NA-MC02 Fast brakkvannsbunn omfatter fast fjell og stabile substrater mellom nedre fjæremål og kompensasjonsdypet. Den inkluderer variasjonen fra flat bunn via skrånende bunn til loddrette bergvegger, med saltholdighet mellom 0,5 og 18 ‰.
NA-MC02 Fast brakkvannsbunn omfatter fast fjell og stabile substrater mellom nedre fjæremål og kompensasjonsdypet, altså bunn som konstant er dekket av havvann. Den omfatter fastbunn der saltholdigheten det meste av tiden er mellom 0,5 og 18 ‰.Ved kompensasjonsdypet er solinnstrålingen så lav at det ikke lenger opprettholdes en positiv netto fotosyntese og produksjon av biomasse gjennom året. Fordi vannets tetthet øker med økende saltholdighet, er det en generell tendens til at vann med lav saltholdighet (brakkvann) blir liggende som et lag oppå saltere dypvann. Det er derfor usikkert om, og i tilfelle hvor mye, som finnes av fast brakkvannsbunn ned mot kompensasjonsdypet. Hovedtypen omfatter variasjon i helning fra flat bunn via skrånende terreng til loddrette bergvegger. I hele denne variasjonsbredden kan det finnes permanente samfunn av flerårige alge- og dyrearter, men permanent vegetasjon kan mangle dersom variasjonen i salinitet er stor eller systemet destabiliseres av andre grunner. Bunn med stabile grove sedimenter har sannsynligvis noe høyere artsrikdom fordi den ujevne overflata inneholder egnete levesteder for mobile organismer som småfisk og krepsdyr i hulrom og på blokkundersider. Artstilfanget av alger og marine dyr avtar med avtagende saltholdighet, mens tilfanget av ferskvannsarter øker. Få arter er spesifikt knyttet til brakkvann. Opportunistiske grønnalger, som for eksempel, tarmgrønske Ulva intestinalis er vanlige.
NA-MC02 Fast brakkvannsbunn er en miljøstressbetinget hovedtype på marin fastbunn i det eufotiske beltet. Den omfatter brakkvann, det vil si at den er definert av LM Marin salinitet med basistrinn mellom LM-SA_b ultrabrakt og LM-SA_e brakt.
Hovedtypen er relativt sjelden, og begrenset til steder som kombinerer fast fjell og stabile substrater med kontinuerlig sterk ferskvannspåvirkning, det vil si brakkvann der saltholdigheten det meste av tiden er under 18 ‰. Hovedtypen er kjent fra indre del av Drammensfjorden (Buskerud) og fra utløpet av Glomma i Fredrikstad (Østfold). Kombinasjonen av miljøforhold som definerer hovedtypen finnes trolig spredt langs kysten.
Hovedtypen er delt inn i 13 grunntyper på grunnlag av variasjon i fem miljøvariabler:
LM-SA Marin salinitet (dLKM og bLKM), som også er definerende LKM for hovedtypen, er delt i to hovedtypetilpassede trinn: ultrabrakt til svært brakt (LM-SA_bc) og klart brakt til brakt (LM-SA_de). Brakkvann er møtepunktet mellom to artsuttynningsgradienter – for marine arter med avtagende saltholdighet og for ferskvannsarter med økende saltholdighet. Det finnes nok også arter som er spesialiserte på et liv i brakt vann, men det er uklart hvor mange arter det eventuelt dreier seg om. Omfanget av variasjon i artssammensetning langs denne gradienten er usikkert, og den hovedtypetilpassete inndelingen er tentativ. Det er sannsynlig at artsuttynningen mot svært lav saltholdighet overstyrer effekten av økt lyssvekking og økt vannforstyrrelse på steder der disse miljøstresss- og forstyrrelsesgradientene forekommer sammen med høy intensitet.
LM-DL Dybderelatert lyssvekking (vLKM): Denne miljøgradienten er delt i tre hovedtypetilpassede trinn: nedre sjøkantbelte (LM-DL_a), sjøkantnær til midtre sublitoral (LM-DL_bcd) og nedre sublitoral (LM-DL_e). Det er begrenset kunnskap om hvordan lyssvekking påvirker algesamfunn i brakkvann. Sannsynligvis "overstyrer" lav saltholdighet betydningen av lyssvekkingen mot dypet. Dessuten har det lettere brakkvannet en tendens til å bli liggende som et tynt topplag over det saltere, tyngre dypvannet. Det er derfor også betydelig usikkerhet knyttet til hvorvidt grunntypene for LM-DL_e nedre sublitoral faktisk er realisert og om de i så fall har en distinkt artssammensetning.
