning (LM-KI_bc). Kildevannspåvirkete rasmarksenger oppstår når friskt, bevegelig grunnvann springer fram under bergrota. Disse engene huser en vegetasjon med store likhetstrekk med storbregne- og høgstaudeskogsmark (NA-TB01) og tilsvarende utforminger av leside (NA-TA03).
Den sjette og siste grunntypen er definert for sterkt raspåvirkete steder (LM-RU_d), det vil si steder der ras forekommer svært ofte, slik at marka er mer ustabil og flekkene med nakent substrat dekker større arealandeler. Denne grunntypen, som er dårlig kjent, danner en overgang mot grus- og sanddominerte utforminger av NA-TD01 Rasmark.

Hovedtypen omfatter fire oLKM:
LM-BK Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning kan benyttes til å skille rasmarkeng på LM-BK_A ultramafisk berggrunn fra utforminger på berggrunn uten avvikende kjemisk sammensetning (LM-BK_0). Et eksempel på en art som forekommer i større mengde på ultramafisk berggrunn er snauarve Cerastium alpinum ssp. glabratum.
LM-HH Høstingsintensitet: Denne variabelen åpner for å angi at en rasmarkeng har et visst preg av utmarksbeite (KM-HH_a lav utnyttingsgrad). Utnytting av utmarksressursene har lang tradisjon i Norge, og rasmarkenger nær gårder eller setre blir fortsatt beitet, først og fremst av sau. Beitetrykket er gjennomgående lavt, men mange steder stort nok til å sette et observerbart preg på artssammensetningen. Overgangen mot NA-TK01 Semi-naturlig eng er gradvis og grensa kan være vanskelig å trekke (se forvekslingsenheter).
LM-SV Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon kan benyttes til å karakterisere rasmarker med langvarig snødekke, som forekommer på steder med hyppige snøras gjennom vinteren der det samler seg snøfonner som smelter fram seint på sommeren.
LM-UE Uttørkingseksponering kan brukes til å skille varme, uttørkingseksponerte rasmarkenger – \sydvekstberg\ (LM-UE_fg) – fra andre rasmarkenger. Det er mulig at den systematiske variasjonen i artssammensetning fra uttørkingseksponerte, sørvendte rasmarkenger til rasmarkenger med bakli-preg (LM-UE_bc) er tilstrekkelig til å gi grunnlag for å skille mellom grunntyper.

NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside og NA-TD03 Rasmarkeng Bratte skråninger i fjellet, for eksempel taluser (FL-L08), kan variere fra beskyttet mot snøras til sterkt snøraspåvirket. Klart preg av snørasutsatthet (LM-RU_b) skal utløse tilordning til NA-TD03, mens litt rasutsatt fjellhei eller leside (LM-RU_a) skal tilordnes NA-LA03. Ettersom ras resulterer i fysisk forstyrrelse og, dersom det også raser stein, små åpninger i marka som kan kololoniseres, finnes ikke spesifikke skillearter. Tegn på rasutsatthet er mangel på vedvekster og åpninger i bunnsjiktet som koloniseres av små moser.
NA-TC06 Fuglefjell-eng og NA-TD03 Rasmark-eng Begge disse hovedtypene kjennetegnes av engpreget vegetasjon og forekommer i bratte skråninger. Sørpå finnes fuglefjell-enger i fuglefjell ytterst på kysten. Kanskje med unntak for områdene langs kysten av Troms og Finnmark, er fuglefjellene vanligvis snøbare om vinteren og derfor heller ikke er utsatt for snøskred. Knapt noe sted er derfor utsatt for påvirkning fra de definerende LKM-ene LM-NG Naturlig gjødsling og LM-RU Rasutsatthet på samme tid.
NA-TD01 Rasmark og NA-TD03 Rasmarkeng Førstnevnte omfatter ikke jorddekt mark, det vil si substrater dominert av naken grus, stein og blokker, mens sistnevnte omfatter stabilisert, vegetasjonsdekt substrat. De to hovedtypene forekommer ofte sammen, det vil si i samme talus. NA-TD01 Rasmark finnes da nederst i talusen og NA-RD03 Rasmarkeng øverst, nærmest bergrota.
NA-TD03 Rasmarkeng og NA-TK01 Semi-naturlig eng De to hovedtypene er betinget av grunnleggende forskjellige prosesser. Mens rasmarkenga er LM-RU_b temmelig sterkt rasutsatt, er semi-naturlig eng betinget av ekstensiv hevd (LM-HH_b ekstensv utnytting) i form av beiting (eller slått). I tvilstilfeller skal den av de to lokale miljøvariablene LM-RU Rasutsatthet og LM-HH Høstingsintenisitet som har sterkest intensitet avgjøre hovedtypetilhørigheten. Som praktiske kriterier benyttes balansen mellom arter som også er typiske for NA-TK01 Semi-naturlig eng og arter som har hovedtilhørighet i bergskårter, småvokste arter som kjennetegner åpen, forstyrrelsesutsatt mark og arter med hovedforekomst i NA-TD01 Rasmark.

NA-TD03 Rasmarkeng har samme definisjon og lik avgrensning mot andre hovedtyper som hovedtypen T16 Rasmarkeng- og hei i NiN 2.3. Hovedtypenavnet er endret fordi dvergbusker og andre vedvekster oftest mangler i NA-TD03, også på kalkfattig grunn. Det skyldes at denne vekstformen er særlig sårbar for forstyrrelse betinget av snøras.

Det er påfallende at denne naturtypen med sitt betydelige innhold av mindre vanlige arter ikke har vært gjenstand for flere grundige vegetasjonsøkologiske studier. Lundqvist (1968) inneholder informasjon med en viss relevans også for Norge. Tandstad (2018) har undersøkt rasmarkenger i Nærøyfjorden (Aurland, Sogn og Fjordane).
Det er behov for mer kunnskap om variasjonen i rasmarkenger med ulik eksposisjon for å avgjøre om det bør skilles mellom grunntyper for \sydvekstenger\ og \bakli-enger\.

- Vegetasjonen i NA-TD03 Rasmarkeng inneholder en blanding av arter som er vanlige i NA-TK01 Semi-naturlig eng og ofte oppfattes som typiske for beite- eller slåttemark, småvokste arter som kjennetegner grunnlendte, ofte tørke- og forstyrrelsesutsatte steder, og arter som har hovedtilholdssted i ur og bergvegger eller skogmark. Eksempler på engarter er ryllik Achillea millefolium, gulaks Anthoxanthum odoratum, blåklokke Campanula rotundifolia, rødknapp Knautia arvensis og grasstjerneblom Stellaria graminea. Eksempler på småvokste arter i den andre gruppa er bergskrinneblom Arabis hirsuta, småsmelle Atocion rupestre, bergmjølke Epilobium collinum, stankstorkenebb Geranium robertianum og småsyre Rumex acetosella. Smørbukk Hydrotelephium maximum og rosenrot Rhodiola rosea har hovedtilholdssted i bergskårter mens smyle Avenella flexuosa og gullris Solidago virgaurea er eksempler på arter med tyngdepunkt i skogsmark.
- Insektarter NA-TD03 Rasmarkeng utgjør en særpreget og ofte artsrik type natur, som mange steder inneholder lokalt og/eller nasjonalt lite vanlige insektarter. Blant de mange artene med hovedtilholdssted i slike enger kan nevnes apollosommerfugl Parnassius apollo, mnemosynesommerfugl Parnassius mnemosyne og stor bloddråpesvermer Zygaena lonicerae. Sistnevnte finnes i rasmarkenger og på et par slåttemarkslokaliteter på Nordvestlandet etter at den har gått ut på nesten alle østlandslokalitetene.
- Naturlig nisje for semi-natlige engarter? Det store antallet arter som oftest forbindes med NA-TK01 Semi-naturlig eng og som også forekommer i NA-TD03 Rasmarkeng åpner for muligheten av at mange arter som vi idag oppfatter som kulturmarksarter har rasmarkenger som sitt opprinnelige levested.