LM-VF Vannforstyrrelsesintensitet (vLKM): Denne miljøgradienten er delt i tre hovedtypetilpassede trinn: svært til temmelig beskyttet (LM-VF_ab), litt beskyttet til svakt eksponert (LM-VF_cd) og litt til temmelig eksponert (LM-VF_ef). Det er godt doumentert at LM-VF Vannforstyrrelsesintensitet har en sterk strukturerende effekt på artssammensetningen på NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn, men kunnskapen om variasjon i artssammensetning i dyre- og algesamfunn langs denne gradienten på brakkvannsbunn er mangelfull. Det er heller ikke kjent hvor sterk vannforstyrrelsesintensitet som forekommer i kombinasjon med stabilte brakkvannsforhold, og hvilken artssammensetning som finnes der denne kombinasjonen er realisert. Hvordan vannforstyrrelsesintensitet påvirker artssammensetningen innenfor hovedtypen er også lite kjent.
LM-HF Helningsbetinget forstyrrelsesintensitet (bLKM): Denne miljøgradienten er delt i to hovedtypetilpassede trinn: flatt til svært bratt (LM-HF_0abcd) og loddrett (LM-HF_z). Denne variabelen identifiserer fire grunntyper for loddrette bergvegger.
LM-IF Isbetinget forstyrrelsesintensitet (bLKM): Denne miljøgradienten er delt i to hovedtypetilpassede trinn: uten isforstyrrelsespreg til klart isforstyrrelsespreget (LM-IF_0ab) og disruptiv isforstyrrelse (LM-IF_y). Denne variabelen identifiserer en grunntype (MC02-13) for fast brakkvannsbunn preget av distruptiv isforstyrrelse.
Observerbar variasjon innenfor hovedtypens 13 grunntyper kan beskrives ved hjelp av to variabler (oLKM):
LM-BU Bunnujevnhet kan benyttes for å beskrive variasjonen i habitatheterogenitet mellom områder med jevn bunn og områder med små og store hulrom når den gjenspeiles i forskjeller i artssammensetning og artsrikdom.
LM-RU Rasutsatthet gir mulighet for å skille mellom fast brakkvannsbunn med observerbart preg av gjentatt raspåvirkning (LM-RU_a lite rasutsatt) og bunn uten preg av ras.
NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn og NA-MC02 Fast brakkvannsbunn: NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn skilles fra NA-MC02 Fast brakkvannsbunn på grunnlag av havvannets gjennomsnittlige saltholdighet, med en grenseverdi på 18 ‰ (18 psu), det vil si mellom LM-SA Marin salinitet, trinnene LM-SA_c brakt og LM-SA_d temmelig salt vann. Det kan være vanskelig å fastsette en eksakt grensa fordi dette teknisk sett forutsetter målinger over lang tid. I praksis bør derfor grensa trekkes på grunnlag av en modell for variasjon i vannets salinitet.
NA-MC01 Fast brakkvanns-fjærebeltebunn og NA-MC02 Fast brakkvannsbunn: NA-MC01 Fast brakkvanns-fjærebeltebunn skilles fra NA-MC02 Fast brakkvannsbunn ved å ligge i tidevannsbeltet. Grensen mellom de to hovedtypene trekkes ved middel spring lavvann. NA-MC01 Fast brakkvanns-fjærebeltebunn opptrer, når den finnes, som en tynn stripe langs land og kan være vanskelig å skille fra NA-MC02 Eufotisk fast saltvannsbunn. Dette gjelder særlig på Sør- og Østlandet hvor høy- og lavvann bestemmes mer av atmosfærisk trykk og vind enn av den vanlige tidevannssyklusen.
Denne hovedtypen er ny i NiN versjon 3. I NIN 2.3 inngikk variasjonen som omfattes av den i M1 Eufotisk fast saltvannsbunn sammen med det som i NiN 3 utgjør NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn.
Kunnskapen om brakkvannsbunn-systemene er svært mangelfull. Det er behov for systematisk innsamling av data som åpner for beregning av gradientlengder for antatt viktige LKM og testing av hypoteser om grunntypeinndeling. Kunnskapsmangler knyttet til spesifikke LKM-er er nevnt under overskriften "Inndeling".
